Den kristne enhet – eller den kirkelige enhet?

Det snakkes mye om kirkesplittelse og ønske om enhet i disse dager.

Jeg strever også med problematikken. Kan jeg fortsatt være medlem av en kirke som i større og større grad fjerner seg fra Bibel og bekjennelse?

            Jesus gikk i synagogene der han hadde anledning til det, og han underviste. Han benyttet også tempelet når han var i Jerusalem. Dette tenker jeg på i forbindelse med den situasjonen jeg står overfor. Evangelietekstene som vitner om Jesu liv og lære gjengir  mange situasjoner der Jesus reagerer på sine dagers religiøse ledere. Evangelistene gjengir mange ordvekslinger mellom Jesus og  samfunnsgrupper – som saddukeere og fariseere. Siden saddukeerne bl.a. ikke trodde på livet etter døden, ikke på oppstandelsen, kan vi sammenligne dem med den del av befolkningen som ikke tror på eksistensen av helvete. Fariseerne var i og for seg rett-troende i mye, men det var ikke alltid samsvar mellom det indre trosliv og de ytre former for dydig religionsutøvelse. De var skriftlærde, noen var prester. Mange av oss kan nok kjenne oss igjen i dette.

            Jeg har registrert hvordan Jesus går i rette med fariseerne i Matteusevangeliet, og han bryr seg. Han viser dem kjærlighet i og med at han går inn på dere utsagn og utfordrer dem til liv. Ordelagene er ikke akkurat hyggelige og pyntelige. Han inviterer ikke til ’samtale’ hvor de må sitte sidelengs og ha stearinlys for å legge stemningen til rette for gjensidig forståelse. Nei, han skjeller dem ut (Ormeyngel!)

            Jesus skiller seg ikke ut fra det religiøse systemet, verken fra synagogen eller fra tempel-vesenet., til tross for at lederskapet hadde kommet langt bort fra Guds Ord og fra intensjonene i hans vilje.

            Det som skjedde med de første kristne var ikke at de selv brøt ut; det var mer at de ble forfulgt innen disse institusjonene og dermed fant hverandre i nye grupper, og disse begynte oftest som husmenigheter.

Hva mener vi i vår norske sammenheng, når vi sier ”kirken”? Er det snakk om Kristi kirke, er det ikke noe å melde seg inn og ut av, bortsett fra ved innlemmelse ved dåp i Jesu Kristi navn og utmeldelse ved fornekte Jesu Kristi navn. Det vi snakker om i Norge er en organisasjon, statsstøttet religionsutøvelse, der vi har et system med tradisjoner. Vi kjenner systemet, og det fungerer til en viss grad for de fleste – til og med for dem som ser kirkegang som et kulturelt fenomen som skjer omkring juletider og ellers ved spesielle tider i ens liv, som bryllup og begravelse.

            Hvilken enhet er det snakk om for de inneværende biskoper i denne kirkeordningen? Og hvorfor er det så viktig å tviholde på disse formene –er det for å bevare enheten i Kristi kirke, eller der det for å opprettholde kirkelige tradisjoner?

            Dersom vi snakker om Kristi kirke, Guds menighet, må vi innbefatte enhver som bekjenner troen på Jesus som frelser. Da innbefatter vi mange grener, fra pinsevenner til katolikker, lavkirkelige grupper og høykirkelige grupper innen de lutherske menighetene. Jeg vil ikke melde meg ut av denne kirken.

            Dersom vi snakker om en menneskelig ordning som organiserer kirkelige sysler, er det noe annet. Det er av mindre betydning. Ordninger kommer og går. Tradisjoner endres. På sett og vis er dette et skall.

            Dersom vi snakker om skallets innerside, for å si det metaforisk, om troens innhold, om å formidle frelsesbudskapet om Jesus Kristus, da blir spørsmålet: skal jeg bli der og arbeide for hva jeg vet er rett og sant, eller skal jeg finne et kristent miljø der jeg kjenner meg hjemme, er trygg og kan bidra sammen med de troende?

            Det er ingen lett avgjørelse. Mange kritisere dem som vil melde seg ut, fordi de overgir skuta til de trosnedbrytende kreftene. De lar skuta seile sin egen sjø –med mange fortapte sjeler i, og samtidig med et brutt forhold til mange kirkefremmede som står utenfor noe trosfellesskap, men som tross alt har en viss aksept for tradisjonene.

            På den annen side, å arbeide i og innby til et kirkefellesskap der en selv er usikker på om folk får høre sann forkynnelse, det er igjen et tankekors.

Det finnes ikke noen kristen forsamling av noe slag som kan framstå som uklanderlig, uten lyte, uten feil – for den er tross alt satt sammen av mennesker, av tilgitte syndere som fortsatt strever med sine svakheter og sin styrke.

Jesus sier han sender oss ut som får blant ulver. Han lar oss vokse som hvete sammen med ugress – inntil Han selv kommer og setter alle ting i rett stand. Da vil de sanne troende komme klart til syne. Han, som kjenner alles hjerter, er vår dommer.

Inntil den dagen kommer, er vi kalt til å forkynne evangeliet på alle steder vi kan. Jeg gleder meg til å bli fanget opp av en ny misjonsiver i vårt eget land. Jeg ser fram til en tid hvor Gud utgyter sin Ånd over oss,  kaller oss til bønn og forsakelse, tilgivelse og fornyelse. Jeg vil gjerne børste støv av Luthers gamle katekisme og begynne jevnlige samlinger for førsteklassinger… men jeg vil vente på Herren. Måtte han sende menn i alle aldre som vil ta ansvar for å undervise i menigheten…for til det er menn kalt.