Nasjonen
Norge har hatt sin grunnlov i 204 år. Vi feirer denne grunnlovsdagen med glede
og en viss stolthet over å ha vår identitet som norske, når vi finner fram
nasjonaldrakter og norske flagg.
Denne
grunnloven bærer i seg verdier som har vært til velsignelse for alle som bor i
Norge, og vi må i våre dager vite å verne om det som er godt og sant i denne
loven.
Noen av
disse verdiene er frihet til å tenke og mene, til å uttale oss, til å leve ut
vår religiøse tro, til å selv velge vårt arbeidsfelt, til å selv velge hvor vi
vil bo – den gjenspeiler frihetsidealer i den amerikanske grunnloven fra
1780-tallet.
Den
frihet som ligger til grunn er en Guds gave, og det er ikke bare noe ӌndelig pynt
” jeg legger til fordi dette er en andakt. Nei, den friheten som Kristus har
kjøpt oss ved å ta oppgjør med Gudsfiendtlige holdninger og handlinger,
ondskap, hat, tvang og ufrihet, den
slipper Guds krefter løs i vår verden. Gud tvinger ingen, men gir ethvert
menneske muligheten til respons når han kaller til fellesskap, til samfunn med
seg. Og enhver som våger å la seg overbevise, utruster Gud selv med sin Ånd, og
slik kan vi leve i Guds kraft – både til Guds og medmenneskers velbehag.
”Har
Kristus frigjort dere, er dere virkelig frie,” sier Paulus.
Men han
advarer også om å ikke misbruke den frihetet vi har fått til å tilfredsstille
egoistiske og hedonistiske begjær.
Fordi vi
lever i samfunn med hverandre, er vi i større og mindre grad politiske
mennesker. Mitt liv, mine valg angår deg. Ingen av oss lever i et vakuum.
Jeg vil
gå lenger enn det, og si: som mennesker, er vi ansvarlige for hverandre.
Hvordan
bærer vi slike ansvar? ( Noen vil kanskje tenke i sitt stille sinn: Ja, men vi
har jo staten og systemet som hjelper alle som trenger det. Om du skulle ønske
en slik løsning, må jeg spørre deg: har systemet en samvittighet? Har
statens regulativer en sjel? Har de som er ansatte i dette et større ansvar som
medmenneske enn enhver av oss? Når du selv strever og trenger støtte, hva ville
du helst møte: byråkratiet med sin lovmessighet, eller et annet menneske som
ser deg?)
Så,
hvordan bærer vi slikt ansvar for hverandre?
”Våk og
be” oppfordret Jesus sine nærmeste venner i hans egen vanskelige kamp.
Hm. Jeg
vil også oppfordre enhver til å være våken: våken for det som vil begrense
vår frihet til å tenke og tro og tale.
For det
kryper opp mellom oss:
Man har ikke lov til å tenke og uttrykke det som er politisk ukorrekt, upopulært, osv.
Vi krymper. Vi gjemmer oss. For hvem vil vel stå fram og være som en moralist
eller bli oppfattet som uinformert, banal, gammel, sær?
Man har ikke lov til å tro – verken på den skapende Gud, på
livets ukrenkelighet, på ekteskapets livsvarige stand;
Eller:
nordmenn blir skviset ut av samfunnet fordi de har en religiøs tradisjon og
identitet som politikere i sin egen uvitenhet og blindhet kaller barbarisk.
Hva er de
største utfordringer?
Det er
når vi ikke våker, men faller inn i en dvale hvor vi ikke lenger greier å se
forskjell på det gode og det farlige. Vi lar en deilig hedonistisk kappe varme
oss slik at vi ikke bryr oss om andre eller hverandre.
Den
frihet vi ble gitt i Kristi forsoning med Gud, er alt annet enn en hvilepute.
Den er et kraftfelt, hvor Guds krefter slippes løs i vår verden, hvor vi
kjemper og lider for det sanne og gode – og vi kjemper mot krefter i oss selv,
og krefter i andre gudsfiendlige ideologier.
Den
frihet vi selv har fått, som vi selv har nytt godt av i over 200 år, den må vi
verne om. Denne friheten – til å tenke, mene, tro , til å velge vårt arbeid og
vårt sted å bo – denne friheten har vi likeledes et ansvar for å verne om
for våre medmennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar