Identitet i fellesskap

Jeg leser en bok en av sønnene mine sendte meg  (i PDF format) som han og broren hadde lest sammen i sommer – ”The Ethics of Authenticity” av Charles Taylor. Den handler bl.a. om hvordan vi i vår post-moderne tid forholder oss til idealet om å være seg selv og finne sin egen identitet. Han går inn på en del av kulturkritikken som han ser som lite produktiv, fordi den surmuler over hvor ille folk er i våre dager i henhold til fordums idealer. Han stiller likeledes spørsmål ved validiteten av ’la-skure’-holdninger på den andre siden, hvor det ikke er noen reaksjon mot det dekadente, hedonistiske og det selv-forherligende i å finne seg selv for seg selv. Han ønsker å dvele ved forståelsen av hva det er vi finner – det autentiske – og hvordan vi kan finne det.  Han kommer fram til at det er alltid et spenningsfelt, og han inviterer til å gå inn i denne kampen, fordi det ekte i et menneske er verd å kjempe for.

Jeg finner gjenklang for at det autentiske selvet bare kan realiseres i sammenheng med andre, og at fellesskap er dermed nødvendig. Jeg har en del bagasje med fra mitt møte med noe av det Emmanuel Levinas også legger fram i sin filosofi – og han tar til orde for at vi har et etisk, kanskje også et etisk-eksistensielt ansvar for hverandre.

            Jeg har vært litt på krigsstien mot de udefinerte idealene som finnes i kulturen vår om individualismen, og jeg finner klangbunn i det Charles Taylor skriver. Taylor er katolikk og han er naturlig nok åpen for og bevisst på hvilke roller Gud spiller i denne sammenhengen, men jeg setter pris på at hans argumentasjon er filosofisk basert.

Det selvmotsigende er jo at jeg pusler med disse tankene og ideene stort sett alene! Ja, jo, jeg har jo muligheten for å trekke den yngre generasjon inn i denne funderingen. Og litt har jeg vel gjort –men jeg må komme ut av denne tendensen til å kjøre solo.

Jeg hadde forresten en god og oppbyggelig erfaring for noen dager siden. Jeg var i butikken og hadde hyllet meg inn i min lille ’boble’, hvor jeg ikke la merke til folk rundt meg, men var lukket i mitt eget sinn. Så sa en sambygding ”Hei!” Jeg ble forfjamset (jeg var ikke forberedt på å bli sett). Ikke nok med det, men han fortalte litt løst og fast om livet, og å spurte han: hvor har du det for tiden? Tenk, noen spurte om det! Jeg kunne ikke annet enn å gi svaret litt tid, og lot det skinne igjennom at livet var litt vanskelig. Og midt i butikken, ved grønnsaksdisken, fikk jeg en god utveksling av erfaringer. Jeg ble oppmuntret. Jeg opplevde situasjonen som et ekte møte med et medmenneske. Jeg kjente en sterkere tilhørighet til nærmiljøet. Jeg kjente at Gud er ikke langt borte fra noen av oss.

En skoleandakt

Jesus i synagogen i Nasaret

“14 I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. 15 Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle.

Luk. 4:16-21

    16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

          

    18  Herrens Ånd er over meg,

           for han har salvet meg

           til å forkynne et godt budskap for fattige.

           Han har sendt meg for å rope ut

           at fanger skal få frihet

           og blinde få synet igjen,

           for å sette undertrykte fri

      

    19  og rope ut et nådens år fra Herren.

20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»”

”I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på”, sa han!

Dette må vi se nærmere på.

Jesus oppfyller Skriften.

Settingen til dagens fortelling om Jesus viser at han var sant menneske i sanntid. Han var jøde og vokste opp i en jødisk kulturell sammenheng, i dagens Israel, og vi kan den dag i dag besøke byen Nasaret.

La oss dvele litt ved det.

Jesus gikk inn i synagogen som han pleide.

Å, pleide han å gå i synagogen? Ja, det var det vanlige forsamlingshuset for å samles til bønn. Synagogen er et bedehus. Det var et tempel i Jerusalem, hvor spesielle handlinger ble foretatt av presteskapet, men rundt om i landet var det mange mindre forsamlingshus, synagoger hvor folk ba og leste fra Skriftruller, om de hadde slike.

