Coming in to the Sacred Space

Early in the morning, as the cuckoo sends its signals, the grass is still wet from dew, and the buzzy bugs are still sleeping, I step out into the small chapel. I can close the door behind me, kneel or sit before an open Bible, with an icon of the living Christ near it. I light some small candles.

I have some prayer books, and my favourite one is a pocket size Orthodox Prayer book. One morning I went through ‘the small Compline’.

The prayers are humble, and I sensed the awe of God, his majesty and his grandeur. “Lord, have mercy,” I prayed. I read the confessions, the prayers, the promises of restoration. I sang from the Psalms.  Christ is the mighty God, the one who holds all things together.

An awe settled upon me, and I was comforted by his grace and mercy. I was sitting there, staring into the icon, the candles, the texts, and I knew He is real; he is there.

I came into the presence of the sacred: I breathed in the presence of the King.

I let my mind wander towards a young friend, one who holds his fist towards God these days, one who wants to be lord of his own life and perhaps have Jesus as his prime minister – or perhaps more like a secretary. As I sat in the presence of the Holy One, I saw the futile fist; it was downright silly. I thought of the ants that have nested by the front door. They rise up on their hind legs and want to fight me. Their little stick- legs wave frantically in the air. I am not afraid. In due time I may have someone professional come and remove them. I am the lord of my house.

The Lord of the Universe sees us.

These days I am awestruck by his majesty; I am a happy and humble soul, knowing full well that without His grace and mercy, I am nothing.

With Him we have confession, forgiveness and restoration.

With Him we have hope, and life way beyond the limits of this earthly existence.

This space is sacred.

17 MAI - og frihet?

Nasjonen Norge har hatt sin grunnlov i 204 år. Vi feirer denne grunnlovsdagen med glede og en viss stolthet over å ha vår identitet som norske, når vi finner fram nasjonaldrakter og norske flagg.

Denne grunnloven bærer i seg verdier som har vært til velsignelse for alle som bor i Norge, og vi må i våre dager vite å verne om det som er godt og sant i denne loven.

Noen av disse verdiene er frihet til å tenke og mene, til å uttale oss, til å leve ut vår religiøse tro, til å selv velge vårt arbeidsfelt, til å selv velge hvor vi vil bo – den gjenspeiler frihetsidealer i den amerikanske grunnloven fra 1780-tallet.

Den frihet som ligger til grunn er en Guds gave, og det er ikke bare noe ”åndelig pynt ” jeg legger til fordi dette er en andakt. Nei, den friheten som Kristus har kjøpt oss ved å ta oppgjør med Gudsfiendtlige holdninger og handlinger, ondskap, hat, tvang og ufrihet,  den slipper Guds krefter løs i vår verden. Gud tvinger ingen, men gir ethvert menneske muligheten til respons når han kaller til fellesskap, til samfunn med seg. Og enhver som våger å la seg overbevise, utruster Gud selv med sin Ånd, og slik kan vi leve i Guds kraft – både til Guds og medmenneskers velbehag.

”Har Kristus frigjort dere, er dere virkelig frie,” sier Paulus.

Men han advarer også om å ikke misbruke den frihetet vi har fått til å tilfredsstille egoistiske og hedonistiske begjær.

Fordi vi lever i samfunn med hverandre, er vi i større og mindre grad politiske mennesker. Mitt liv, mine valg angår deg. Ingen av oss lever i et vakuum.

Jeg vil gå lenger enn det, og si: som mennesker, er vi ansvarlige for hverandre.

Hvordan bærer vi slike ansvar? ( Noen vil kanskje tenke i sitt stille sinn: Ja, men vi har jo staten og systemet som hjelper alle som trenger det. Om du skulle ønske en slik løsning, må jeg spørre deg: har systemet en samvittighet? Har statens regulativer en sjel? Har de som er ansatte i dette et større ansvar som medmenneske enn enhver av oss? Når du selv strever og trenger støtte, hva ville du helst møte: byråkratiet med sin lovmessighet, eller et annet menneske som ser deg?)

Så, hvordan bærer vi slikt ansvar for hverandre?

”Våk og be” oppfordret Jesus sine nærmeste venner i hans egen vanskelige kamp.

Hm. Jeg vil også oppfordre enhver til å være våken: våken for det som vil begrense vår frihet til å tenke og tro og tale.

For det kryper opp mellom oss:

Man har ikke lov til å tenke og uttrykke det som er politisk ukorrekt, upopulært, osv. Vi krymper. Vi gjemmer oss. For hvem vil vel stå fram og være som en moralist eller bli oppfattet som uinformert, banal, gammel, sær?

Man har ikke lov til å tro – verken på den skapende Gud, på livets ukrenkelighet, på ekteskapets livsvarige stand;

Eller: nordmenn blir skviset ut av samfunnet fordi de har en religiøs tradisjon og identitet som politikere i sin egen uvitenhet og  blindhet kaller barbarisk.

Hva er de største utfordringer?

Det er når vi ikke våker, men faller inn i en dvale hvor vi ikke lenger greier å se forskjell på det gode og det farlige. Vi lar en deilig hedonistisk kappe varme oss slik at vi ikke bryr oss om andre eller hverandre.

Den frihet vi ble gitt i Kristi forsoning med Gud, er alt annet enn en hvilepute. Den er et kraftfelt, hvor Guds krefter slippes løs i vår verden, hvor vi kjemper og lider for det sanne og gode – og vi kjemper mot krefter i oss selv, og krefter i andre gudsfiendlige ideologier.

Den frihet vi selv har fått, som vi selv har nytt godt av i over 200 år, den må vi verne om. Denne friheten – til å tenke, mene, tro , til å velge vårt arbeid og vårt sted å bo – denne friheten har vi likeledes et ansvar for å verne om for våre medmennesker.

Time for rest

It is Sunday.

Sunday is a day of rest, and it is a day to spend with God.

It is hard to rest, if it means I have to be inactive. I did not do any of my professional work – but I mumbled to God as I found an old antique, a small table with broken legs in one of the rooms. It was one of my projects-in-line, and no need to do it quickly. Somehow the old furniture beckoned to me to take a look at it. Before I knew it, I was busy scraping off old glue, carving a bit one the parts, testing, filing, cutting in to the old wood, sensing the history in my hands. Now the parts fit, and they need to be properly glued – but before that, I tested it as the stand for a chessboard one of my sons made. Together they beamed in the sunlight.

Later in the morning I went out to the little hut in the backyard. It was originally set up as a play- house for a child or grandchild. We bought the property some months ago, and we just moved in in April, so I am getting to know the place. The toy house is going to become a small chapel!I t is situated towards the east. I sat in it for a while, delighted by the peace and the opportunity to pray. Although slightly tempted, I did not start cleaning it. It was Sunday. In my mind I was planning interior décor – fabrics, small furniture, items of value. I pondered the temple of God, and how it was never frugality which characterized it, but costly gems and fine fabrics. Perhaps it responds to human nature; we do not treasure cheap things. For God it may not make any difference; he is the Lord of all.

It was soon church time; but there was no service to my knowledge in our village. I was not going to the neighbour village today, because I had one my kids at home.

I still feel like I should have gone, though. It is awkward not going to church on Sundays.

Next thing I knew, I fell asleep on the couch. It was a day of rest, indeed.

I woke up groggy and bewildered. (I never take daytime naps.)

In the music collection I found ‘Requiem’ by Faure, and I listened. We practice Pie Jesu and Libera Me, Domine in the choir, so I was familiar with them. The rest was a journey in more foreign terrain. How I long for such moments of beauty! How I long for the presence of the sacred!

I know my calling: it is to pray. Intercession. May God’s will be done on earth as it is in heaven.

I may opine in the newspapers, be vocal and outspoken in public, but I know it may not make too much of an impact. What will make a difference, however, are God’s acts. Pray, Jesus says, and it will be given to you. So, I will pray for this village, that the Holy Spirit will be poured out on us, and the Church of Christ will rejoice and be glad. People will come to know the Lord and His Anointed.

We will see healing.

We sill see souls restored.

We will enter into His rest.

Claiming Your Rights vs Doing What is Right

Since Dame Onora O’Neill was awarded the Holberg Prize this year, I was alerted to her work in Kantian philosophical traditions. There was a line in the newspaper that struck a cord with me. It referred to her stance on not only claiming our human rights but also doing our human duty. I have since youth had a positive impression of duty, due to reading Kant in my early studies. Something is required of me; I am a contributor in any society.

            I listened to a TED talk with Onora O’Neill where she talked about trust. Instead of posing the question of how we could build trust, she unlocked the case from the inside. It is not trust we need to seek, as it is a result. We need to offer trustworthiness, being trustworthy, and by daring to be vulnerable in order to build trust. Trust is something that is given; not something you produce. Trustworthiness is something we can provide – rather than the trust itself. I could see her point, and it is a fair one.

            I often say I trust in God. The only reason I can say that is because God has shown himself to be trustworthy.  The words of Jesus, whatever he says about God, are trustworthy. He, after all, sacrificed his life for it. And it did not stop there. In his resurrection he showed his victory over death. Yes, he is trustworthy.

