Introduksjon
Jeg ble
spurt om jeg kunne tenke meg å tale på Kvinnedagen 8.mars… og Ellen Katrine nevnte
datoen, litt som en spøk, men det skjønte jeg ikke umiddelbart, så jeg lurte
litt. Men – som jeg tenkte meg om, syntes jeg det var greit – og kunne se på
kvinnesynet fra et kristent ståsted.
I kveld
skal vi se litt på hva det innebærer å være kvinne. Jeg gir en skisse av det
jeg oppfatter som negativt ved dagens kvinnesyn, og deretter går inn på
aspekter ved kvinnesynet i bibelsk lys –
Jeg medgir
at det er mange innfallsvinkler til problematikken, og jeg gir en skisse – som
naturlig nok er ufullstendig, Jeg er lærer, og jeg liker å gi impulser til
videre studier og egen tenking. Så jeg vil oppfordre enhver av dere til å finne
ut mer om hva Guds Ord sier, hva vår kulturelle tradisjon hevder – og se om det
er samsvar eller ikke. Og er det ikke samsvar, må vi gå inn i en dialog med Gud
i Ordet. Hans Ånd vil i tidens løp overbevise oss om hva som er sant og godt.
1. Kvinnesyn i dagens Norge
Samfunnsmessig
bakgrunn: Når en Kvinne ikke er en Kvinne
Kvinnedagen
8 mars står i en radikal tradisjon som jeg tar avstand fra. Den har sine røtter
i det politiske klimaet i sosialistisk fløy og arbeider-bevegelsen i sin
radikale periode.
Jeg ser sammenhengen med en kvinne-fiendtlig feminisme, hvor kvinnen er
til dels fratatt sin naturlige rolle som omsorgsperson, mor, og lansert – av
sine egne – som en fragmentert luksushore. Det at hun er fragmentert betyr at
hun er brutt i stykker i mange ulike roller, og disse er motstridende.
Hun skal fungere i 100% som aktiv deltager i arbeidslivet, bidra til
aktiviteter og frivillig arbeid, skal følge opp evt. levende barn og andre
trengende. Hun skal opprettholde en slags
samlivsstruktur (som kan være en
familievariant). Hun skal ha liten støtte i tradisjoner, liten støtte i
familien som sådan, for hun skal vise selvstendighet og kreve individets
suverenitet. Hun skal være en autonom sexmaskin som selv skal stå for
opprenskning av utilsiktede konsekvenser, som f.eks graviditet. Dette er
feminismens bi-frukter. Jeg har ingen sympati for dem.
Kvinne, kvinneroller, kvinnekamp, kvinnesyn – det har det vært snakk om
ofte i min generasjon. Hvis det er noe som heter kvinnesyn, tenker jeg, i likestillingens navn er det
også noe som heter mannssyn. Strengt tatt er jeg mer opptatt av mannssyn
en av synet på kvinnen.
Dagens kvinnesyn fremmes på bekostning av mannssynet. Mannen
fremstilles i media, - i reklamer, vitser, komedier, i læremateriell for
skoler, som tåpelig, egoistisk, lite omtenksom, mindre intelligent, - og med en
over-aktiv tissebass. Hans motpart, damen, derimot, har kontrollen. Hun er
suveren, smart, kjapp i replikken og hun nedverdiger ham. Hun eier øyeblikket.
Maktspillet er i ubalanse og den ene blir utnyttet på bekostning av den andre.
Jeg gremmes.
Siste gang det var et større protesttog på 8.mars var i 2014, og da
marsjerte norske kvinner gatelangs – til og med med barnevogner – for å
forsvare retten til å drepe foster i sitt eget morsliv. Noe så makabert er det
vondt å se. Dette har ødelagt for så mange, og mange kvinner – som lever med
vissheten om de er barne-mordere, og det av egne barn. Mange føler seg presset
til en slik avgjørelse. Kvinnebevegelsen har fratatt menn alt hans ansvar i
denne saken. Han har ikke engang noe rett til å forsvaret barnet. Og det gjør
ham til en horebukk. Det er vanvittig nedverdigende.
Hele sexindustrien med utnyttelser av kvinner i alle aldre, får sitt
tilslag av kvinnesaksfronten. Kvinnesaksforkjempere er offentlig motstandere av
prostitusjon, men gratishorer – det er de ofte selv. De kaller det ’frihet’ –
men det frigjør intet.
Det finnes mange aspekter ved det å være kvinne vårt samfunn, og det er heldigvis også
positive trekk. Jeg kan peke på gode
livsvilkår, mulighet til utdanning, frihet til å tale og tro, tenke og mene. Vi
har økonomisk makt til å stå imot utnytting.