Jesus får tildelt Jesaja-boken som han skal lese fra den sabbaten. (I vår bibel er det begynnelsen på Jes. 61.)

Alt er egentlighet alminnelig, inntil han gir en klar og ny tolkning av den teksten han leser. Han sier noe helt grunnleggende til sine sambygdinger: I dag – gjennom meg – er profetien i Jesaja-boken oppfylt.

Hva er det han sier?

” Herrens Ånd er over meg,”

Gud selv er Herrens Ånd, og han er den som gjør alt dette som Jesus sier.

Gud har salvet ham – salvet med olje – utvalgt til en handling, gitt den kraft og styrke Gud har .

”for han har salvet meg”

Betegnelsen ”Messias” betyr ”Den salvede”, og vi kjenner det best fra gresk: Kristus.

” til å forkynne et godt budskap for fattige.”

Og hva er oppdraget?

Forkynne et godt budskap for fattige.

            Hvem er fattig om ikke den som ikke har noe?

            Enhver av oss står naken og fatting innfor Gud: Du kan ingenting ta med deg dit du går, i møte med døden. Vi er fullstendig lutfattige alle sammen. Ingen av oss har et håp om noe liv etter døden, om ikke Gud selv griper inn. Så nå kommer Jesus for å forkynne et godt budskap til oss og alle andre.

” Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet”

            Gud har sendt Jesus for å rope ut at fanger skal få frihet! Han proklamerer det. Han har muligheten og midlet til å sette fanger fri – men hvem er en fange? Den som er bundet, er fange. Den som er i fengsel, er fange. Men profeten snakker ikke om å slippe kriminelle løs i samfunnet – for om de er ute av fengsel, er de ikke dermed frie i sitt sinn. Vi har flere fengsler og stengsler i oss i henhold til Gud og medmennesker – men får Jesus, Kristus, satt oss fri, blir vi virkelig frie. Ingen er fri til selv å kunne bearbeide sitt Gudsforhold; det er noe som blir gitt av Gud. Den frihet Kristus, Jesus kan gi, er en frihet fra å være bundet i synd, frihet i tilgivelse og ti det nye liv med Gud.

Men det står ikke at Jesus setter fanger fri, men at han roper ut at du kan få frihet; og her ligger en respons hos den som hører denne proklamasjonen. Hvis du er et i fengsel og døren slås opp, må du selv ville gå ut. Her er det ingen mekanikk.

” og blinde få synet igjen,”

            Blinde skal få synet igjen, roper Jesus ut.

            Og hvem er blind, om ikke den som ikke kan se? Jesus snakket ikke om svaksynte som trenger litt hjelp til å se klart. Han snakket om de blinde, de som ikke kan se. Uten at Gud åpenbarer seg for oss, kan vi umulig se ham. Og her kommer sannheten oss i møte: Jesus er den som Gud åpenbarer seg igjennom. Han er sant menneske i tid og rom og samtidig sann Gud fra evighet og til evighet. En blind fomler i mørket. En blind kan ikke trosse sin blindhet, ikke helbrede seg selv. Men Jesus taler ikke først og fremst om synsnerven, men om en åndelig blindhet vi har selv om vi kan skryte av falkeblikk. Men Jesus kan gi enhver syn for det som høre Guds rike til.

”for å sette undertrykte fri”

            Han setter undertrykte fri: Og hvem er undertrykt - Om ikke den som holdes nede, som ikke har mulighet til å reise seg og være fri? Snakker vi om menneskelig undertrykkelse, kan vi også snakke om politisk frigjøring, om kriger og revolusjoner. Men Jesus går dypere enn det: enhver som holdes nede av bånd som binder sjelen – uro, angst, skyld, dårlig samvittighet, løgner, hat, nag, bitterhet  - synd – han kan sette sjelen fri! For han alene tar på seg skylden og selv soner straffen…

” 19  og rope ut et nådens år fra Herren.”

Ja, sannelig er dette å rope ut et nådens år fra Herren!

Så satt han altså i en synagoge – et bedehus – i Nasaret og sa «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Og det han sa til forsamlingen i Nasaret, gjelder like fullt for oss i dag: det gode budskap om å bli satt fri fra åndelig undertrykkelse, blindhet og bundethet er til enhver – som tror, og den som tar imot, blir virkelig rik.

La oss be:

Herre Jesus, takk for at du roper ut et nådens år til oss. Hjelp oss å svare.

Amen.

Unspoken Requests

 

The lake 

As I move through minutes of the day and sense the heavy load I carry, I pause and stare at the glittering spot on the lake where some sunrays play innocently on water ripples. They dance like shiny golden buckets. They spread warmth in my body, and I thank God for the beauty of the moment.

I mumble to God often – sometimes more structured, but often as I am in the process of doing something when I pray. I have no need to instruct God, the King of the Universe, in what to do or how to fix things. I have no need for stuff. I need His presence; I need to rely on His strength for the day.

Some of my plagues are simply aches and pains – physical stuff. I can deal with that; well, on occasion I take a pain killer in order to sleep. But more heavy are the burdens I carry for others, because I love, and a loved one suffers. Life is complicated.  What can I do? Of course I mention something from the bundle of despair to the One who always hears, but more often I carry it in my heart, without words. Still I know the Holy One knows, and He answers in His time.

A ten minute walk up the hill

I am surrounded by a massive sea of green in all shades, and I marvel at the variety of greens in the forests. Although my favourite colour is blue, I find green most soothing. I bathe in pockets of life sustaining beauty, and they are always there, emerging like small friends to comfort me. God’s comfort is not only in his Holy Word, but also in his created nature environment.

I did not ask for an answer, but He answered me, still. I am scheduled to share some thoughts on a passage of Scripture this coming Monday, and as I worked on the preparations, I saw it. Jesus was reading from Isaiah 61 in a synagogue in Nazareth, and he told his fellow townsmen that he was the fulfillment of the prophecy he read. Indeed, he is. For he was sent by God to proclaim a good message for the poor, to set prisoners free, to give sight to the blind, to free the ones who are repressed, and to proclaim God’s mercy. We are talking about levels of life which are deeper than politics; we are talking emotional and spiritual oppression – where Jesus breaks the bonds; we are talking about a total lack of ability to see light and truth, where He can give new sight; he knows we are fundamentally poor – despite our material wealth and comfort: what we do not have is what determines our poverty. And we do not have a life with God apart from what Jesus can give us. Grace abounds, and we have hope for the future, not only for the ones who struggle, but also for me.

There is a sweet sorrow from missing my mother, but I do not grieve for her. I have had my nights in solitude, where I found the time to cry a bit, but it is not the sad and sorry cry, but tears for completing bonds beyond time. I love my mother and always will. Also her memory is a beauty of strength, and I treasure it.

God’s comforting is in the evening breeze, like a gentle touch on my face and in my hair. For He is there, and He cares for me. 

A Visit to the City

After hours on the bus, I arrived in the city at night. It was an ordinary weekday. The colour grey surrounded me. I looked down at the pavement and wondered about all the dark spots on the light grey cement. People were hurrying about; some young girls were giggling. Apart from some bums and druggy homeless people, strangers were moving swiftly through the streets. I walked deliberately towards my aim, too, but I was noticing my environment. Mannequins in the neon windows were declaring the new fad: the dorky look, the not-so-intelligent-look, but decent enough.

            I walked past the cathedral. It was dark, closed as normal. The cathedral just sits there, but has no or little relevance to anyone. I used to relate to it as an old friend, but not any longer. I have withdrawn from the Lutheran ‘folk church’.

          

Oslo at night

  It surprised me that the city was teeming with life on a weekday night. I greeted no one, apart from the bum that smiled as I nodded. It was right at the place I used to work ages ago, and in those days there was a bookstore at the location. And in those days, there also was a friendly bum who tried to settle in for the night on the premises.

My living room panorama

Already, as I was closing in on my destination for the night, I missed the lush beauty of my home in the country. I remembered a line from a poem from my youth: ”No matter what, I will settle in nature; city life seem so destructive to me.” I felt a distance from people around me. I was like in a bubble of my own.

The paradox is that I was on my way to a meeting with other board members to discuss and decide upon strategies for Christian mission. People are so valuable; they need to be reached with the gospel of salvation in Jesus Christ.

My consolation is that God is a God of miracles. If he so wishes to use me in any way, He will make it happen. He is my creator –and He may use me in His own ways, despite my detachment to people, my inherent shyness, my discomfort in throngs, and clumsy social skills.  

In the visit to the city, I guess I met myself that night, but I did not notice it.