Time for rest

It is Sunday.

Sunday is a day of rest, and it is a day to spend with God.

It is hard to rest, if it means I have to be inactive. I did not do any of my professional work – but I mumbled to God as I found an old antique, a small table with broken legs in one of the rooms. It was one of my projects-in-line, and no need to do it quickly. Somehow the old furniture beckoned to me to take a look at it. Before I knew it, I was busy scraping off old glue, carving a bit one the parts, testing, filing, cutting in to the old wood, sensing the history in my hands. Now the parts fit, and they need to be properly glued – but before that, I tested it as the stand for a chessboard one of my sons made. Together they beamed in the sunlight.

Later in the morning I went out to the little hut in the backyard. It was originally set up as a play- house for a child or grandchild. We bought the property some months ago, and we just moved in in April, so I am getting to know the place. The toy house is going to become a small chapel!I t is situated towards the east. I sat in it for a while, delighted by the peace and the opportunity to pray. Although slightly tempted, I did not start cleaning it. It was Sunday. In my mind I was planning interior décor – fabrics, small furniture, items of value. I pondered the temple of God, and how it was never frugality which characterized it, but costly gems and fine fabrics. Perhaps it responds to human nature; we do not treasure cheap things. For God it may not make any difference; he is the Lord of all.

It was soon church time; but there was no service to my knowledge in our village. I was not going to the neighbour village today, because I had one my kids at home.

I still feel like I should have gone, though. It is awkward not going to church on Sundays.

Next thing I knew, I fell asleep on the couch. It was a day of rest, indeed.

I woke up groggy and bewildered. (I never take daytime naps.)

In the music collection I found ‘Requiem’ by Faure, and I listened. We practice Pie Jesu and Libera Me, Domine in the choir, so I was familiar with them. The rest was a journey in more foreign terrain. How I long for such moments of beauty! How I long for the presence of the sacred!

I know my calling: it is to pray. Intercession. May God’s will be done on earth as it is in heaven.

I may opine in the newspapers, be vocal and outspoken in public, but I know it may not make too much of an impact. What will make a difference, however, are God’s acts. Pray, Jesus says, and it will be given to you. So, I will pray for this village, that the Holy Spirit will be poured out on us, and the Church of Christ will rejoice and be glad. People will come to know the Lord and His Anointed.

We will see healing.

We sill see souls restored.

We will enter into His rest.

Claiming Your Rights vs Doing What is Right

Since Dame Onora O’Neill was awarded the Holberg Prize this year, I was alerted to her work in Kantian philosophical traditions. There was a line in the newspaper that struck a cord with me. It referred to her stance on not only claiming our human rights but also doing our human duty. I have since youth had a positive impression of duty, due to reading Kant in my early studies. Something is required of me; I am a contributor in any society.

            I listened to a TED talk with Onora O’Neill where she talked about trust. Instead of posing the question of how we could build trust, she unlocked the case from the inside. It is not trust we need to seek, as it is a result. We need to offer trustworthiness, being trustworthy, and by daring to be vulnerable in order to build trust. Trust is something that is given; not something you produce. Trustworthiness is something we can provide – rather than the trust itself. I could see her point, and it is a fair one.

            I often say I trust in God. The only reason I can say that is because God has shown himself to be trustworthy.  The words of Jesus, whatever he says about God, are trustworthy. He, after all, sacrificed his life for it. And it did not stop there. In his resurrection he showed his victory over death. Yes, he is trustworthy.

So, how does this connect with asserting one’s rights vs. doing one’s duty? Naturally, there is no necessary opposition, but if we solely claim our rights, demand respect, force our worth on others, we miss the point. We are like narcissistic self-help enthusiasts, grabbing our piece of the pie (and then some), without concern for others. There is a responsibility in being human: the responsibility I carry for someone else’s rights and freedoms. My own are fully contingent on theirs.  In my duty to share and be concerned for the wellbeing of others, I build trustworthiness and the common human bond may strengthen.

            Likewise, as I trust in God for my life and death, I know He holds my hope for the future, and I have no fears. Because He cares for me and showers me with good gifts, I have everything to give. This is a perpetual life principle where we all seem to benefit. The strength is never gone; the ‘pie’ is truly blessed.

https://www.ted.com/talks/onora_o_neill_what_we_don_t_understand_about_trust

Schizophrenia: A Treatable Biological Syndrome

Er staten mor og systemet far?

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å fornye og utarbeide nye læreplaner for ulike fag i norsk skole. De snakke om hele spekteret, og de legger også inn barnehager som en del av dette opplegget.

“Utdanningssystemet er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Deltakelse i barnehage og skole legger grunnlaget for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning.”(Meld. St. 28)

Jeg stusser umiddelbart på disse premissene. Jeg er lærer i videregående skole.  Utdanningssystemet er, etter mitt skjønn, ikke samfunnets viktigste bidrag, slik de legger det fram her. Skolen er en bistand til foreldre. Skolen skal bidra sammen med foreldre. Det er familien som er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Intet utdanningssystem kan ta mål av seg til å bidra på linje med familien i et barns liv.

Jeg regner med at alle ord og formuleringer i dette avsnittet fra stortingsmeldingen ( Meld St 28) er vel ment,  - og at undervisning i ulike arenaer og nivåer har mye positivt å bidra med, er jeg naturligvis enig i. Men det er på langt nær det viktigste, og det må aldri bli det, heller. Et undervisningssystem skal ikke definere etikken, ikke dirigere holdninger, har ikke autoritet til å forme livssyn og verdier hos den oppvoksende generasjon. Systemet kan aldri overprøve de rettmessige ansvarshavende for barn, som er foreldre.

Barnehager er, etter mitt skjønn, en institusjon som ikke skal ha det primære fokus å oppdra eller belære, men heller være en trygg og god lekeplass for barn som ikke har muligheten til å være sammen med foreldre i store deler av arbeidsdagen. Jeg skulle ønske meg et barnehagefritt samfunn, et sted hvor barn er mer viktige enn jobb og romslig økonomi. Deltagelse i barnehage legger ikke noe nødvendig grunnlag for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning. Det er de nære og varige bånd mellom foreldre og barn, mellom søsken og i storfamilien som skaper dette for folk flest.

Jeg glemmer aldri et lite radiointervju jeg hørte for en del år siden. Ulike unger ble spurt om hva de ønsket seg mest her i verden, og uten unntak var svaret: mer tid med mamma og pappa, mer tid til å bare pusle med sitt, mer tid til å være sammen.  De var – i ung alder – lei av å bli kjørt fra den ene aktiviteten etter den andre. De var lei av at alt de var med på var strukturert.

Dersom et system, som et utdanningssystem, griper det ansvaret det er å oppdra og følge opp barn, og foreldre villig overlater til det offentlige å ta denne rollen, får vi fort et samfunn der systemet er viktigere enn individene i det. Det som tjener systemet blir det høyeste gode. I Platons Staten ser vi det groteske i hvordan et samfunn med slike tendenser  blir: det som gir et menneske verd, er det som tjener staten. Har du ikke noen funksjon, eller du er blitt overflødig, skal du dø.

Jeg tror ikke verken regjering eller de som har utformet dette skrivet har bevisste baktanker. Likevel er det besnærende å registrere at det de skriver innledningsvis går på tross av opplæringsloven, som de jo har satt seg fore å gjennomføre.

I denne loven står det :

“Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.”

Det er klart uttrykt i Menneskerettighetene at foreldre er de som har det primære ansvar for barns oppvekst og skolegang. Foreldre velger utdanningstilbud; foreldre velger hvilke verdigrunnlag de ønsker å fostre i sine barn.

Egentlig tror jeg ikke det er noen uenighet om dette, men det er besnærende å lese Udir/regjeringen sin selvforståelse som  samfunnets viktigste bidrag til barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Som lærer vil jeg gjerne samarbeide, men jeg anerkjenner foreldrenes ansvar i denne  rollen, ikke systemet.

Frukt og grønnsaker

Om du tenker at dette har med helsekost å gjøre, må jeg  skuffe. Jeg skriver om å være en frukt eller en grønnsak.

Mitt liv som kristen, er det en frukt, en naturlig følge av at jeg får min livskraft og mulighet til å vokse og modnes i forholdet til Kristus? Eller er jeg en grønnsak – og her er metaforen en annen: eksisterer jeg alene på at livet opprettholdes kunstig, av stimuli utenfra, og jeg selv har intet bidrag?

Hva betyr det egentlig dette: å leve som kristen? Hvilke konsekvenser får det for valg, verdier, holdninger, og det jeg fyller dagene med? Det som kjennetegner en kristen er bekjennelsen at Jesus Kristus er Herre. Hva betyr så det?

Paulus uttrykker det slik i 12. kapitel av brevet til Romerne:  ”La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne”.

Det er en inaktiv holdning i dette, samtidig som det ikke er uten ansvar. Den inaktive formuleringen indikerer at det er en annen aktiv agent: Guds Hellige Ånd.

Samtidig ser vi noe av dynamikken i dette levende forhodet. Som individ er jeg ansvarlig overfor Gud i hva jeg også velger å la meg prege av. Det er en stadig oppfordring til å skjelne mellom det som er det gode, det som er til Guds behag, og det som bryter ned. Det er dermed en oppmoding til enhver av oss som kristne å ta oppgjør med ideologier og tankemønstre vi mer eller mindre bevisst har overtatt som en del av den kulturen vi har vokst opp i. Det er altfor lett å tenke at slik jeg tenker og lever er ’kristent’ fordi vi har hatt kristne tradisjoner i norsk historie. Det ligger videre et ansvar overfor Gud i hvordan vi bruker tid, krefter og midler. Det er ikke likegyldig hvordan jeg lever.

I studietiden var jeg med i et kristent fellesskap, Guds Fred,  hvor vi hadde en rekke bibeltimer med en kar som het Bjørn Dammann. Det er mange år siden, men de har satt varige spor i meg. Prinsippet var nettopp dette: alt jeg har og er, tilhører Herren, og jeg er en forvalter av min tid, mine krefter og mine penger.  Det var en stadig utfordring til å be over og tenke igjennom prioriteringer og verdier.

             

For noe år tilbake kom jeg over en bok av John Piper, Don’t Waste Your Life, og han kom med et eksempel som jeg festet meg ved. Et kristent ektepar nådde pensjonsalder og flyttet til Florida, og de koste seg med å spille golf og vandre langs stranden og samle på skjell. - Hva vil de vise fram for Gud når de står for hans trone? spurte han retorisk, og foreslo: Se, her, Gud, se på skjellene mine!

Poenget er naturligvis ikke det at det er ukristelig å spille golf eller koser seg og rusle langs stranden og finne skjell. Poenget er et spørsmål om hvilke konsekvenser det for  enhver av oss at Jesus Kristus er Herre. Pipers poeng med illustrasjonen var å spørre: Som kristen, lever du for deg selv, innhyllet i hedonisme?

Hva styrer mine valg? Er det jeg, i form av å tenke at jeg må ta på meg arbeid og ansvar på vegne av Gud? Hva betyr det da å bekjenne at Jesus er Herre, og ikke jeg selv?

Paulus underviser menighetene i sin samtid, og han legger ut om hvordan vi er nye skapninger i Kristus. Det får konsekvenser  for sinnelaget.

Vi har fått Den Hellige Ånd som skal veilede oss til sannheten om Kristus og Gud. Alene i Den Hellige Ånd kan vi si: Jesus Kristus er Herre.

Er Jesus Herre, så er jeg en tjener. Er Jesus Herre, har han ansvar for meg. Han vil kjempe for meg som en konge. Er Jesus Herre, vil han lede meg til ’vann der jeg finner hvile’, som en god hyrde.

Dette unike fellesskapet er et levende, autentisk forhold, basert i kjærlighet og frihet. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.”

Frukt: God frukt, frukt som modnes – og den skal ‘spises’, dvs. anvendes, i overført betydning. Dette er mer liv laga enn å være som en dvask og livløs ‘grønnsak’ med den mening at en holdes kunstig i live og har intet å gi.

Om herredømme

 Kan du tenke deg noe verre ord fra Jesus, du som tier:

“Hvorfor kaller du meg Herre og gjør ikke som jeg sier?”

