En underlig verden

 

Jeg våkner til en verden der kvinnesak her til lands er kvinnens rett til å drepe sine barn. Noen få, med utenlandsk bakgrunn, setter fokus på jenters rett til utdanning, til stemmerett, til valgfrihet i ekteskap, til frihet til å si hva de tenker, til trosfrihet... men de får ikke mye støtte av medsøstre.

 

Jeg våkner til en verden der en mann er ikke lenger en mann, nødvendigvis, og en kvinne ikke heller en kvinne. Det foregår en holdningskampanje som vil skape usikkerhet om kjønn. 

Om en sier at dette høres jo unaturlig ut, er det uttrykk for hat.

Om en annen skriver om deg, eller til deg, i offentlige media og skjeller deg huden full med en ordlyd som viser forakt, avsky, ondsinnethet og med trusler på liv og velferd, så er det ingen reaksjon på det.

Jeg har også registrert at dette gjelder stort sett i sammenhenger der det er snakk om alternativ sex.

Om en sier noe om at dette er som et angrep på familien som menneskelig kjerne-enhet,

at vi som primater formerer oss via en kvinne og en mann, og at barn trenger mange år i dette fellesskapet for å vokse opp, får en stempel som ‘homofob’, utdatert, - mao. feil, og i tillegg blir man en som hater. 

 

En kan si sin mening om strømpriser, uten at det er hatefulle ytringer. En kan være for eller imot involvering i EU, uten at det kalles hatefulle ytringer. 

 

Stort sett er det stor konformitet i meningsfellesskapet i Norge. Ensretting er allment godtatt. Nå har det i tillegg kommet et militant ‘du får ikke lov til å mene noe annet’ krav til konformitet. Og det ser ut til at utrolig mange er helt enige i det.

 

Som sagt, jeg våkner til en underlig verden.

 

SAD

 Ukraine bleeds. I sit here in relative safety and I carry people in Ukraine in my prayers. I struggle to understand, and give up. I had such hopes that people in the West and East could have more contact, more openness towards each other. I was thinking we in the West were too stuck in our cold war mentality, and I was hoping for a more normalised interaction with Russians and other former East-block countries.  Now that opportunity is lost, unless the common Russian causes things to change, over time. Putin will go down in history, not for the progress he has allowed in Russia, but as a thug, a mean, simple thug. 

I see headlines and articles trying to analyse the current events, but soon into the article I notice name calling, stereotyping, reference to other evil historical figures. That does not help much. Putin is Russian, of sorts. And he is a modern day thug. What do we know about Russia, the people groups, the sentiment in people? At a quick glance of history I can se a population used to strong leaders, used to despots and thugs. I wonder if the people within the Russian border will find strength to seek a better way than submitting to tyranny. Putin will go down in history for this war on Ukraina, for causing all the suffering war brings, for creating fear and instability, for creating another ice front to the rest of the civilised world. Russians, as seen from my perspective, are cultured, intellectual people with much to give and share with the rest of us in music, dance, art and architecture, and many other performing arts. But their leadership, with Putin at the helm, is tyrannical. Thugs. 

What will the reaction to this be, from ordinary people to responsible leaders of nations? I am no politician, and in times like this, I am thankful that I am not one to make the calls. It never hurts to pray,  though, so I pray for the ones who are in the position to respond to this aggression. Jesus said: pray for your enemies, pray for those who persecute you. Yes, I admit that I had to say a prayer for Putin, too, although my heart was like Jonah, the prophet. He did not want God to show mercy on Nineveh, for the evil in the city was so great. In the end, he did preach, and they repented and turned to God. I guess I should pray for the thug and his helpers in Kremlin. 

I think many react like I do: with deep sadness, bewilderment, grappling to understand but cannot, wanting to help, turning to God, and sifting through information and dis-information, facts and propaganda, for, as someone rightfully said: the first to die in a conflict is truth. 

Min helse er en privatsak

 

Jeg tenker på dette med korona-vaksine og offentlig verifisering, og jeg har kommet til at det skal få være en privatsak, om man er vaksinert for en sykdom eller ikke. Det er et privat valg i min helse. Det er ikke nødvendig, samfunnsmessig, å styre smittevern osv. når det ikke er noen reell fare for overbelastning av helsesystemet. Om noen blir syke, er det en naturlig ting. Vi kommer til å bli forkjølet, ha smitte av ulike typer virus, basiller og bakterier. Vi slutter ikke å bli syke.