Ikke alle i denne verden kan si det.
Men, som nevnt innledningsvis, det å være kvinne i vårt samfunn, har
utfordringer fra egne leire.
2. Kvinnesyn i bibelsk lys
Vi vil se
litt på hva bibelens tekster sier om det å være kvinne og på roller og
funksjoner. Det er flere innfallsvinkler til dette temaet, men jeg har valgt
noen – og som lærer vil jeg utfordre dere til å finne ut mer på egenhånd.
Funksjoner
og/eller roller
Relasjoner: Som kvinne er jeg datter, søster, hustru, mor, venn, arbeidstaker og arbeidsgiver.
Jeg lever ikke i et vakuum, kan ikke definere hva og hvem jeg er - alene. Først skal jeg si noe selvfølgelig. Du lever alltid i forhold til en annen. Dette kan
være Gud, mannen din, eller barnet ditt, osv. Ingen lever uten å være i et
forhold til en annen. Den andre bekrefter din egen eksistens.
Datter, ”Hedre din far og din mor, så
det går deg godt og du får leve lenge i landet.”
Dette er
et bud som gjelder hele livet, ikke bare som små, men så lenge vi lever.
Sammen
med det å være datter, vil jeg nevne det å være
Søster: Og i den sammenheng vil jeg
legge fram et par bibelsitater fra Peter og Paulus. Det dreier seg om kvinner i
sin alminnelighet, men er sagt til kvinnene i menigheten. Sånn sett snakker vi
også om en søster i ånden.
Idealer
for kvinnelighet:
1 Pet.3: 3 “La
ikke ytre stas, som frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder
dere, 4 men hjertet,
det skjulte mennesket med sin milde og rolige ånd, som er uforgjengelig og
dyrebar for Gud. “
1 Tim 2: 9 På
samme måte vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremferd. De skal smykke seg med måte og forstand,
ikke med alle slags fletninger, gullsmykker, perler eller dyre klær, 10 men med gode gjerninger, slik det passer seg
for kvinner som vil leve gudfryktig.
Som vi
ser, er ikke idealet sexy eksosrype med mye bling. Våre idealer er ikke den
vellykkede, den billedskjønne, eller den seksuelt pirrende. Våre idealer er
heller ikke reklame-damer fra USA i 1950 årene. Våre bibelske idealer er
ikke bortskjemte, tomme, meningsløse
dukker.
Nei,
idealene dreier seg om karakteren, det indre menneske som tjener Gud i sitt
hjerte, med vilje til å gjøre gode gjerninger. De dreier seg om å vise måtehold
og forstand. Det er godt å minne hverandre og oppmuntre hverandre om hva som
gir oss egenverd som kvinner.
Hustru: ( Eva) 1.Mos. 1-2.
Hun er
for det første Menneske, skapt i Guds bilde: med ansvar og funksjoner overfor
skaperverket, på tilsvarende måte som Gud har en slik funksjon.
Kap
1” 26 Gud sa:
«La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over
fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt
krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud
skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og
kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet
dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg
den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under
himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
På lik
linje med mannen er kvinnen velsignet av Gud og gitt oppdrag om å få barn og
bringe slekta videre, i tillegg til ansvaret for resten av skapningen.
I den
andre skapelsesberetningen, i kap. 2, ser vi også at kvinnen er skapt og villet
av Gud, men også med et unikt og nært forhold til mannen (Adam).
18 Da sa
Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen
å være alene. Jeg vil lage en hjelper som er hans like.» 19 Herren Gud
formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem
til mannen for å se hva det ville kalle dem. Det som mannen kalte hver levende
skapning, det fikk den til navn. 20 Mannen ga
navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til
seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.
21 Da lot
Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og
fylte igjen med kjøtt. 22 Av
ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte
henne til mannen.
«Nå
er det bein av mine bein
og
kjøtt av mitt kjøtt.
for
av mannen er hun tatt.»
24 Derfor
skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to
skal være én kropp.
Hun er et
medmenneske, likeverdig, en hjelper av samme slag. Dette poengterer både
enheten og likeverdigheten mellom kjønnene. Denne grunnleggende virkeligheten
endrer seg ikke med syndefallet i kap 3. Syndefallet har konsekvenser for
samspillet mellom mann og kvinne, men det negerer ikke at vi er skapt av Gud,
villet av Gud og skapt til et likeverdig fellesskap med hverandre.
Så la oss
se på kvinnes rolle i henhold til mannen.
