Ungdommelig
idealisme er byttet ut med mer pragmatiske løsninger, men grunnspørsmålene
holder seg likevel levende: hva betyr det å leve som kristen i samfunnet? På
hvilken måte bidrar jeg til det gode? Hva er verdifullt? Hvilke filosofier
driver meg i mine valg? Hva blir konsekvensene av min kristne livs- og
verdensanskuelse?
Ungdommelig
idealisme er sunt og utfordrende, og jeg lurer på om modereringen er nødvendig
eller ei. ”Ja til pedalkraft!” var en button jeg hadde på jakkeslaget og
var rimelig motstander av privatbilisme, spesielt når det fantes kollektiv
transport, og når det dreide seg om meg som enkeltindivid. Jeg bodde i 10 år i ei hytte uten innlagt
vann i studietida. Det var flott og billig. Deler av tida bodde jeg sammen med
en venninne. Når hun giftet seg og flyttet ut, fikk jeg være forvert for
hundeklubbens digreste hund, Angisoq i flere år.
Så fikk jeg etterhvert bil via mine
foreldre – dels av praktiske grunner. Hva skjedde med idealet? Er det mer eller
mindre kristelig å kjøre bil eller sykkel?
Jeg var motstander av TV. Det er jeg
enda. Jeg vil ikke bli slavisk påvirket og ikke bli utsatt for livsholdninger
jeg ikke vil videreføre. Men avskjærer jeg meg dermed kontaktpunkter? TV tar
mye tid, og jeg vil heller bruke tiden på å lese, lage ting, være kreativ.
TV titting er passiviserende. Det er kan hende ikke så mye det en ser som er
saken her, men å sitte foran en skjerm og bli underholdt i timesvis. Det samme
kan forsåvidt være sant i henhold til hvordan man bruker en PC. Jeg har ikke
noe imot å lese ting på internett, google ditt og datt. Men hvilke livsholdninger ligger til grunn,
og i hvilen grad kan jeg bygge opp under mine valg fra et kristent ståsted?
I ungdommelig idealisme var jeg
skeptisk til materialismens grunnprinsipper. Og i dag? Vel, jeg vil ikke
skryte, men jeg er ingen shopper, må ikke ha alt nytt; jeg er stor-fan av
brukt-butikker for veldedige formål, av finn.no, av å gi bort ting, av bytte
varer og tjenester – gjøre gode ting for hverandre og leve enkelt. Jeg liker
å lage ting, å sy egne klær, lage egne duker og gardiner osv. Jeg
liker å skape, for jeg er et kreativt vesen; men i mange tilfelle er det ikke
økonomisk lønnsomt, og motivasjonen daler. Da kommer
naturlig nok spørsmålet: hvorfor skal det være lønnsomheten som er det drivende
prinsipp?
Jeg liker å kjøre rundt i en gammel bil. Den
blir 20 år til neste år, og den bruker lite drivstoff. For øvrig bor vi slik til at jeg går til
jobben. Jeg har ikke noen kvaler i dette henseendet – og for så vidt ikke når
det gjelder å reise for å besøke en av sønnene mine som studerer i USA. Jeg
reiser med fly. Men her veier meningen med å besøke sønnen min og hans
kone mye tyngre enn generelle idealer om drivstoff-forbruk og
forurensning. Hadde jeg trumfet igjennom
en ideologi som sier at jeg ikke skal bruke fly, og dermed ikke kan reise for å
ta del i deres liv og hverdag, ville jeg si at jeg sviktet mitt kall som mor og
min kristenplikt i å vise dem omsorg og kjærlighet. Et prinsipp veier ikke mer
enn et menneskes verd.
