Den kristne enhet – eller den kirkelige enhet?

Det snakkes mye om kirkesplittelse og ønske om enhet i disse dager.

Jeg strever også med problematikken. Kan jeg fortsatt være medlem av en kirke som i større og større grad fjerner seg fra Bibel og bekjennelse?

            Jesus gikk i synagogene der han hadde anledning til det, og han underviste. Han benyttet også tempelet når han var i Jerusalem. Dette tenker jeg på i forbindelse med den situasjonen jeg står overfor. Evangelietekstene som vitner om Jesu liv og lære gjengir  mange situasjoner der Jesus reagerer på sine dagers religiøse ledere. Evangelistene gjengir mange ordvekslinger mellom Jesus og  samfunnsgrupper – som saddukeere og fariseere. Siden saddukeerne bl.a. ikke trodde på livet etter døden, ikke på oppstandelsen, kan vi sammenligne dem med den del av befolkningen som ikke tror på eksistensen av helvete. Fariseerne var i og for seg rett-troende i mye, men det var ikke alltid samsvar mellom det indre trosliv og de ytre former for dydig religionsutøvelse. De var skriftlærde, noen var prester. Mange av oss kan nok kjenne oss igjen i dette.

            Jeg har registrert hvordan Jesus går i rette med fariseerne i Matteusevangeliet, og han bryr seg. Han viser dem kjærlighet i og med at han går inn på dere utsagn og utfordrer dem til liv. Ordelagene er ikke akkurat hyggelige og pyntelige. Han inviterer ikke til ’samtale’ hvor de må sitte sidelengs og ha stearinlys for å legge stemningen til rette for gjensidig forståelse. Nei, han skjeller dem ut (Ormeyngel!)

            Jesus skiller seg ikke ut fra det religiøse systemet, verken fra synagogen eller fra tempel-vesenet., til tross for at lederskapet hadde kommet langt bort fra Guds Ord og fra intensjonene i hans vilje.

            Det som skjedde med de første kristne var ikke at de selv brøt ut; det var mer at de ble forfulgt innen disse institusjonene og dermed fant hverandre i nye grupper, og disse begynte oftest som husmenigheter.

Hva mener vi i vår norske sammenheng, når vi sier ”kirken”? Er det snakk om Kristi kirke, er det ikke noe å melde seg inn og ut av, bortsett fra ved innlemmelse ved dåp i Jesu Kristi navn og utmeldelse ved fornekte Jesu Kristi navn. Det vi snakker om i Norge er en organisasjon, statsstøttet religionsutøvelse, der vi har et system med tradisjoner. Vi kjenner systemet, og det fungerer til en viss grad for de fleste – til og med for dem som ser kirkegang som et kulturelt fenomen som skjer omkring juletider og ellers ved spesielle tider i ens liv, som bryllup og begravelse.

            Hvilken enhet er det snakk om for de inneværende biskoper i denne kirkeordningen? Og hvorfor er det så viktig å tviholde på disse formene –er det for å bevare enheten i Kristi kirke, eller der det for å opprettholde kirkelige tradisjoner?

            Dersom vi snakker om Kristi kirke, Guds menighet, må vi innbefatte enhver som bekjenner troen på Jesus som frelser. Da innbefatter vi mange grener, fra pinsevenner til katolikker, lavkirkelige grupper og høykirkelige grupper innen de lutherske menighetene. Jeg vil ikke melde meg ut av denne kirken.

            Dersom vi snakker om en menneskelig ordning som organiserer kirkelige sysler, er det noe annet. Det er av mindre betydning. Ordninger kommer og går. Tradisjoner endres. På sett og vis er dette et skall.

            Dersom vi snakker om skallets innerside, for å si det metaforisk, om troens innhold, om å formidle frelsesbudskapet om Jesus Kristus, da blir spørsmålet: skal jeg bli der og arbeide for hva jeg vet er rett og sant, eller skal jeg finne et kristent miljø der jeg kjenner meg hjemme, er trygg og kan bidra sammen med de troende?

            Det er ingen lett avgjørelse. Mange kritisere dem som vil melde seg ut, fordi de overgir skuta til de trosnedbrytende kreftene. De lar skuta seile sin egen sjø –med mange fortapte sjeler i, og samtidig med et brutt forhold til mange kirkefremmede som står utenfor noe trosfellesskap, men som tross alt har en viss aksept for tradisjonene.

            På den annen side, å arbeide i og innby til et kirkefellesskap der en selv er usikker på om folk får høre sann forkynnelse, det er igjen et tankekors.

Det finnes ikke noen kristen forsamling av noe slag som kan framstå som uklanderlig, uten lyte, uten feil – for den er tross alt satt sammen av mennesker, av tilgitte syndere som fortsatt strever med sine svakheter og sin styrke.

Jesus sier han sender oss ut som får blant ulver. Han lar oss vokse som hvete sammen med ugress – inntil Han selv kommer og setter alle ting i rett stand. Da vil de sanne troende komme klart til syne. Han, som kjenner alles hjerter, er vår dommer.

Inntil den dagen kommer, er vi kalt til å forkynne evangeliet på alle steder vi kan. Jeg gleder meg til å bli fanget opp av en ny misjonsiver i vårt eget land. Jeg ser fram til en tid hvor Gud utgyter sin Ånd over oss,  kaller oss til bønn og forsakelse, tilgivelse og fornyelse. Jeg vil gjerne børste støv av Luthers gamle katekisme og begynne jevnlige samlinger for førsteklassinger… men jeg vil vente på Herren. Måtte han sende menn i alle aldre som vil ta ansvar for å undervise i menigheten…for til det er menn kalt.

Climate in the Kingdom of Heaven

 We have had a week of focus on climate and climate change here at our school. We listened to different people speak – a scientist in meteorology and climate research, an activist, a journalist – and bits from engaging teachers and such. The week started with a church service.

It is not so much what was said, which I will be commenting on. It all has its valid place in the scope of things. Overall, I think there could have been some more variety in the views presented, since we are a school and would like to encourage critical thinking. Anyway, I am going to comment on some of the things which were unsaid, even if they somehow were understated.

Emission of polluting gases influence to some degree the temperature in our atmosphere, and according to the scientist’s prognosis, the temperature will continue to rise. This trend may be so severe that it destroys the earth as a planet which sustains life.

If this is so, what is a Christian response?

Naturally, we should do what we can to change the trend. But it does not start there.

I believe in God, the Father, maker of heaven and earth.

Whatever I do, say, however I spend my time, resources, abilities, all what I am – I live in response to Him.

I know God is the creator AND the sustainer of this earth. There is nothing hidden from Him. He sees the trends; he knows the swings in temperature. Should the earth meet its destruction and burn up, it would not do so unless God permits it.

This brings us to the blurry field of prophecy and apocalypse. The bible tells about the end of this world, but what does it mean?  I could read it literally; but I could also see that it is written in images, and it is not so obvious what it then means.

What is absolutely clear, though, is the call to repentance – and it should be stated much clearer by me and others: If it is so that this world will come to its end: be saved and live in the Kingdom of Heaven forever!

I am not trying to avoid any sort of responsibility for living responsibly in the years have left of my life; however, I have the great hope for the future that God is in charge of this earth. God is the Ruler of the universe and the Lord of history.

For so long he has been patient and he wants all to be saved and live forever.  The fate of people’s souls in eternity is much more crucial than anything else. This is on God’s heart. He so loved the world, that He gave his only begotten Son, so that whoever believes in Him, shall not perish, but have eternal life.

Perhaps will the earth perish – but it is not the end of life! Perhaps will it burn as a fireball, but whoever believes in Him, has everlasting life.

Perhaps will He renew this earth; but still the salvation is at hand by receiving the Light of Life, who is Jesus.

No, I am no deist. I do not believe in a god who once started this world and then withdrew, letting the organisms take their own course. I do not believe in a remote and disinterested god. And I do not believe that the mess me have caused we must strive to fix alone. I believe in God, the Father almighty, maker of heaven and earth. And I believe in Jesus Christ, the Saviour of the world.

Somehow this perspective was missing both in our church service and in the presentations in our Christian school.

That aspect we will change, for the climate in the Kingdom of Heaven is one of life sustainable temperature. By the power of the Holy Spirit, we will share this hope for the future with anyone who will hear.

Prest med pupper?

 Utfordrer jeg kvinnelige prester? Er ikke det et avleggs tema? Har vi ikke etablert konsensus på det feltet? På sett og vis utfordrer jeg kvinnelige prester. Det ligger litt i sakens natur. Men jeg vil ingen kvinner til livs. Jeg vil utfordre menn.

Spørsmålet om presteroller og kjønn er egentlig ikke vanskelig å finne svar på om man leser i Den Hellige Skrift. Der står det en klar utfordring til menn til å gå inn i denne rollen. Det er videre en klar oppmoding til menn til å undervise, oppmuntre, være forbilde, gå sammen med den yngre garde for å lære dem om livet og troen på Gud. [1]  

           

Jeg er fullt klar over at en del vil finne utsagnene om slik rollefordeling i bibeltekstene betinget av historie, av fordums skikker og lignende. Dermed legger de det til grunn for å hevde at det som står, faktisk ikke er gyldig. Det moderne menneskes forhold til tekst, tolkning og tekstforståelse er et kapittel for seg. Uansett kommer man ikke bort i fra at teksten har et rimelig klart innhold: Det er en utfordring til menn å tre inn i rollene som åndelig leder og mentor. Det er rollen som prest.