Vi så i
1 Mos 2 24 “Derfor
skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to
skal være én kropp.”
De skal
bygge et liv sammen, og det er sementert med seksualitet. Seksualiteten vår en
integrert del av den vi er og det vi lengter etter: å bli ett med mannen, og
bygge en familie. Seksualiteten har som en hovedfunksjon å gi nye liv: for en
kvinne å bli gravid og føde barn. (Og ikke
løsrives og lanseres som et
nytelsesmiddel, til kjøp og salg!)
Kjærligheten
mellom mann og kvinne er beskrevet i Salomos Høysang, og vi ser mange eksempler
på gode kjærlighetsforhold i bibelhistoriene (Abraham og Sara; Jacob og Rakel;
)
Forholdet
til mannen:
Vi har
allerede etablert at hun er likeverdig, men også at hun har en
medarbeider/hjelper-funksjon. Dette er et interessant aspekt.
Det er
egentlig vanskelig å komme i dybden på dette uten å si mer om mannssyn og
mannsroller. Så, for å si det kort: mannen er gitt lederansvar i familien, forsørgeransvar,
oppdrageransvar, å oppdra sine barn i troen ( 1.Mos 6:4 ff), og han er
utfordret til å være åndelig leder – både i hjemmet ( 1 Tim.1) og i menigheten.
En kvinnes rolle i denne sammenhengen er å bidra til at mannen får utfylle
sine roller, sitt ansvarsfelt. Målet er felles; men som kvinne, har vi ansvar
for at mannen også får støtte og oppmuntring til å bli de ledere de er kalt
til. Det innebærer bl.a. at vi skal lære å innrette oss, lære å back off og ikke albue oss inn på
mannens felt – og fortrenge ham. (Problemet her ligger dels i det at menn kan
synes det er helt ok om damene kommer på banen, hiver seg rundt og tar alle
oppgaver. Da kan de jo dra på fisketur, eller surre med sitt på andre felt. Men
de unndrar seg ansvar.)
He, he,
det er mye jeg kunne si om forholdet til mannen: vi kvinner kan aldri leve uten
ham.
Men la
oss se på et eksempel fra NT, fra 1 Pet. brev, og her sier han noe med
referanse til fordums kvinner i bibelhistorien.
Pet.
3 .
De underordnet seg sine menn, 6 slik Sara
var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes døtre er dere nå blitt, når dere gjør det gode og ikke lar dere skremme av noen trussel.
( 7 På samme
måte dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve
nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.)
Ja, dette
er ord som mange tier om i våre dager. Og jeg har nok himlet med øynene – at
hun kalte sin mann ’herre’! Men – her kommer jeg inn på noe som hver og en av
oss kjenner på: hvilken holdning har vi til Bibelens ord? Sier vi – som muslimer
– bismAllah – og underkaster oss tankeløst og viljeløst – eller stirrer vi
ordet i kvitauga, med trass og egentolkning, og tenker at – hmf- det der går
jeg ikke med på?
Hva er det Peter egentlig refererer
til?
Eksemplet
fra tidligere kvinner, som han applauderer, er at de underordner seg og lar
mannen ta ansvar. Sara kalte Abraham ’herre’. Det viser hvem som har
lederansvaret. Vi kjenner jo Sara fra bibelhistorien og hun er en egenrådig,
kløktig, oppfinnsom dame – hun er også vakker og strek. Sara er ikke noen
dørmatte i forholdet til Abraham. Men hun oppmuntret ham i sin lederrolle.
Paulus
tar også utgangspunkt i skapelsen når han utfordrer rollene mellom mann og
kvinne i menighetene.
Han har
utsagn i 1 Tim brev, bl.a. som får feminister til å frese og liberale teologer
til å rygge baklengs og si : ”Sorry: vi må få redigert bort det der. Det er jo
et tidsmessig utsagn, vil de si. Slik er et jo ikke i våre dager.” ( Og med det
fastslår de at vi i våre dager vet hav som er rett og sant; et premiss vi kan
stille spm. ved)
Så hva er det Paulus sier?
1 Tim 2
11 En
kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller
bestemme over mannen, hun skal være stille. 13 For
Adam ble skapt først og så Eva. 14 Og
det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. 15 Men
hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i
tro, kjærlighet og hellighet.
1 Kor 14
Som i alle de helliges menigheter 34 skal
kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal
underordne seg, slik også loven sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme.
For det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menigheten.
Her er
det ikke snakk om verdi, eller menneskeverd – men det er snakk om roller; vi
har andre utsagn om verdi: her er det ikke mann eller kvinne…alle er vi ett i Kristus.