So, how does this connect with asserting one’s rights vs. doing one’s duty? Naturally, there is no necessary opposition, but if we solely claim our rights, demand respect, force our worth on others, we miss the point. We are like narcissistic self-help enthusiasts, grabbing our piece of the pie (and then some), without concern for others. There is a responsibility in being human: the responsibility I carry for someone else’s rights and freedoms. My own are fully contingent on theirs.  In my duty to share and be concerned for the wellbeing of others, I build trustworthiness and the common human bond may strengthen.

            Likewise, as I trust in God for my life and death, I know He holds my hope for the future, and I have no fears. Because He cares for me and showers me with good gifts, I have everything to give. This is a perpetual life principle where we all seem to benefit. The strength is never gone; the ‘pie’ is truly blessed.

https://www.ted.com/talks/onora_o_neill_what_we_don_t_understand_about_trust

Schizophrenia: A Treatable Biological Syndrome

Er staten mor og systemet far?

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å fornye og utarbeide nye læreplaner for ulike fag i norsk skole. De snakke om hele spekteret, og de legger også inn barnehager som en del av dette opplegget.

“Utdanningssystemet er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Deltakelse i barnehage og skole legger grunnlaget for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning.”(Meld. St. 28)

Jeg stusser umiddelbart på disse premissene. Jeg er lærer i videregående skole.  Utdanningssystemet er, etter mitt skjønn, ikke samfunnets viktigste bidrag, slik de legger det fram her. Skolen er en bistand til foreldre. Skolen skal bidra sammen med foreldre. Det er familien som er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Intet utdanningssystem kan ta mål av seg til å bidra på linje med familien i et barns liv.

Jeg regner med at alle ord og formuleringer i dette avsnittet fra stortingsmeldingen ( Meld St 28) er vel ment,  - og at undervisning i ulike arenaer og nivåer har mye positivt å bidra med, er jeg naturligvis enig i. Men det er på langt nær det viktigste, og det må aldri bli det, heller. Et undervisningssystem skal ikke definere etikken, ikke dirigere holdninger, har ikke autoritet til å forme livssyn og verdier hos den oppvoksende generasjon. Systemet kan aldri overprøve de rettmessige ansvarshavende for barn, som er foreldre.

Barnehager er, etter mitt skjønn, en institusjon som ikke skal ha det primære fokus å oppdra eller belære, men heller være en trygg og god lekeplass for barn som ikke har muligheten til å være sammen med foreldre i store deler av arbeidsdagen. Jeg skulle ønske meg et barnehagefritt samfunn, et sted hvor barn er mer viktige enn jobb og romslig økonomi. Deltagelse i barnehage legger ikke noe nødvendig grunnlag for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning. Det er de nære og varige bånd mellom foreldre og barn, mellom søsken og i storfamilien som skaper dette for folk flest.

Jeg glemmer aldri et lite radiointervju jeg hørte for en del år siden. Ulike unger ble spurt om hva de ønsket seg mest her i verden, og uten unntak var svaret: mer tid med mamma og pappa, mer tid til å bare pusle med sitt, mer tid til å være sammen.  De var – i ung alder – lei av å bli kjørt fra den ene aktiviteten etter den andre. De var lei av at alt de var med på var strukturert.

Dersom et system, som et utdanningssystem, griper det ansvaret det er å oppdra og følge opp barn, og foreldre villig overlater til det offentlige å ta denne rollen, får vi fort et samfunn der systemet er viktigere enn individene i det. Det som tjener systemet blir det høyeste gode. I Platons Staten ser vi det groteske i hvordan et samfunn med slike tendenser  blir: det som gir et menneske verd, er det som tjener staten. Har du ikke noen funksjon, eller du er blitt overflødig, skal du dø.

Jeg tror ikke verken regjering eller de som har utformet dette skrivet har bevisste baktanker. Likevel er det besnærende å registrere at det de skriver innledningsvis går på tross av opplæringsloven, som de jo har satt seg fore å gjennomføre.

I denne loven står det :

“Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.”

Det er klart uttrykt i Menneskerettighetene at foreldre er de som har det primære ansvar for barns oppvekst og skolegang. Foreldre velger utdanningstilbud; foreldre velger hvilke verdigrunnlag de ønsker å fostre i sine barn.

Egentlig tror jeg ikke det er noen uenighet om dette, men det er besnærende å lese Udir/regjeringen sin selvforståelse som  samfunnets viktigste bidrag til barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Som lærer vil jeg gjerne samarbeide, men jeg anerkjenner foreldrenes ansvar i denne  rollen, ikke systemet.