Når vi nå åpner for alminnelig samkvem, for sammenkomster i offentlig og privat regi, må vi legge inn  - skal vi kalle det risikofaktorer - for at vi kan bli utsatt for smitte av ulik slag. Vi gjør personlige valg. Vi går ut blant folk, som individer, som familie, og vi skal ikke bli overvåket. Jeg tror, faktisk, at jeg vil nekte å vise koronasertifikat, og hevde at det er en privatsak. Det er likeledes en privatsak om noen ønsker å vise sine helseopplysninger, men deres valg skal ikke tvinge mitt.

Førjulstid, advent og faste

 "Nei, dette er fasten jeg har valgt:

          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
          
     ⁷ å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne."

 

Ordene er fra Jesaja-boken i Bibelen, og du kan finne det i kap 58. Der går Gud i rette med folks religiøse ritualer, og det er klart at bønn og faste er en del av dem. Hva tenker du når du hører ordet "faste"? Hvis du tenker som meg, kommer ideer om å la være å spise, være litt asket for en dag eller så, eller å gi opp en uvane for å forbedre seg litt... men hva er det jeg leser i Den gode boken? Jo, her er det skarp kritikk av den type åndelighet som bare angår en selv, som viser seg i ritualer, og uten at hjertet er på rett plass.

 

Forut for det sitatet jeg kom med først, ser vi at folk klager på Gud, men han vet å svare gjennom profeten.

 

³ «Hvorfor ser du ikke at vi faster,
          hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?»
          Se, på fastedagen gjør dere som dere vil,
          dere driver alle arbeidsfolk hardt.
          
     ⁴ Se, når dere faster, blir det strid og trette
          og slagsmål med urettferdige never.
          Dere faster ikke slik i dag
          at stemmen deres kan høres i det høye.
          
     ⁵ Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?

 

Så svarer han på dette - og kommer med klare forestillinger om hva den gode faste er:

Stå opp imot urett, løs lenker til dem som er urettmessig frarøvet sin frihet. 

Spreng de båndene som binder et menneske til sitt åk, til sin arbeids-byrde som er for tung. 

Sett de undertrykte fri; bryt hvert åk i stykker: og det er slike ting som holder folk nede i ufrihet.  Jeg tror det er snakk om sosiale forhold i denne teksten. Det er snakk om ting som vi har makt og anledning til å gjøre noe med.

Del ditt brød med den som sulter. La hjemløse stakkarer komme i hus. Sørg for klær når du ser en som trenger det. Her er medmenneskeligheten , det sosiale ansvaret vi har for hverandre, så klart uttrykt at vi kan ikke vende det døve øret til. Og vi skal heller ikke bare overlate det til velferdsstaten, systemet, etatene. En god 'faste' er å bry seg, å gjøre det gode. Det er en sunn og sann gudstjeneste.

 Legenden om St Nicholas fra Bari, biskopen som er kilde til dagens SantaClaus, forteller om en mann med stort hjerte for dem som lider, for barn som trengte mat og klær, og han samlet sammen for å gi til den som trengte det. 

 

Det siste dette avsnittet av teksten jeg siterte sier, er at Gud vil at vi skal ikke glemme våre egne, ikke snu ryggen til dem, ikke svikte våre egne.

Midt oppi all velmenende åndelighet og gode gjerninger for folk rundt oss, kan vi faktisk ofre våre egne - og det er absolutt på sin plass å bli minnet om å ta vare på dem som er nærmest!

 

Hvordan har dette forbindelse med førjulstid og advent?

Gammel kirketradisjon har advent som en forberedelsestid for Kristi komme, og i den forbindelse en måneds tid med 'faste'. I min oppvekst var det litt igjen av det, men det gikk stort sett på at vi hadde litt mer fisk og litt mindre kjøtt til middag. Siden det er julegavetid og folk har spanderbuksene på, kommer de årlige tiggerbrevene for ulike organisasjoner.  Noe av gavmildheten ligger enda igjen i oss, vi gir kanskje mer til organisasjoner enn ellers. Samtidig kan jeg oppleve det som utidig mas.

 

I våre dager har førjulstiden blitt et kappløp for butikk-bransjene, med lange åpningstider, søndagsåpent, lange arbeidsdager, mer fortjeneste, lite fritid... Hva sier Gud gjennom profeten? "Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt"

 

Da jeg kom tilbake etter 20 år i USA, lærte jeg om den nye Adventskalender her til lands: ungene skulle få en gave hver dag i adventstida. Hver dag? Jeg tenker på innholdet i det Gud uttrykte gjennom Jesaja. Kanskje vi i denne fastetiden kunne gjøre noe godt for andre og hverandre hver dag i denne fastetida, noe som bidrar til det gode samfunn, til glede i hverdagen, til nye krefter, og ikke svikte våre egne... 

