En av mine yngre venner tok opp dette med fundamentalisme i et av sine innlegg på hans egen blogg, og jeg ble inspirert til å sette noen tanker på papiret i en tidlig morgenstund.
Jeg tenker ar de fundamentalistiske strømningene i norsk kristenliv har kommet som reaksjon, og den er tidfestet, i og for seg kulturelt betinget. Det som var selvfølgelig, ble ikke poengtert. Det som ikke var stridsepler, ble liggende uten kommentar. At vi er Guds skaperverk, og lever med Guds velsignelse i mat, arbeid, klær, gode hjem, glede i fellesskap osv. var – og er – en selvfølge. Hvordan leve som kristen var innebygget i en kulturarv, og det hadde basis i kirkens lære, i Luthers katekismer. Det moralske kompasset var så å si innebygget.
Når det jeg i store trekk kaller ‘liberal teologi’ kom som en strømning i akademiene, kom reaksjonene deretter. Metoden, en historisk-kritisk metode, ble anvendt på Hellige Skrifter, og metoden var mer sann enn innholdet i skriftene. Metoden var vitenskapelig, og for å hevde seg som vitenskapsmenn og - for noen bevise, for andre betvile – det bibelske innholdet, la man ulike teser og teorier fram.
Det gjaldt datering av historisk materiale. Her kommer mange aspekter inn, for som kjent, kan man ikke gå tilbake i tiden, og ‘bevis’ dreier seg om grad av sannsynlighet. Her strides fortsatt de lærde, og ulike mer eller mindre oppfinnsomme teorier florerer. Dette har i grunnen blitt en egen gren av forskningen: nye teorier angriper tidligere teser og teorier, ...og man får sitt akademiske bidrag på trykk i en eller annen journal.
Datering av profeter og historiske bøker i bibelen har i denne ‘liberale’ tradisjonen et sterkt anliggende i å motsi den tidsrammen som det bibelske materialet selv indikerer. Dermed setter akademikere seg til doms, i sin bedreviten.
Det gjaldt også å anvende systematisk tvil på opplysninger, påstander i det bibelske materialet, som f. eks. Abrahams og Sarahs eksistens, om kong David egentlig noen gang var konge, eller om disse fortellingene var anekdoter, oppdiktet for egne formål, osv. Var det politiske motiver som lå til grunn?
Kanskje mer kjent er ulike teorier om Gen 1-11, ‘urhistorien’ og hvordan den har blitt gjenstand for mytologisering, bagatellisering, eller direkte fornektelse av at fortellingene har noen form for sannhetsverdi. Det finnes mange andre eksempler, men disse illustrerer greit nok.
Innenfor historisk-kritisk metode er det vanlig å oppfatte gamle, overleverte tekster som redigerte utgaver av sammensatt materiale, og arbeidet er å forsøke å identifisere ulike ledd. Da er det satt opp kriterier for sortering. Poenget er vel å komme fram til et mer originalt dokument, et ur-dokument, og da skal dette gi en mer opprinnelig mening. Her kommer vi inn på dissekering av bibeltekster, hvor ulike ord og vendinger blir plukket ut, fordi kriteriene tilsier at de kan komme fra en annen kilde. Kildegransking, kildekritikk, kildeteorier har ulike filosofiske begrunnelser.
Det er ikke uvanlig at det idemessige utgangspunkt som ansporer til kildegranskingen finner sin begrunnelse, for en leter etter noe og avfeier alt annet som ikke passer inn i ideologien...
Mye mer kunne sies om ‘liberal teologi’, men ankepunktet mot alt dette er at Guds Ord mister sin autoritet, dels fordi det oppfattes som menneske-ord og ikke åpenbaring av Gud i historien. Folk flest blir usikre på hva de kan ta til seg og ikke av Bibelen. Det blir mye forvirring, og det kjennes som om bare de lærde kan finne ut av hva som er sant og ikke.
Her kommer altså flere utfordringer i kjølvannet av denne ‘liberale teologien’: fornektelse av Guds Ord som Guds-ord, forvirring, og dermed makt til dem som sier de vet. Det er ingen appell i forkynnelsen, fordi autoriteten i Bibelens ord er angrepet.
Når denne spesielle autoriteten som åpenbaringsord ikke har noen appell, forblir mennesker i sin uvitenhet om Gud, om frelse og evig liv, og om det gode liv her og nå. Når jeg sier ‘det gode liv’, tenker jeg på hvordan det er å leve som kristen i hverdagen, med sine gleder og sin indre kamp fra tid til annen.
Ok, så kommer reaksjoner fra grasrothold og fra kristenledere som tar til motmæle mot hvordan Guds Ord blir behandlet, mot at mennesker blir avskåret fra å komme til tro og få evig liv. Det blir særlig viktig å proklamere Ordet, gi det tilbake autoritet, og dermed stå imot ‘liberale teorier’.
For mange ble det best å ikke ha noe med det akademiske teologiske klimaet å gjøre, og bare ta Guds Ord som det sto, ta til seg det en fikk noe ut av og la resten ligge. Dette var vel en lavkirkelig, folkelig, reaksjon. Det ble viktig å stå for det som var rett og sann tro, å stå imot akademisk vranglære, og videre skille seg fra generell religiøsitet, og betone synd/nåde- motsetningen, og ha en himmelvendt holdning til livet.
Det er vel noe av dette vi kaller kristen fundamentalisme.
Men hva så , når denne fundamentalismen blir satt i system? Det skjer naturlig nok etter et par generasjoner. Formen og innholdet blir videreført, men det opprinnelige kulturelle klimaet har endret seg, og mange selvinnlysende ting blir ikke uttrykt, mye av det gode blir tiet om. Så ender en opp med en ny skjevhet, hvor selv det enkle og fundamentale blir en slags ny tvangstrøye.
Så, hvor står jeg selv i alt dette?
Som teolog og har jeg lest/hørt meg lei på finurlige teorier som ikke leder til å bygge opp om de helliges samfunn. Jeg er skeptisk til ideer og ideologier innen historieforskningen, fordi jeg ser politiske motiver for å fornekte historietilknytning, f.eks. mellom folk og land i jødisk historie. Jeg er tvilende til sannsynlighetsargumentene om datering av ulike skrifter, fordi kriteriene er så selektive at en kan få det resultat en selv helst vil.
Forskning på bibelens tekster som ikke har til hensikt å bygge opp om kirken og de helliges samfunn er etter min bedømmelse nokså fåfengt og unyttig.
Jeg har full tiltro til Gud, og han åpenbarer seg i historien gjennom Bibelens mange tekster, gjennom Jesus Kristus, og sender sin Hellige ånd, så vi kan komme til tro og få en ny fødsel, nytt liv som varer inn i det evige. Jeg vet Gud er skaper og opprettholder, og er dermed tilstede i min hverdag. Ånden er min veileder, og i valg mellom hva som er rett og godt og etter Guds vilje, får jeg klare råd. Jeg blir minnet på Guds-ord. Bibelen har mange bøker, og vi har mange vitnesbyrd om hvem Gud er, om rettferd og nåde, om å leve i forholdet il Gud, og til medmennesker. Det er nedtegnet av mennesker, i tid og rom, men Gud er den samme. Jeg er takknemlig for Salmenes bok, for her er det bønner fra et oppriktig (og syndig) hjerte, men samtidig sterk bevitnelse om hvem Gud er i livets stormer. Visdomslitteraturen er nyttig. Alle de historiske bøkene vitner som Guds ledelse, hans omsorg, hans vilje, og om synd og nåde... for det er svært menneskelig å yte motstand mot Gud. Evangelietekstene forteller om Jesus, og gir glimt inn i Guds verden – det kan være nokså umulig å forstå, men det er ikke alltid nødvendig å presse alle sannheter inn i forstandskategorier. Her har vår kultur noe å besinne seg på. Hva Paulus deler av innsikt og åpenbaringer er gull verd, og det gjelder også de andre brevene fra apostlene.
Gud er ikke en teoretisk størrelse som jeg kan filosofere over. Gud er Gud.
Jesus Kristus er Gud. Den hellige Ånd er Gud.
Enhver som tar sin tilflukt til Kristus, blir født på nytt av Guds Ånd og begynner det evige livet med Gud. På Capernwray hørte jeg mye om «Christ who lives in you and through you”, og det er et livskraftig kristent prinsipp som Paulus snakker mye om. Det er snakk om livet her og nå, og ikke bare om livet etter døden. Det vektlegger også en virksom Gud, en levende Kristus, som møter mennesker gjennom mitt liv i hverdagen.
 |
| Capernway Hall |
Jeg kunne fortsette å snakke om livet med Gud, men jeg kom til å slite ut min leser. Det handler om å leve, vet du, og det er livsviktigJ
