Hva er kjærlighet?

Nei, jeg skal ikke holde noe foredrag om filos, eros og agape. Jeg tenker mer på kjærlighetens funksjon enn på dens vesen. Når viser vi kjærlighet?

For vi vet hva kjærlighetens vesen er, ikke sant?

Om jeg ser et lite barn pirke i en huggorm, og jeg sier: du, så interessant!  Viser jeg kjærlighet? Eller jeg forblir i mine egne tanker, og bryr me lite – viser jeg kjærlighet?

Jeg oppfordrer barnet til forskertrang; jeg  gir jo barnet frihet til å gjøre feil. Eller jeg blander meg ikke borti dets valg.

Og om ormen hugger: er jeg fri for ansvar?

Om jeg står ved vannkanten en vårdag, og leser et skilt: Isen er utrygg. Jeg går ikke ut på den, men ser et par andre som skrider ut. Om jeg ikke roper og sier ifra, viser jeg kjærlighet? Og om jeg roper og de ikke vil tro meg, og jeg trekker meg tilbake og tenker ’kanskje de har rett’. Viser jeg kjærlighet?

Når Paulus skriver i sine brev at den som lever ut sin seksualitet i homofile forhold, ikke har evig liv i seg, men har en evig dom i vente, er det å vise kjærlighet om jeg fortier det? Er det greit om de går til grunne? Er det en ansvarlig handling å viske ut advarslene i  Skriften?

Når jeg ser ne bror eller søster bevege seg vekk fra troen på Jesus Kristus som Herre og frelser, viser jeg kjærlighet om jeg forblir taus, trekker meg unna eller late som om det er bare et privat anliggende? Har jeg ikke noe ansvar for mine søsken i troen?

Om jeg sier noe, gjør noe – om det er aldri så irriterende, så er det ut fra en nestekjærlighet som springer ut fra den livsglede jeg har i forholdet til Kristus.

Om det kommer ut litt klumsete, uferdig, eller bombastisk, så er det uttrykk for omsorg og omtanke; det er vilje til å våge å vise kjærlighet. Funksjonen er viktigere enn å fundere over kjærlighetens vesen, for uten at det omsettes i handling, er det bare statiske begrep og ord.