 

Og hva sier Gud vil følge av dette?

 

" ⁸ Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.
          
     ⁹ Da skal du kalle, og Herren skal svare,
          du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
          Om du tar bort hvert åk hos deg,
          ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
          
    ¹⁰ om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag.
          
    ¹¹ Herren skal alltid lede deg
          og mette din sjel i det tørre landet.
          Han skal styrke kroppen din
          så du blir som en vannrik hage,
          en kilde der vannet aldri svikter."

 

 

Så, nå vet vi mer av hva "faste" kan bidra til. Det blir en fin førjulstid.

 

 

Life as Retired

 

Time flies. Weeks zoom by. Already Friday again...!?

Only a couple of Monday mornings with time on my hand, with cross word puzzle and third cup of coffee, I went back to school to sub for a colleague, just for two days. I had just started to feel the new routines of being retired, when I was needed in my old school.

In the lunch break our rector asked me: "How is it to be back?" "Quite ordinary," I said, smiling. It did not feel like I had been gone, really. I don't know if he thought 'ordinary 'was good or not good. I could have come up with a more descriptive term, I suppose. In hindsight, though, I thought about my first two sessions. It was a new class, so nobody knew me as a teacher. I was to introduce them to poetry on a Monday morning. Normally, that makes the class rather quiet and I go into some lengthy soliloquy about sound effects in word choice, condensed meaning, ways to explore, etc. And I have tried, on Monday mornings, to entice the young hopeful to interaction. Normally, I meet silence. This class, though, was different. It was the young fellows that were interacting and contributing. How sweet! Some of the girls were joining, too. 

 

Perhaps they are into poetry and lyrics, or perhaps it was the batty old lady in yellow pair of trousers with large paw prints on them (intentional, not accidental) with a British accent and quite bad of hearing that made the Monday morning session enjoyable. I noticed friendly young people, willing to share, willing to repeat - since one of my batteries in the hearing aid died - and willing to help. My hearing issues is one reason I think I work better in other settings than a classroom. At home I do not always use them, and we have some really funny misunderstandings - 

 

As I said, I was subbing for more than one class. The other class were older students, and apart for a couple of newcomers, they all knew me. It felt like family. 

 

Life as retired is still new to me. It is not hectic, but time flies! Before I know it, it is Friday again. I get easily absorbed in projects, but my priorities form the acts of the day - God, family and animals, friends, projects... health is intertwined, rest and restoration are intertwined. I seek meaningful 'workouts', hands-on projects with time to pray, time for breaks and games, for tea-time and talks, time for walks with our four-legged family member. We measure time in segments. I know God is above those limitations. I know I am in his care. He leads me to green pastures, to places of rest and restoration. Psalm 23. Coming to think of it, I used Psalm 23 in the Monday morning poetry session. 

Perhaps that could be a Monday morning Psalm for all of us:)

 

 

 

 

Kvinnelist, dolkestøt og baksnakking

 

Vil noen framholde kvinnelist, dolkestøt og baksnakking som kristelige verdier?

 

Når en dame ikke får det som hun vil, er det mange måter å jobbe på for å forsøke å få sin vilje. Kvinnelist kan det kalles. En kan dokumentere andres adferd for senere å komme med anklager. Det er ikke nødvendig med direkte konfrontasjon; da løses jo konflikten, og det er ikke poenget. Nei, en drypper små hint om at adferd er dokumentert. Det skaper en viss utrygghet, men livet går sin gang. Dokumentasjon kan gå på vurderinger av andres tro og kristelighet, på mangel av det en selv ville ønske seg, på faglig kompetanse i jobben -  som kan bli gjenstand for kritikk, eller dokumentasjon av følelser, hvordan en eller annen  har reagert, og mer av samme slag. Senere kommer anklager - i offentlige fora, hvor det er utrolig vanskelig å få gitt gjensvar og forsvar. Dette kaller vi ofte for dolkestøt.

 

Indirekte trusler og undergraving er en annen teknikk. En sender andre inn for å klage, konfrontere, skremme, for å skape uro og følelse av kompetansemangel hos mottageren. Poenget er å få vedkommende til å trekke seg unna, søke seg vekk fra arbeidsstedet, helt frivillig. 

