Inspirasjon.

Noen ganger fanges jeg i skjønnheten av et annet menneske. Det er som om jeg skuer et glimt av det hinsidige. Jeg vet at den jeg ser, ikke ser meg.

            Jeg tenkte om meg selv her om dagen at jeg var museumsverdig; ikke med tanke på å være sjelden eller severdig, men fordi jeg begynner å bli ’godt voksen’. Men andre ser jeg, uansett alder, og jeg lar øynene hvile en liten stund på det vakre.

            Jeg har hatt dager igjen hvor jeg sanser alt rundt meg så sterkt. Spaserturen ned til skolen er full av sanselig inntrykk, og de forskjønner min hverdag. Bregner med brune og røde blader viser meg sitt skjelett; nyper sitter ytterst på nakne grener.  Noen få blader henger igjen på trærne og vinker i vinden. Naturen avkles. Tusenvis av blader dekker  skogbunnen, legger seg som et slimete dekke i bekken. Morgendisen hyller det hele inn i et magisk teppe. Jeg er som fortryllet. Og jeg kjenner dragning og lengsel mot det vakre igjen.

            Høsten er her, og nysnø ligger på fjelltoppene. Jeg er som en blomst som lukker seg for kvelden. Jeg er som en revemor som leter etter et hi for vinteren. Og våren skal atter komme.

            Jeg skjønner det igjen: sjelen eldes ikke, den bare modnes, forskjønnes av møtet med det vakre.

            Jeg har min egen muse. Det er det jeg kaller inspirasjonskilden min. I møte med musen er jeg taus; men med avstand, kan fantasien få spillerom, og tanker og ord kan finne sin form. Noen ganger blir jeg fortørnet. Jo, jeg har vokabular for det og. Noen ganger gnistrer det, og jeg må gå vekk fra tastaturet. Men det gir seg ikke. Sannheten er at jeg kjenner meg ekte og levende i de stundene. Jeg er et kreativt vesen, og å få gi uttrykk for inntrykk, det er så frigjørende. Det er deilig med en blogg.

            Det hender jeg tenker på fremtiden. Det er som om jeg vil forholde meg teoretisk til noe som kan hende, slik at jeg ikke overrumples av desperasjon om det skulle inntreffe. Jeg tenker på flere scenarioer. Kanskje har jeg 30 år igjen her på jorden, om Gud så vil. Blir jeg enke? Dør jeg før mannen min? Hva skjer med ham hvis jeg blir borte? Og jeg – om jeg blir alene, hva vil jeg bruken tiden til? Jeg kan forestille meg at jeg har både hund og katt. Jeg må ha noen å bry meg om, må ha noen som bøller med meg og ikke lar meg synke inn in selvsentrertheten. Og så vil jeg pusle med ulike former for håndarbeid, lage ting, mens tankene får fritt spillerom – og jeg kan filosofere og skrive litt.

            Om jeg har noen kirke å gå i, får tiden vise. Jeg har min Gud, min Hyrde. Han leder meg nok til hvilens vann der jeg får krefter til livet. Han gir meg styrke etter slik dagen er. Om det ikke skulle finnes rom for meg i de lutherske kirkehusene, kan jeg kanskje finne et hjem blant katolikker eller ortodokse. For jeg kommer til å lengte etter det vakre og meningsfulle i det sakrale rom.