Jeg
kommer ikke inn på alle detaljer i disse skriftstedene her, men jeg tror vi ser
klart at i menigheten skal en kvinne ikke
komme med sin kraft og utfoldelse, og påta seg læreansvar og åndelig autoritet
over menigheten, og særlig ikke overfor menn. Hun er oppfordret til å utfordre mannen
sin til å inn i spørsmål hun måtte ha om læren, slik at han kan bli i stand
til å undervise, både henne og andre. Hun er oppfordret til å være tilstede,
lytte og lære. Noen mener at Paulus referer til sladrehanker og skravlekopper –
kanskje er det noe i det; men det behøver ikke bety bare det.
Så kan vi da lure på: hva driver jeg
med nå da? ( Jeg står jo her og taler)
I og med dette foredraget har jeg
ingen lærer eller lederfunksjon som innebærer autoritet i de helliges
forsamling.
Men la
meg gå videre i kvinnerollen:
som naturligvis
henger det sammen med rollen som mor.
Mor: 1.Mos ( Eva)
Rollen som mor en en primær og Gud-gitt rolle. Den har sitt opphav i skapelsen
og er hovedgrunnen til at vi eksisterer.
Hæ? Men
hva med alle dem som ikke har barn??
Vel, la
oss ikke snakke om dem nå; la oss snakke om dem som har barn.
Barn er det som gir oss rollen å være mor. Bibelen omtaler barn som Guds velsignelse (og de er det fra
første stund av; det er ikke noe de skal bli til i løpet av livet).
Vi lever i en tid hvor barn er
oftest ønsket og elsket, men vi ser også at barn blir oppfattet som bryderi,
særlig i henhold til karriere og bidrag i arbeidslivet.
I mange tilfelle er de også sett på
som uønskede resultater av en uforsiktig sex-lek. I Norge dreper vi utrolig
mange barn, og det er lov. Det finnes noen som forsøker å være deres stemme –
som hører de tause skrik, men de fleste av oss har blitt vant til at det skjer.
Det er ikke en debatt lenger. Utrolig
trist!
Morsrollen er under angrep fra hva
som tjener samfunnet i på kort sikt: og det er økonomi og velvære som vinner.
Mange blir indoktrinerte med ideen om at samfunnet tar seg av barn i
barnehager, senere skoler. De hører at det er viktig for sosialisering og
utvikling. Det er noen avsindige ideer i Platons Staten: hvor det primære er
hva som tjener storsamfunnet og ikke familien eller individet. Hos Platon
finner vi et samfunnssystem hvor de som ikke kan lenger tjene Staten, skal dø.
Det gjelder de som blir for gamle (eutanasi), eller de som er små og
svake(foster). Han snakker om barnehager, men Staten overtar hele oppdrageransvaret.
Han foreslår parrings-fester og senere utvelgelse av små barn som kan bli kloke
ledere: de er filosof-guvernørene. Hm. Om
Platon skisserer en makaber og sarkastisk samfunnskritikk eller ikke, skal jeg
ikke bedømme. Vi vet at det ble aldri anlagt noe stat i oldtiden etter
disse prinsippene, så jeg velger å tenke på det som skremselspropaganda.
Men vi – vi har allerede et
sorteringssamfunn (nåde deg om du er tvilling, (eller trilling) eller har
Downs!). Vi dreper de svakeste, og mange tar til orde for assisterte selvmord,
gjerne av de gamle.
Mor – som
mor står du unektelig i et forhold til mann og barn.
Forholdet til Gud i Kristus som basis for morsrollen:
Elske dem, for jeg er selv elsket av Kristus.
Være der, ha tid
med dem og for dem.
Veilede og irettesette, verne om dem, men konfrontere
deres misgjerninger.
Lytte; vise dem nåde, for vi får selv nåde i Jesu
navn.
Be for dem; lære dem å be. Lese Guds Ord for dem,
lære dem om Gud.
De er barn, men du eier dem aldri. De er skapt av Gud
og har sitt menneskeverd i Ham. Som mor har du 15-20 år med dem, hvor du bidrar
med det du kan. Kast ikke bort denne tiden på jag etter penger og
karriere. La dem ha sin rettmessige plass i hjertet og i livet. Man kan greie
seg fint uten mange ting, men tiden med barnet er mye mer verd.
[Eldre
kvinne:(enke,
forbeder) har en funksjon i menigheten. Paulus’ brev; Anna, ba i tempelet; Forbilde
for yngre kvinner; også veileder for de yngre.
venn, - hele livet;]
arbeidstaker/ arbeidsgiver:
Her ligger kanskje den største utfordringen til
oss. Vi står overfor krav og forventinger til innsats fra et arbeidsmarked som verdsetter
produktivitet. Vi blir oppdratt – av storsamfunnet – til å tro at det som
definerer oss som individer er vårt bidrag, vår produktivitet, i arbeid hvor vi
tar i bruk evner og ferdigheter som bekrefter oss som nyttige. Gleden over å
lykkes er gulroten. Om modellen er kapitalistisk eller sosialistisk, er det arbeidet som definerer oss og vår verdi.
Dette
kommer i konflikt med den grunnleggende begrunnelse for kvinnens eksistens: som
er relasjonen. Det er mer spesifikt relasjonen til mann og barn, altså
familien.
Så hvilke konsekvenser skal vi
trekke her? Skal vi ikke delta i arbeidslivet i det hele tatt?
Jeg vil ta dere med til siste
kapittel i Ordspr. 31
10 א En dyktig kone – hvem finner vel henne?
Langt mer enn
perler er hun verdt.
11 ב Mannen stoler på henne i sitt hjerte,
han
mangler ikke vinning.
12 ג Hun gjør bare godt imot ham,
aldri
noe ondt så lenge hun lever.
13 ד Hun skaffer seg ull og lin,
hendene
arbeider med liv og lyst.
14 ה Hun er som handelsskipene,
hun
skaffer mat langveisfra.
15 ו Før dagen gryr, er hun oppe,
gir
mat til sitt hus
og
setter tjenestejentene i arbeid.
16 ז Hun ser seg ut et jordstykke og
kjøper det,
for
det hun har tjent, planter hun en vinmark.
17 ח Styrke er beltet hun har om
livet,
hun
tar i med sterke armer.
18 ט Hun merker at forretningene går
bra,
hennes
lampe slukner ikke om natten.
19 י Hun legger hendene på rokken,
og
fingrene griper om teinen.
20 כ Hun åpner hånden for den som lider nød,
rekker
hendene ut til den fattige.
21 ל Kommer det snø, er hun ikke
redd for sine,
for
alle i huset har ekstra klær.
22 מ Hun lager sine egne tepper,
hun
har klær av lin og purpur.
23 נ Hennes mann er aktet i byporten,
der
han sitter med landets eldste.
24 ס Hun lager linklær som hun
selger,
og
leverer belter til kjøpmannen.
25 ע Styrke og verdighet er hennes
drakt,
hun
ler mot dager som kommer.
26 פ Hun åpner munnen med visdom,
kjærlig
rettledning har hun på tungen.
27 צ Hun ser etter hvordan det går i huset,
og
spiser ikke latskaps brød.
28 ק Barna står fram og priser henne
lykkelig,
mannen
gir henne ros:
29 ר «Mange kvinner har vist at de
er dyktige,
men
du overgår dem alle.»
30 ש Ynde svikter, og skjønnhet
forgår;
men
en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.
31 ת Pris henne for frukten av
hennes arbeid,
hennes
gjerninger skal gi henne ros i byens porter!
(Ordspr.
31) - livsglad og sterk, ja, arbeidsgiver
og i fullt arbeid. Men det er ikke
på bekostning av familien. Mannen hennes er stolt av henne; barna
hennes likeså. Dette er en bedrift med familien i sikte (og ikke primært profittbegjæret)
For mange
av oss har vi ulike livsepoker; vi har valg.
Hvis vi
har en grunnholdning i at vi definerer oss ut fra hva som er godt for familien,
kan vi lettere gjøre gode valg i forhold til de ulike forventninger og
utfordringer vi møter.
For å
oppsummere:
Kvinnesynet
i bibelen gir kvinnen verdi som menneske, skapt og villet av Gud. Hun er skapt
til å stå i forhold til andre – til Gud og så til sin familie. Hun defineres ut
fra sin rolle som livgiver, og hennes rolle i forhold til mannen som en hjelper
som er hans like.
Hun har
primære funksjoner i sine nære relasjoner, og det hun bidrar med i livet har et
anker i familien: det som er godt for familien, er godt for henne. Slik
har hun også et ankerfeste for sitt bidrag i arbeidsliv og storsamfunn.
Det som
er godt for familien, er godt for samfunnet.
Hun er
videre forløst i Jesu forsoningsverk, og hun står i et direkte forhold til Gud
i Kristus, og dette gjennomsyrer alt hun er og gjør.
Etter
noen dager, på 1.dag i uken (søndag), sto Jesus opp fra de døde, i Guddommelig
kraft. Oppstandelsen skjedde. 