Hva med klima-problematikken? Jeg
må innrømme at jeg forstår anliggendet, men at jeg samtidig ser en horde
av kirkeledere som hiver seg over den som om den er det mest presserende tema i
våre dager. Jeg er mye mer opptatt av kristenforfølgelsene. Det behøver ikke
være noe enten-eller, men jeg synes klima-problematikken får uforholdsmessig
mye oppmerksomhet. Det er blitt en
motesak. Hva skal vi gjøre? Jeg tror på en Gud som er den som opprettholder
verden; han er en skapende, dynamisk, virkekraftig Gud. Naturligvis har vi ansvar i henhold til
forurensning. Mye har blitt gjort i den siste generasjonen for å forbedre ting,
og den utviklingen vil fortsette. Hysteriet omkring klima og endringer i
klimaet overbeviser ikke meg. Saken har aktualitet, ja, men prognosene er
apokalyptiske. Forresten registrerte jeg en ny prognose: om 30 år får vi en ny
istid igjen (hm, ja, det var skremselspropaganda om en istid for ca 30 år siden
også…)
Kristne har politisk ansvar. Kristne er
absolutt kalt til å bidra i politikken, i diskusjoner om det gode samfunn, om
verdier, om ideologier. Likevel er jeg mindre begeistret for flagrende
geistlige gevanter i mote-saker som klima. Det virker avledende på mer
presserende saker. Det er ufarlig å sitte og være sint på stor-industri,
kapitalisme, på ting som egentlig ikke angår dem selv.
Vi kan legge ned oljeindustrien, og vi kan gi
bort hele oljefondet til de fattige. Kan
hende bidrar det ikke stort til å løse problemene i den fattige verden,
men det er i og for seg ikke poenget. Jeg har til dags dato ikke fått noen
positiv respons på forslaget.
Idealismen – er den egentlig død? Er den bare
ungdommelig? Hvordan forenes den med ansvar? Er moderasjoner det samme som å
spille falitt? Ble jeg en alminnelig ’besteborger’?
Jeg bodde i mange år i USA – den store,
forferdelige, den uansvarlige forbruksmaskin i norske øyne – og så naturligvis
at der var allerede tradisjonen for gjenbruk mye eldre enn i Norge. For 30 år
siden fantes det ikke biler med blybensin i utslippet (Norge lå langt etter
her). Gjenvinning av søppel var en ny og interessant industri, med mange
kategorier av sortering – gjort i spesialbiler som hentet søppelet. I USA har
det vært et kreativt miljø i henhold til forurensning-saker, og det er gjort mye
forskning på det. Tilsvarende forskning er gjort i andre deler av verden, i Europa,
og resultatene er ulike, og det er også tolkningen av dem. I sedvanlig
Europeisk arroganse, tar de sine tall for å være de egentlige, de sanne, de
upolitiske – akk, ja. Hva skal en
kristen sjel tenke? Er Amerika (USA) ’den store skjøge’ som forfører verden med
sitt ’horeri’? Skjønner du hvorfor jeg er skeptisk til klima-hysteriet?
Tilbake til forbruk og ansvar, til ting vi kan
selv gjøre noe med.
En kristen livsstil har mye å gjøre med
hvordan jeg lever: det som gjør meg kristen er mitt forhold til Kristus. Det er
ydmykhet innfor Gud som gir meg livet. Det er å leve til velsignelse for mine
medmennesker. Det er å bry seg, å vise vennlighet, å fortelle enhver som vil
høre om det håpet som bor i meg: om forholdet til Gud og om det evig live. Alle
kan få det i et liv med Gud. Mitt sinn
fornyes i samvær med Kristus. Jeg får komme i kirken hver gang det er en
gudstjeneste der. Jeg får møte Gud hver morgen.
Jeg forholder meg til Jesu ord, hans bud, han
leveregler – det gode liv. Det gir et godt familieliv, som er en sentral
byggekloss i samfunnet. Det gir meg å finne mine roller i samfunnet, til
glede for meg selv og andre. Det er mange ting jeg kan gjøre og være. Men
spørsmålene om hva som er verdifullt og hva som er viktig vil alltid
utfordre meg som kristen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar