Om herredømme

 Kan du tenke deg noe verre ord fra Jesus, du som tier:

“Hvorfor kaller du meg Herre og gjør ikke som jeg sier?”

Kristenhetens tidligste bekjennelse går ut på dette : Jesus Kristus er Herre.

Martyren Stefanus ga et sterkt vitnesbyrd i bønnen: “Herre Jesus, ta imot min ånd.”

Jeg tenker mye på det. Jeg har forestillinger om hva ordet ”herre” innebærer. Jeg får assosiasjoner til en sterk leder, en god leder, en hyrde som leder flokken. Jeg får assosiasjoner fra føydaltiden med riddere og en herre som har ansvar for dem som bor innenfor hans domene. Jeg ser for meg en sterk kriger, en som kjemper som en konge i fordums tid. Jeg leser i Skriften om Den rettferdige kongen, han som regjerer med rettferdighet og mildhet. Jeg tenker på en kosmisk duell og min Herre som en seirende helt.

Kanskje er mine forestillinger preget av Bibel + historiske anekdoter, og de siste kan alltids korrigeres. Uansett står jeg overfor en autoritet: Jesus Kristus er Herre – i verden, i universet, i evighet. Jeg står overfor en autoritet i mitt liv. For det å være kristen er å være en Jesu etterfølger, en tjener. Det betyr at mitt forhold til Kristus er et herre/tjener-forhold.

Betyr det at jeg må oppføre meg pent og være snill pike?  (Det skulle da bare mangle! tenker du kanskje, for dyden er vel det gode?). Betyr det at jeg legger meg flat for en annens autoritet i mitt liv? Betyr det at jeg skal underkaste meg, blindt , og håpe på det beste, eller tolke omstendigheter slik at det alltid forsvarer min Herre?

Jesus Kristus er i dag en levende realitet. Han troner i Guds rike. Han har all makt i himmel og på jord. Dette er ikke bare noe jeg tror, det er et faktum, samme hva en tror om det. Spørsmålet som melder seg er da: Hvordan bruker Jesus Kristus sin makt og sin autoritet?

”Får Sønnen frigjort dere, er dere virkelige frie”, sier apostelen Johannes.

Her finner vi en dyp sammenheng mellom frihet og lydighet.

En Herre som setter oss fri er en Herre som ser vårt fangenskap, som kan bryte lenker og frigjøre oss.

Frihet har alltid sine grenser; det er aldri snakk om grenseløshet. Grenser gir trygghet. Tenk på et barn i en barnehage – uten gjerder ville det ikke være en god lekeplass.

Grenser definerer betingelse for lydighet, men det er ikke dydens stoiske idealer som ligger til grunn for disse betingelsene, men noe mye bedre: kjærligheten.

Jeg kommer med tillit og frimodighet fram for min Herre i alle livets omstendigheter, og jeg er inderlig takknemlig for at Jesus er Herre, og ikke jeg selv. Jesus er Herre og ikke mannen min eller ungene, familien, jobben eller  venner.  I dette ligger også at min Herre har ansvar for meg og mitt liv; min framtid ligger i hans hender.

Det ligger er ufattelig frihet i å leve med det.

Hva så med fordringene?

Hva med det som ligger i rollen som tjener, etterfølger, osv.? Hva krever det av meg?

Kanskje hadde det vært greit om jeg kunne liste opp de 10 bud, generelle leveregler for god kristelig livsførsel med utgangspunkt i  å elske Gud og min neste, eller mer konkrete tilfeller av bibelsk moral i GT eller Paulinske brev.  Nei, da havner vi fort i en form for  ’gjerningskristendom’ som Paulus tar kraftige oppgjør med .

Fordringen ligger i forholdet til Kristus selv: Han er en  Herre som kjempet og led for meg, gjorde det i kjærlighet.. Han reddet meg fra en dødsfelle og satte meg fri. Han gir meg en ny gave, livets gave: et nytt liv, ny start, med en ny Ånd.  Så ligger det da et nytt fundament, et grunnleggende nytt forhold mellom meg og Gud i Kristi Herredømme. Jeg har fått Den Hellige Ånd til å leve det kristne livet. Det er ikke dydens stoiske idealer som kjennetegner meg som en Kristi tjener, men den gjennomgripende kjærligheten mellom oss. Fruktene av dette dynamiske forholdet er det gode liv.