Kristenhetens tidligste bekjennelse går ut på dette : Jesus Kristus er Herre.

Martyren Stefanus ga et sterkt vitnesbyrd i bønnen: “Herre Jesus, ta imot min ånd.”

Jeg tenker mye på det. Jeg har forestillinger om hva ordet ”herre” innebærer. Jeg får assosiasjoner til en sterk leder, en god leder, en hyrde som leder flokken. Jeg får assosiasjoner fra føydaltiden med riddere og en herre som har ansvar for dem som bor innenfor hans domene. Jeg ser for meg en sterk kriger, en som kjemper som en konge i fordums tid. Jeg leser i Skriften om Den rettferdige kongen, han som regjerer med rettferdighet og mildhet. Jeg tenker på en kosmisk duell og min Herre som en seirende helt.

Kanskje er mine forestillinger preget av Bibel + historiske anekdoter, og de siste kan alltids korrigeres. Uansett står jeg overfor en autoritet: Jesus Kristus er Herre – i verden, i universet, i evighet. Jeg står overfor en autoritet i mitt liv. For det å være kristen er å være en Jesu etterfølger, en tjener. Det betyr at mitt forhold til Kristus er et herre/tjener-forhold.

Betyr det at jeg må oppføre meg pent og være snill pike?  (Det skulle da bare mangle! tenker du kanskje, for dyden er vel det gode?). Betyr det at jeg legger meg flat for en annens autoritet i mitt liv? Betyr det at jeg skal underkaste meg, blindt , og håpe på det beste, eller tolke omstendigheter slik at det alltid forsvarer min Herre?

Jesus Kristus er i dag en levende realitet. Han troner i Guds rike. Han har all makt i himmel og på jord. Dette er ikke bare noe jeg tror, det er et faktum, samme hva en tror om det. Spørsmålet som melder seg er da: Hvordan bruker Jesus Kristus sin makt og sin autoritet?

”Får Sønnen frigjort dere, er dere virkelige frie”, sier apostelen Johannes.

Her finner vi en dyp sammenheng mellom frihet og lydighet.

En Herre som setter oss fri er en Herre som ser vårt fangenskap, som kan bryte lenker og frigjøre oss.

Frihet har alltid sine grenser; det er aldri snakk om grenseløshet. Grenser gir trygghet. Tenk på et barn i en barnehage – uten gjerder ville det ikke være en god lekeplass.

Grenser definerer betingelse for lydighet, men det er ikke dydens stoiske idealer som ligger til grunn for disse betingelsene, men noe mye bedre: kjærligheten.

Jeg kommer med tillit og frimodighet fram for min Herre i alle livets omstendigheter, og jeg er inderlig takknemlig for at Jesus er Herre, og ikke jeg selv. Jesus er Herre og ikke mannen min eller ungene, familien, jobben eller  venner.  I dette ligger også at min Herre har ansvar for meg og mitt liv; min framtid ligger i hans hender.

Det ligger er ufattelig frihet i å leve med det.

Hva så med fordringene?

Hva med det som ligger i rollen som tjener, etterfølger, osv.? Hva krever det av meg?

Kanskje hadde det vært greit om jeg kunne liste opp de 10 bud, generelle leveregler for god kristelig livsførsel med utgangspunkt i  å elske Gud og min neste, eller mer konkrete tilfeller av bibelsk moral i GT eller Paulinske brev.  Nei, da havner vi fort i en form for  ’gjerningskristendom’ som Paulus tar kraftige oppgjør med .

Fordringen ligger i forholdet til Kristus selv: Han er en  Herre som kjempet og led for meg, gjorde det i kjærlighet.. Han reddet meg fra en dødsfelle og satte meg fri. Han gir meg en ny gave, livets gave: et nytt liv, ny start, med en ny Ånd.  Så ligger det da et nytt fundament, et grunnleggende nytt forhold mellom meg og Gud i Kristi Herredømme. Jeg har fått Den Hellige Ånd til å leve det kristne livet. Det er ikke dydens stoiske idealer som kjennetegner meg som en Kristi tjener, men den gjennomgripende kjærligheten mellom oss. Fruktene av dette dynamiske forholdet er det gode liv.