Det Ondes Problem – et personlig problem

Enkelt sagt er det ondes problem at det er der. Der ligger hele problemet: nettopp i det at det finnes. Ofte hopper vi over denne selvfølgeligheten og tenker løsninger: Hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal vi møte det, kurere det, finne plasterlapper… Hva gjør vi med det?

Hvordan kan vi tenke løsning om vi ikke tar tid til å kjenne det? Hva er det? Hvor kommer det fra? Hva kjennetegner det?

Vi kan definere det; og mange religiøse retninger har kommet med forslag. Det er et uttrykk for en grunnleggende brudd mellom Gud og menneske. Det er en nødvendig motsetning til det gode. Det er en illusjon. Det er djevelske åndsmakter som står i et opposisjonsforhold til de gode åndsmakter.

Men hvordan kan vi vite hva det er? Vi husker Kants forklaringer av den subjektive begrensning. Likevel, jeg vil påstå, ut fra min erfaring, at ondskap og lidelse forårsaket av ond vilje finnes. Heidegger gir meg en pekepinn – i forestillingene om hvordan det-ets egen virkelighet åpenbarer seg, som en indre kraft som trer fram. Jeg tenker i første rekke på hans behandling av kunstens vesen, men jeg trekker noe av samme tråder for åpenbaringen av det onde. Det må åpenbares innenfra, for å kunne vise sin sanne natur.

Når jeg som menneske, fra erfaring, bekrefter det ondes eksistens, må jeg innrømme at åpenbaringen av det kommer innenfra. Det er ubehagelig å medgi. Det betyr at jeg selv innehar kilden til det onde, til ondskap og onde handlinger. Likevel kvir jeg meg for ansvaret det innebærer. Var det mitt valg å åpne for dette? Er det mitt ansvar, om jeg er født slik?

Jeg kan rasjonalisere det bort, og tenke at det to kilder til moral: det gode og det onde. I en slik sammenheng blir det en nødvendig del av helheten; og det viser i relieff hva som er det gode. Men  erfaringen indikerer at den lidelse ond vilje og handling forårsaker, den kan ikke forsvares moralsk. Det gjør vondt.

            Likevel, vi tenger å se det onde i relieff: vi trenger å kjenne det igjen i vårt eget indre: i tanker, følelser, holdninger, hemninger,…

            Hvordan kan vi se det? Noe er kan hende lett, fordi det er definert i lastekataloger, i moralske utsagn som ’du skal ikke myrde’. Vi trenger slike retningslinjer.

Og allikevel: hvordan kjenner vi det onde fra innsiden? Hvordan erkjenner vi det onde? Og hvordan i all verden kan vi leve med slik innsikt og erkjennelse uten at det ødelegger oss?

Jeg tenker på Guds lys. Jeg tenker på Kristi kors: et guddommelig oppgjør med det onde i seg selv, det onde i oss, og ondskapens ytterste konsekvens – døden. Oppgjøret ligger i en handling utenfor oss som griper inn i kjernen av det mørke som finnes i enhver av oss. Guds lys skinner i dette mørket.

         Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men  Kristus lever i meg. Det liv jeg lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg.

Jeg var innom kirken forleden, og når presten snakket om håp, snakket han om å finne det i oss selv. Å gå inn i seg selv og finne kilder til håp, ble for meg et motsetningsfullt utsagn. Joda, det finnes også positive aspekter i ethvert menneskes indre – men ikke noe som kan ta et oppgjør med det onde som er der. Det åpnet for narsissisme, selvforherligende navlebeskuelse og virkelighetsflukt, i motsetning til erkjennelse, bekjennelse og fornyelse innfor Guds ansikt.

Så ligger da kjernen i det ondes problem i meg selv som menneske, men løsningen ligger i forløsningen, som er av Gud, og det er utenfor mitt domene. Gud  griper inn i mitt innerste; jeg dør, men får et nytt liv. Og dette livet varer evig.