Jeg er selv kvinne, og det er ikke snakk om negativt  kvinnesyn eller seksualisering  av en arbeidsplass – egentlig er det ikke snakk om kvinnen som sådan i det hele tatt.

Det dreier seg ikke om kvinner og deres rett til å utfolde seg i arbeidslivet. Det dreier seg om et mannssyn.

Jeg vil gjerne presisere litt, selv om det virker noe selvfølgelig, det jeg sier:

Spørsmålsstillingen dreier seg om en rolle som prest i den kristne kirke.  Denne rollen er menn utfordret til å ta. Det er ikke fordi en kvinne ikke kan, ikke er i stand til å utføre det. Det har ikke noe med kvinnen å gjøre. Det har alt med mannen å gjøre. Det er snakk om å utfordre menn til å ta ansvar, til å gå inn i en vanskelig og utfordrende rolle som åndelig leder. Igjen, det er ikke fordi en kvinne er mindre egnet, mindre villig til ansvar  osv. Det er ikke på grunn av eller på tross av kvinnen – uansett hvordan man ser det. Her har vi klare utfordringer til den del av befolkningen som er menn.

           

En mann kalles til å være prest for Gud, i tjeneste for Gud og medmennesker. Dette er noe vi kvinner ikke skal ta ifra ham. I mye større grad skal vi oppfordre og bidra til å utfordre mannen til å ta slikt ansvar. Det dreier seg om å ha lære-ansvar, lederansvar, tjenersinn, forbønns-ansvar. Det dreier seg om å gå i tjeneste for Gud, en ydmyk og krevende holdning til livet: Gud, du er stor; jeg er avhengig av din storhet.

           

Som kvinne har jeg også en viktig rolle. Jeg har likeledes forbønns-ansvar. Jeg har ansvar for å dele mine tanker og spørsmål. Jeg har ansvar for å vite at det vi hører, det vi blir lært, er i samsvar med Guds Ord. Min rolle er å bidra til at mannen får fullbyrde sin rolle. Vi arbeider for et felles mål, og det er ikke noe poeng å lage en konkurranse av det.

For meg er det derfor et poeng at vi damer ikke trer inn, ikke tar ansvar og arbeid som en mann skulle gjøre, og med det umyndiggjør ham, og lar ham forbli i sin latskap. Mange menn er glad til om de ikke må trå til, om de kan surre med sitt og gjøre det de har lyst til. Men de er kalt til noe annet. 

Noen blir nok forarget over en overskrift som ”Prest med pupper?’ fordi det oppleves som en provoserende sammenstilling, og noe blir spesielt interesserte fordi det er seksuelt ladet. Kjønnslig sett kan man se det vakre i bildet om pupper som nærings-givende organ for spebarn. Vi kvinner har våre naturlige bidrag. Det gjelder også menigheten. Jeg ønsker meg  flere nedslagsfelt og nye samarbeidsformer der kvinner også finner utløp for sin kjærlighet til Gud og nesten, og hvor hun kan tjene Gud på heltid i meningsfulle oppgaver.

---

[1] 5 Mos. 6;  1.Tim. 3, og 5 : 17-20;

Brev til Erna

Fjern MOMS-avgiften på internattjenester for borteboer-elever i  vgs!

 Jeg vil oppfordre den inneværende regjering, med Erna Solberg i ledelsen, å legge til rette for at internattjenester ved alle friskolene i Norge får fullstendig momsfritak for internatdriften.

Internatdrift er en tjeneste for elver som av ulike grunner flytter hjemmefra for å få gå på vgs. Skolene dette gjelder er drevet av  non-profitt organisasjoner, så storparten av inntekten kommer fra gaver. Grunnen til at det finnes et internat-tilbud til elevene er at skolene ligger i utkantstrøk som ikke har anledning til å huse ungdommer på andre vis.

            Det er en regjerings oppgave å legge muligheter til rette for  at vi som borgere kan utvikle gode arbeidsvilkår, gode skoler, gode produkter. MOMS-avgiften fungerer som en egen skatt til staten. Det er denne avgiften jeg ber dere ta bort.

Slik det har fungert inntil i dag – etter et visst ’sosialistisk’ mønster  - er at internatdriften har vær momsbelagt i ulike ledd, betalt inn, og så refundert. Dette har vært en standard praksis for at en viss likhet i tilbudet til elever på landsbasis kunne holdes i hevd. Det ligger samtidig et visst styrings- og maktbegjær i denne modellen.

Mitt anliggende er at denne MOMSen i utgangspunktet skal kuttes.

Dere som nå sitter med regjeringsansvar, og dermed en viss makt, har full mulighet til å fjerne denne MOMS-avgiften. 

Jeg oppfordrer dere til å gi privatskolene arbeidsrom, gi det private initiativ  gode arbeidsvilkår ved å legge til rette for MOMS-fri internatdrift!

Med vennlig hilsen

Anne Margrethe Lund

Kviteseid