 

Ved kvinnelist kan en få sine egne inn i maktposisjoner for å kreve endring. Det demokratiske systemet legger til rette for medvirkning. Det er sett på som en god gjerning å bidra i styre og stell; det er å gi av sin tid og sine evner.  I maktposisjoner kan en skape endringer, men selv der er en underlagt lov og rett. Det er ikke bare-bare å få en ansatt fjernet for å skape rom for sine egne. Lovene beskytter imot slike ting.

 

En kan bearbeide en støttegruppe ved å fortelle om sine opplevelser, som avsluttes med at der hun ikke får sitt innpass og sin vilje, der er det "heilt forferdeleg". Samtidig kommer overbevisende kroppsspråk, direkte blikk, øyne som blunker som en uskyldig fugl. Og hun sier: "Heilt forferdeleg". Enkeltpersoner blir omtalt, anklaget, nedvurdert. Arbeidsplassen hvor hun gjerne skulle ha innpass blir kritisert, og framstår som et sted det ikke er særlig godt å være, slik den nå er. Når de ikke åpner for å skape en arbeidsplass for henne, som jo har så mye godt å bidra med, skal de slaktes. Dette kalles oftest baksnakking.

 

Når en ønsker noe og gir uttrykk for det, men ikke får det en ønsker, kan det oppleves som å ikke bli hørt. Det skjer jo ikke noen endring.  En ble nok hørt, men ikke adlydt. 

 

Om dette er god, kristelig livsførsel, er egentlig ikke et spørsmål. 

Hvorfor det forekommer blant kristne, er et annet, mye vanskeligere spørsmål.

Hva om de tingene en vil se endret har utgangspunkt i kristen tro og lære? 

Hva om en misjonsorganisasjon sender ut en kandidat som ikke helt deler organisasjonens målsetting? Hva om de endringene en ønsker å se i arbeidsmiljøet ligger nærmere organisasjonens målsetting enn slik det er pr d.d.? Hva om en tenker at en selv er sendt for å rense opp i alt dette?

 

Rett-troenhet kan bli en snare. Den kan gi kraft til både kvinnelist, dolkestøt og baktalelse, der 'målet helliger midlene'. Og dette kan legges inn i kristelige ordelag.

 

Paulus advarer oss i Korinterbrevet, når han sier:

" Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
     ² Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
     ³ Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     ⁴ Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     ⁵ Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde."

 

 

 

Det er mer til det å være kristen enn å produsere teologisk korrekte sammenhenger. Det handler om medmenneskelighet, hvor Guds kjærlighet er utgangspunktet. Det handler om å favne og verne om dem som blir hakket på. Og det er rom for tilgivelse. 

Old Notes And New Thoughts

 

I came across some old notes from my student days. The paper was brownish, slightly crumbled and torn. I read it. Interesting.

On the top of the page was a reference to Plato's 'the ethical good'. The idea of cosmos, of cosmic order, is not based on physical reality, but in higher ideals, way beyond the happenings in time and space, e.g. out reality. The ideas of order, of essential and real order in the higher realms is a challenge to humanity. 

 

Interesting.

I ponder the present havoc of disruption, the strange display of hooliganism and total disrespect for authority. I look with disbelief at the venomous hatred in public places, in speeches and in social media, and I wonder what happened to professional journalism in the more established avenues. 

 

Further in my old notes it says: The human core, our inner being is not passion, exertion of power or dynamic creativity. Rather, it is 'erkjennelse' - coming to an inner understanding of, or cognition of, one's ability to display ethical goodness, and as such, function as one ought.

 

Ok, so it is not based on Bible and our Christian tradition. Still, it speaks. We have a human ability to self-control, to know what is good and to act accordingly. 

 

My notes then delves into an inner discussion in some of Plato's writings. That does not concern me now.  However, there is a comment on ignorance, in which one confuses what is good with what is evil. To strive for evil is an ontological impossibility. We strive for something existing, something substantial. Evil is negative; it is a void, and as such impossible to strive for.

 

So, if that is so, do the ones who express their vile and destructive behaviour, do it for something good? It seems to me there is a high degree of confusion. 

 

Anyway - I was nicely disturbed in my musing over old notes and new thoughts, as I was called to family time and Bible reading. We read Psalms these days, and Psalm 145 was today's portion. God is eternal, good and righteous. And he will set the record straight with the evildoers, in his wisdom and love. He is in control, in the end.