Coming in to the Sacred Space

Early in the morning, as the cuckoo sends its signals, the grass is still wet from dew, and the buzzy bugs are still sleeping, I step out into the small chapel. I can close the door behind me, kneel or sit before an open Bible, with an icon of the living Christ near it. I light some small candles.

I have some prayer books, and my favourite one is a pocket size Orthodox Prayer book. One morning I went through ‘the small Compline’.

The prayers are humble, and I sensed the awe of God, his majesty and his grandeur. “Lord, have mercy,” I prayed. I read the confessions, the prayers, the promises of restoration. I sang from the Psalms.  Christ is the mighty God, the one who holds all things together.

An awe settled upon me, and I was comforted by his grace and mercy. I was sitting there, staring into the icon, the candles, the texts, and I knew He is real; he is there.

I came into the presence of the sacred: I breathed in the presence of the King.

I let my mind wander towards a young friend, one who holds his fist towards God these days, one who wants to be lord of his own life and perhaps have Jesus as his prime minister – or perhaps more like a secretary. As I sat in the presence of the Holy One, I saw the futile fist; it was downright silly. I thought of the ants that have nested by the front door. They rise up on their hind legs and want to fight me. Their little stick- legs wave frantically in the air. I am not afraid. In due time I may have someone professional come and remove them. I am the lord of my house.

The Lord of the Universe sees us.

These days I am awestruck by his majesty; I am a happy and humble soul, knowing full well that without His grace and mercy, I am nothing.

With Him we have confession, forgiveness and restoration.

With Him we have hope, and life way beyond the limits of this earthly existence.

This space is sacred.

17 MAI - og frihet?

Nasjonen Norge har hatt sin grunnlov i 204 år. Vi feirer denne grunnlovsdagen med glede og en viss stolthet over å ha vår identitet som norske, når vi finner fram nasjonaldrakter og norske flagg.

Denne grunnloven bærer i seg verdier som har vært til velsignelse for alle som bor i Norge, og vi må i våre dager vite å verne om det som er godt og sant i denne loven.

Noen av disse verdiene er frihet til å tenke og mene, til å uttale oss, til å leve ut vår religiøse tro, til å selv velge vårt arbeidsfelt, til å selv velge hvor vi vil bo – den gjenspeiler frihetsidealer i den amerikanske grunnloven fra 1780-tallet.

Den frihet som ligger til grunn er en Guds gave, og det er ikke bare noe ”åndelig pynt ” jeg legger til fordi dette er en andakt. Nei, den friheten som Kristus har kjøpt oss ved å ta oppgjør med Gudsfiendtlige holdninger og handlinger, ondskap, hat, tvang og ufrihet,  den slipper Guds krefter løs i vår verden. Gud tvinger ingen, men gir ethvert menneske muligheten til respons når han kaller til fellesskap, til samfunn med seg. Og enhver som våger å la seg overbevise, utruster Gud selv med sin Ånd, og slik kan vi leve i Guds kraft – både til Guds og medmenneskers velbehag.

”Har Kristus frigjort dere, er dere virkelig frie,” sier Paulus.

Men han advarer også om å ikke misbruke den frihetet vi har fått til å tilfredsstille egoistiske og hedonistiske begjær.

Fordi vi lever i samfunn med hverandre, er vi i større og mindre grad politiske mennesker. Mitt liv, mine valg angår deg. Ingen av oss lever i et vakuum.

Jeg vil gå lenger enn det, og si: som mennesker, er vi ansvarlige for hverandre.

Hvordan bærer vi slike ansvar? ( Noen vil kanskje tenke i sitt stille sinn: Ja, men vi har jo staten og systemet som hjelper alle som trenger det. Om du skulle ønske en slik løsning, må jeg spørre deg: har systemet en samvittighet? Har statens regulativer en sjel? Har de som er ansatte i dette et større ansvar som medmenneske enn enhver av oss? Når du selv strever og trenger støtte, hva ville du helst møte: byråkratiet med sin lovmessighet, eller et annet menneske som ser deg?)

Så, hvordan bærer vi slikt ansvar for hverandre?

