For noen
år siden var jeg med på en internasjonal konferanse for GT-studier i München. En av tingene jeg
sitter igjen med er en utfordring fra en av de lutherske biskopene i Bayern,
som frimodig – og frekt – utfordret deltagerne til at deres forskning og arbeid
med tekster skulle ha som mål å styrke den kristne kirke! Det falt ikke i smak
for de fleste. Det var som om vitenskapelig,
akademisk arbeid med historie, tekster og tolkninger ikke må la seg målbinde av
pragmatiske fordringer av den type. Hm. Hva er egentlig teologiens begrunnelse,
om den ikke har til hensikt å bygge opp om den levende Kristi kirke?
Apostelen
Paulus skriver til menigheten i Korint at han kom ikke til dem med menneskelig
visdom, med stor talekunst og overbevisende argumenter, men det som overbeviste
og skapte endring var Guds Ånd og kraft. Troen vår, sier han, er ikke basert på
menneskelig kløkt, men på Guds kraft (1.Kor 2, 1-5)
Her
ligger nøkkelen til all sann teologi.
Her
ligger også en utfordring til et åndelig liv, et gudstjenesteliv som vil bidra
til et dypere forhold til den levende Gud. Leser vi videre i kap. 2, legger
Paulus det klart fram for oss at Guds Ånd lodder dybdene i Gud, og vi kan få
del i noe av dette gjennom den samme Ånd som
er oss gitt som kristne.
Teologi som
studium er et vidt felt, og naturligvis finnes det noe verdifullt. Det som
ergrer meg er narsissistisk ’teologi’: en navlebeskuende akademisk øvelse som dissekerer
gamle bibeltekster etter egne konstruerte teorier, med en dose vitenskapelig
fantasi, og med rekonstruksjon av historien for at det skal passe inn i det
teoretiske paradigmet. Det handler ikke om Gud, om åpenbaring eller om
frelseshistorie. Det handler primært om teser og teorier om datering av
tekstmateriale, og disse dateringene er underbygget med en argumentasjon som
sier: ’Det er rimelig å anta’, f.eks at en tekst er komponert/redigert på
et mye senere stadium enn det en tidligere teolog har foreslått.
Argumenteringen
virker av og til tautologisk; den går i sirkler. Et utvalg bibelsk
tekstmateriale blir antatt å være produsert i tiden etter babylonsk eksil fordi
man tidligere har antatt at kildene til redaksjonen må være fra den tiden. Sånn
er det fordi det er sånn. De bryr seg mindre om hva teksten angir om egen datering.
De bryr seg mindre om det lingvistiske og språklige uttrykk som kan vise en
språklig utvikling fra tidlige tekster til nyere tekster. De bryr seg ikke om
innholdet i tekstene som sådan.
Hva
tjener det til, lurer jeg på. Er det noe annet enn en lek?!
Wellhausens
gamle teorier, og noe fantasifulle ideer, om urkilder og ulike tradisjoner i
tekststrukturene florerer enda. Teorier som er avsannet og imøtegått for flere
tiår siden florerer fortsatt i norske teologiske undervisningsinstitusjoner. GT
presenteres i fragmenter med ulike tradisjoner som kildebakgrunn, og på et
tidspunkt tok noe jobben med å redigere det sammen til et slags kompendium.
Israelsfolkets historie er uttrykk for religiøs tolkning av menneskelig
evolusjon, hvor religionen utvikler seg i tråd med utfordringene. Gud er ikke
reell. Det er ikke snakk om noen gudsåpenbaring, men en identitetsdannelse over tid.
De
bibelske figurene, fra Adam, Abraham, kong David, m. fl. er fiktive figurer; de
kan ha en virkelig person i utgangspunktet, men de vitenskapelige teologer vil
forfekte at Abrahams historie er oppdiktet, slik at de gir grunnlag for å gi
hevd på landområder.
Jeg
undres på hvorfor de kommer på slike ideer? Hva er hensikten?
Er det
for å undergrave jødenes tilhørighet til land og historie?
I
åndsvitenskapene arbeider vi primært med tolkning.
Historie
er noe som var, som har vært; vi kan tolke deler av den, og utvalget av det vi
ser som viktig er til dels subjektivt. Ofte er utvalg av fortidens hendelser
valgt ut fordi vi vil bruke dem til å belyse noe vi synes er viktig i nåtid.
Sannheten om historie er at den var. Ingen kan gå tilbake i tid. Som vitenskap
er historien upresis, og den er alltid tolket.
Historiske
tekster har kommet til i tid og rom. Noen av dem, som litterære verk av Homer
eller Shakespeare, kan ha en allmennmenneskelig gyldighet i det idetilfanget de
presenterer. Man kan naturligvis dissekere dem og finne ulike kilder, tenke seg
senere redaktører, osv. og bidra til på ’seriøs’ Homer-forskning, eller
Shakespeare-forskning; man kan benekte datering og komme med nye forslag,
kanskje rekonstruere historien litt - men uansett vil det ikke skape noe bedre
litteratur. Det vil ikke behandle idematerialet. Egentlig har det ingen verdi,
for det kommer ikke videre i det relasjonelle, det medmenneskelige som tekstene
behandler. For å tolke tekstene må man gå inn i innhold og intensjon, med vilje
til mening.
Bibelske
tekster har også sin tid og sitt rom, men det er et annet element som gjør
enhver bibeltekst annerledes: Guds Ånd. Det er Guds Ånd som gjør Ordet levende,
som bruker Ordet til å utfordre mennesker til omvendelse og tro.
Sann teo-logi er å lære Gud å kjenne.
Slik er
teologien en grunnleggende åndsvitenskap, som et utgangspunkt for liv og tro.
Dens
vitenskapelige metode inneholder øvelser i gudstjenesteliv, i ydmyk bønn og i
forventning til Guds Ånds åpenbaring av Guds vesen. Den forholder seg til
innholdet i de bibelske tekstene, vitnesbyrdet om Guds åpenbaring og vilje til
relasjon.
Dette er
teologiens begrunnelse.
