A Very Good Day

It was a very good day. It was Sunday. It was a day of rest. This morning we travelled to the next village to attend church, and I was looking forward to seeing the new artwork again. The church has four new icons, all depicting important events in the life of Jesus.

Images, icons, religious art inside a sanctuary may speak words clearer than a preacher. The Lord of creation can use these visual aides to speak to our hearts and minds, perhaps in a less rational way, at times. They are never meant to replace anything.

We arrived just after they had started the first hymn, and I marched towards the front. I wanted to sit a bit close, so I could see some of the details in the artwork.

These icons are contemplative. They bring me into the events they picture. I singled out one in particular, which I interacted with. It was the Last Supper, a Mysterion of the common meal. I was struck by the outsider in the picture, Judas Iscariot. He had no golden halo. He was clearly not part of the saints. This part of the story is dark. Then I looked at all the others. They were all in a fellowship. I chose to look beyond the one, to the centre, to the Christ figure. He knew of the all, but one. He knows our hearts and minds.

It came clear to me once again that God, the King of Heaven and earth, never uses force to cause us to choose right. There is no compelling force; there is always a freedom.

The local fellow who was leading the service and preaching brought a serious, but simple, message. All the texts were about warning against false prophets. Man, could we use this today! It was almost eerie. Yes: we will know the true nature of a prophet by the fruits, about how they live and the ethics they follow. The litmus test is how they relate to Jesus Christ, if they confess Him as true man and true God.

These days we have many false prophets and teachers in the Norwegian Church, but perhaps not only there.  As a believer, it is my responsibility to test what they say, and to speak up from time to time. It is my responsibility towards them and God to state my views. It may cause others to think; it may likewise bounce back in my lap  - and I may have to rethink my own statements. It is the Word of God which is the authority for how we live and what we teach as Christians. With the guidance of the Holy Spirit, and in relationship with the risen Christ, we will be rightly guided.

It is puzzling to me to realise how much nonsense we humans have produced over the years, how many false prophets and teachers have tried to mess up the message of God’s salvation through Jesus Christ, and still, to this day the message has survived.  It is a great testimony to me about a real and living God, one who is loving and patient with us in our continuous folly. There is hope!

As I said, it was a very good day.

After our service, we had guests over for coffee, and we had good talks. When we meet heresy, what, then do we do? Do we pretend it is not really there and want to keep the unity (at all costs?)

Tvilens idioti

Når man i sin begrunnelse for sin tvil studerer skribenter som i sitt utgangspunkt oppfatter begreper om ’gud’ som et projeksjon av den menneskelige fantasi, blir tvilen tvilsom, særlig når det dreier seg om å tro eller tvile på Guds eksistens. Filosofiske føringer for Guds eksistens har florert gjennom tidene, men de overbeviser nødvendigvis ikke. De fleste av oss som kjenner Gud fra troslivet – som en Gud som åpenbarer seg, i Kristus, i Ordet – vi vet intuitivt at intet rasjonale kan avgrense den evige Gud. Vi trenger ikke såkalte bevis; det er mer innlysende å tro på Guds eksistens enn på noe annet.

Tvilens idioti kan illustreres med følgende eksempel: Du som leser dette, du eksisterer ikke. Du er et produkt av min fantasi. Jeg kan skape deg til å være både interessant og tiltrekkende i min fantasi, men i virkeligheten eksiterer du ikke. Om andre skulle protestere og si at de kan bevitne din eksistens, kan jeg like fullt – og med rette – si at de er naive troende, men de har naturligvis ikke rett. Det de tror på er alene en fantasifigur.

Uansett hva du vil gjøre for å bevise din eksistens for meg, er fåfengt, hvis jeg velger å tro at du ikke finnes. Vi har et vell av rasjonelle begreper jeg kan ta i bruk for å forsvare min overbevisning om at du ikke finnes.

Selv den mest skeptiske av oss, kan være med på at dette er en tvilens idioti, og det er like innlysende å tro på din eksistens som på min egen.

Når det gjelder Gud: der står vi ikke på likefot. Gud er Gud, jeg er jeg. Om jeg, som menneske, kan bekrefte din eksistens som medmenneske, dels for å ikke slå beina under min egen tilværelse, kan jeg ikke bruke sammen resonnement overfor Gud. Alene Gud selv kan bidra til å gi informasjon om hans væren og vesen.