”Våk og be” oppfordret Jesus sine nærmeste venner i hans egen vanskelige kamp.

Hm. Jeg vil også oppfordre enhver til å være våken: våken for det som vil begrense vår frihet til å tenke og tro og tale.

For det kryper opp mellom oss:

Man har ikke lov til å tenke og uttrykke det som er politisk ukorrekt, upopulært, osv. Vi krymper. Vi gjemmer oss. For hvem vil vel stå fram og være som en moralist eller bli oppfattet som uinformert, banal, gammel, sær?

Man har ikke lov til å tro – verken på den skapende Gud, på livets ukrenkelighet, på ekteskapets livsvarige stand;

Eller: nordmenn blir skviset ut av samfunnet fordi de har en religiøs tradisjon og identitet som politikere i sin egen uvitenhet og  blindhet kaller barbarisk.

Hva er de største utfordringer?

Det er når vi ikke våker, men faller inn i en dvale hvor vi ikke lenger greier å se forskjell på det gode og det farlige. Vi lar en deilig hedonistisk kappe varme oss slik at vi ikke bryr oss om andre eller hverandre.

Den frihet vi ble gitt i Kristi forsoning med Gud, er alt annet enn en hvilepute. Den er et kraftfelt, hvor Guds krefter slippes løs i vår verden, hvor vi kjemper og lider for det sanne og gode – og vi kjemper mot krefter i oss selv, og krefter i andre gudsfiendlige ideologier.

Den frihet vi selv har fått, som vi selv har nytt godt av i over 200 år, den må vi verne om. Denne friheten – til å tenke, mene, tro , til å velge vårt arbeid og vårt sted å bo – denne friheten har vi likeledes et ansvar for å verne om for våre medmennesker.

Time for rest

It is Sunday.

Sunday is a day of rest, and it is a day to spend with God.

It is hard to rest, if it means I have to be inactive. I did not do any of my professional work – but I mumbled to God as I found an old antique, a small table with broken legs in one of the rooms. It was one of my projects-in-line, and no need to do it quickly. Somehow the old furniture beckoned to me to take a look at it. Before I knew it, I was busy scraping off old glue, carving a bit one the parts, testing, filing, cutting in to the old wood, sensing the history in my hands. Now the parts fit, and they need to be properly glued – but before that, I tested it as the stand for a chessboard one of my sons made. Together they beamed in the sunlight.

Later in the morning I went out to the little hut in the backyard. It was originally set up as a play- house for a child or grandchild. We bought the property some months ago, and we just moved in in April, so I am getting to know the place. The toy house is going to become a small chapel!I t is situated towards the east. I sat in it for a while, delighted by the peace and the opportunity to pray. Although slightly tempted, I did not start cleaning it. It was Sunday. In my mind I was planning interior décor – fabrics, small furniture, items of value. I pondered the temple of God, and how it was never frugality which characterized it, but costly gems and fine fabrics. Perhaps it responds to human nature; we do not treasure cheap things. For God it may not make any difference; he is the Lord of all.

It was soon church time; but there was no service to my knowledge in our village. I was not going to the neighbour village today, because I had one my kids at home.

I still feel like I should have gone, though. It is awkward not going to church on Sundays.

Next thing I knew, I fell asleep on the couch. It was a day of rest, indeed.

I woke up groggy and bewildered. (I never take daytime naps.)

In the music collection I found ‘Requiem’ by Faure, and I listened. We practice Pie Jesu and Libera Me, Domine in the choir, so I was familiar with them. The rest was a journey in more foreign terrain. How I long for such moments of beauty! How I long for the presence of the sacred!

I know my calling: it is to pray. Intercession. May God’s will be done on earth as it is in heaven.

I may opine in the newspapers, be vocal and outspoken in public, but I know it may not make too much of an impact. What will make a difference, however, are God’s acts. Pray, Jesus says, and it will be given to you. So, I will pray for this village, that the Holy Spirit will be poured out on us, and the Church of Christ will rejoice and be glad. People will come to know the Lord and His Anointed.

We will see healing.

We sill see souls restored.

We will enter into His rest.