Demokrati i DnK?

Det er et spørsmål om struktur, om valg og forutsetninger for deltagelse og ansvar, men i hvilken grad fungerer det?

For fire år siden ble kirkens egne organer, som for eksempel Kirkerådet og bisperådene, de facto øverste lederorganer i kirken. Dette er en del av avviklingen av DnK som den statskirke, og i 2017 går prosessen videre. På sett og vis kan vi kalle det et ’regjeringsskifte’ i DnK, men det underlige var at i 2012 ble alle ’regjeringsmedlemmene’, dvs biskoper utnevnt av statsråd, sittende – som om intet var hendt. Jeg tok til orde i avise Dagen den gangen og forundret meg over at hele den gamle staben av u-valgte kirkelige ledere skulle fortsatt fungere i samme posisjon. Hvorfor skulle de ikke alle velges etter de nye ordningene?

Hvorfor har det ikke vært noen reell konsekvens av maktskiftet? Er det fordi, som en av mine kirke-venner anslo, at det ville være for mye styr? Det ville bli for mye arbeid.

DnK ville vært tjent med en total utskiftning – men så lenge vi nå – i de neste 4 år – har individer i kirkeorganisasjonens ledelse som ikke fullt ut anerkjenner kirkens overhode, kan vi gjerne vente.

For øvrig, biskoper bør ikke sitte på livstid; det er usunt (og udemokratisk, om man vil hive seg på det argumentet). De bør sitte i en 4-årsperiode, og ha et par år etterpå med  en vara-funksjon.

Siden det siste valget for delegater til kirkemøtet ble vunnet av homoliberale kandidater med til dels liberal teologi som veiledende grunnsyn, er det fullt mulig for tradisjonelle kristne med et mer konservativt bibelsyn å innta sentrale roller i neste valg. Det er fullt mulig å arbeide for dette i de neste fire årene. Det er mulig i fremtiden å vedta ny kirkeordning, og nye liturgier som ikke gir rom for vigsel av andre enn en mann og en kvinne i den kristne kirken.

Men, kommer vi til å arbeide for det; eller blir det for mye bry?

Spørsmålet mange stiller seg: hva kjemper vi da egentlig for? Er det tradisjonsmodellen med en gudstjeneste en gang i uka, og hvor kirkebygget ellers er lukket? Er det en historisk identitet i folkekirka vi vil opprettholde? Ønsker vi å arbeide fram en konfesjons-kirke, hvor de som deltar er bevisste troende? Gudstjenester og møter er åpne for enhver som vil komme, men skal dåpen alene - uten tilslutning i tro -  være grunn nok for stemmerett?

Kanskje det kunne være en ide å forhøre seg med kirkens overhode, øverste leder – Kristus. De troende samles i bønn og ber ”vingårdens herre” (Gud) om å sende ut arbeidere i vingården.  Arbeid i Guds rike er å stå i et lydighetsforhold til Kristus. Det høres ikke spesielt demokratisk ut, men det er grunnlaget for sant demokrati mellom mennesker. I tillegg har vi også modeller i NT og formingen av nye menigheter, valg av roller og ledelse.

Kanskje vi skal kaste av oss gamle kulturfrakker med politisk korrekte slagord på jakkeslaget, og komme tilbake til kildene for tro og virke: Kristus og den Hellige Skrift, med veiledning av Den hellige Ånd. Det skader heller ikke å kjenne til den kristne tradisjonen i historien. Mange hellige menn og kvinner har gitt oss forbilder i tro og liv.

Demokrati i menighetsliv, i kirkesammenheng, fungerer så lenge hver av delegatene er bundet til Gud i sin samvittighet, og dermed stiller med ’bundet mandat’.