Den ivrige tviler vil fastholde at Gud ikke er der, at han har aldri vist seg i verken skapelse, historie eller i former for kommunikasjon. Den idiotiske tviler skuer ned på sin egen navle og med sin ”demon of self interest”[1] søker å avgjøre om det finnes en gud skapt i subjektiv menneskelig erfaring, for så å gå i rette med dette monsteret.

Forholdet mellom Gud og menneskelig erfaring som sådan er et mye større felt, og et kraftfelt hvor ingen intellektuell tviler eller eksistensiell navlebeskuer våger å bevege seg. Der møter vi mennesker som i livets mange utfordringer bevitner en sterk og trofast Gud. Vi møter de helliges samfunn.

---

[1] Uttrykket er hentet fra en ung filosof sine upubliserte skrifter

Coming in to the Sacred Space

Early in the morning, as the cuckoo sends its signals, the grass is still wet from dew, and the buzzy bugs are still sleeping, I step out into the small chapel. I can close the door behind me, kneel or sit before an open Bible, with an icon of the living Christ near it. I light some small candles.

I have some prayer books, and my favourite one is a pocket size Orthodox Prayer book. One morning I went through ‘the small Compline’.

The prayers are humble, and I sensed the awe of God, his majesty and his grandeur. “Lord, have mercy,” I prayed. I read the confessions, the prayers, the promises of restoration. I sang from the Psalms.  Christ is the mighty God, the one who holds all things together.

An awe settled upon me, and I was comforted by his grace and mercy. I was sitting there, staring into the icon, the candles, the texts, and I knew He is real; he is there.

I came into the presence of the sacred: I breathed in the presence of the King.

I let my mind wander towards a young friend, one who holds his fist towards God these days, one who wants to be lord of his own life and perhaps have Jesus as his prime minister – or perhaps more like a secretary. As I sat in the presence of the Holy One, I saw the futile fist; it was downright silly. I thought of the ants that have nested by the front door. They rise up on their hind legs and want to fight me. Their little stick- legs wave frantically in the air. I am not afraid. In due time I may have someone professional come and remove them. I am the lord of my house.

The Lord of the Universe sees us.

These days I am awestruck by his majesty; I am a happy and humble soul, knowing full well that without His grace and mercy, I am nothing.

With Him we have confession, forgiveness and restoration.

With Him we have hope, and life way beyond the limits of this earthly existence.

This space is sacred.

17 MAI - og frihet?

Nasjonen Norge har hatt sin grunnlov i 204 år. Vi feirer denne grunnlovsdagen med glede og en viss stolthet over å ha vår identitet som norske, når vi finner fram nasjonaldrakter og norske flagg.

Denne grunnloven bærer i seg verdier som har vært til velsignelse for alle som bor i Norge, og vi må i våre dager vite å verne om det som er godt og sant i denne loven.

Noen av disse verdiene er frihet til å tenke og mene, til å uttale oss, til å leve ut vår religiøse tro, til å selv velge vårt arbeidsfelt, til å selv velge hvor vi vil bo – den gjenspeiler frihetsidealer i den amerikanske grunnloven fra 1780-tallet.

Den frihet som ligger til grunn er en Guds gave, og det er ikke bare noe ”åndelig pynt ” jeg legger til fordi dette er en andakt. Nei, den friheten som Kristus har kjøpt oss ved å ta oppgjør med Gudsfiendtlige holdninger og handlinger, ondskap, hat, tvang og ufrihet,  den slipper Guds krefter løs i vår verden. Gud tvinger ingen, men gir ethvert menneske muligheten til respons når han kaller til fellesskap, til samfunn med seg. Og enhver som våger å la seg overbevise, utruster Gud selv med sin Ånd, og slik kan vi leve i Guds kraft – både til Guds og medmenneskers velbehag.

”Har Kristus frigjort dere, er dere virkelig frie,” sier Paulus.

Men han advarer også om å ikke misbruke den frihetet vi har fått til å tilfredsstille egoistiske og hedonistiske begjær.

Fordi vi lever i samfunn med hverandre, er vi i større og mindre grad politiske mennesker. Mitt liv, mine valg angår deg. Ingen av oss lever i et vakuum.

Jeg vil gå lenger enn det, og si: som mennesker, er vi ansvarlige for hverandre.

Hvordan bærer vi slike ansvar? ( Noen vil kanskje tenke i sitt stille sinn: Ja, men vi har jo staten og systemet som hjelper alle som trenger det. Om du skulle ønske en slik løsning, må jeg spørre deg: har systemet en samvittighet? Har statens regulativer en sjel? Har de som er ansatte i dette et større ansvar som medmenneske enn enhver av oss? Når du selv strever og trenger støtte, hva ville du helst møte: byråkratiet med sin lovmessighet, eller et annet menneske som ser deg?)

Så, hvordan bærer vi slikt ansvar for hverandre?

”Våk og be” oppfordret Jesus sine nærmeste venner i hans egen vanskelige kamp.

Hm. Jeg vil også oppfordre enhver til å være våken: våken for det som vil begrense vår frihet til å tenke og tro og tale.

For det kryper opp mellom oss:

Man har ikke lov til å tenke og uttrykke det som er politisk ukorrekt, upopulært, osv. Vi krymper. Vi gjemmer oss. For hvem vil vel stå fram og være som en moralist eller bli oppfattet som uinformert, banal, gammel, sær?

Man har ikke lov til å tro – verken på den skapende Gud, på livets ukrenkelighet, på ekteskapets livsvarige stand;

Eller: nordmenn blir skviset ut av samfunnet fordi de har en religiøs tradisjon og identitet som politikere i sin egen uvitenhet og  blindhet kaller barbarisk.

Hva er de største utfordringer?

Det er når vi ikke våker, men faller inn i en dvale hvor vi ikke lenger greier å se forskjell på det gode og det farlige. Vi lar en deilig hedonistisk kappe varme oss slik at vi ikke bryr oss om andre eller hverandre.

Den frihet vi ble gitt i Kristi forsoning med Gud, er alt annet enn en hvilepute. Den er et kraftfelt, hvor Guds krefter slippes løs i vår verden, hvor vi kjemper og lider for det sanne og gode – og vi kjemper mot krefter i oss selv, og krefter i andre gudsfiendlige ideologier.

Den frihet vi selv har fått, som vi selv har nytt godt av i over 200 år, den må vi verne om. Denne friheten – til å tenke, mene, tro , til å velge vårt arbeid og vårt sted å bo – denne friheten har vi likeledes et ansvar for å verne om for våre medmennesker.

Time for rest

It is Sunday.

Sunday is a day of rest, and it is a day to spend with God.

It is hard to rest, if it means I have to be inactive. I did not do any of my professional work – but I mumbled to God as I found an old antique, a small table with broken legs in one of the rooms. It was one of my projects-in-line, and no need to do it quickly. Somehow the old furniture beckoned to me to take a look at it. Before I knew it, I was busy scraping off old glue, carving a bit one the parts, testing, filing, cutting in to the old wood, sensing the history in my hands. Now the parts fit, and they need to be properly glued – but before that, I tested it as the stand for a chessboard one of my sons made. Together they beamed in the sunlight.

Later in the morning I went out to the little hut in the backyard. It was originally set up as a play- house for a child or grandchild. We bought the property some months ago, and we just moved in in April, so I am getting to know the place. The toy house is going to become a small chapel!I t is situated towards the east. I sat in it for a while, delighted by the peace and the opportunity to pray. Although slightly tempted, I did not start cleaning it. It was Sunday. In my mind I was planning interior décor – fabrics, small furniture, items of value. I pondered the temple of God, and how it was never frugality which characterized it, but costly gems and fine fabrics. Perhaps it responds to human nature; we do not treasure cheap things. For God it may not make any difference; he is the Lord of all.

It was soon church time; but there was no service to my knowledge in our village. I was not going to the neighbour village today, because I had one my kids at home.

I still feel like I should have gone, though. It is awkward not going to church on Sundays.

Next thing I knew, I fell asleep on the couch. It was a day of rest, indeed.

I woke up groggy and bewildered. (I never take daytime naps.)

In the music collection I found ‘Requiem’ by Faure, and I listened. We practice Pie Jesu and Libera Me, Domine in the choir, so I was familiar with them. The rest was a journey in more foreign terrain. How I long for such moments of beauty! How I long for the presence of the sacred!

I know my calling: it is to pray. Intercession. May God’s will be done on earth as it is in heaven.

I may opine in the newspapers, be vocal and outspoken in public, but I know it may not make too much of an impact. What will make a difference, however, are God’s acts. Pray, Jesus says, and it will be given to you. So, I will pray for this village, that the Holy Spirit will be poured out on us, and the Church of Christ will rejoice and be glad. People will come to know the Lord and His Anointed.

We will see healing.

We sill see souls restored.

We will enter into His rest.