Når man i
sin begrunnelse for sin tvil studerer skribenter som i sitt utgangspunkt
oppfatter begreper om ’gud’ som et projeksjon av den menneskelige fantasi, blir
tvilen tvilsom, særlig når det dreier seg om å tro eller tvile på Guds
eksistens. Filosofiske føringer for Guds eksistens har florert gjennom tidene,
men de overbeviser nødvendigvis ikke. De fleste av oss som kjenner Gud fra
troslivet – som en Gud som åpenbarer seg, i Kristus, i Ordet – vi vet intuitivt
at intet rasjonale kan avgrense den evige Gud. Vi trenger ikke såkalte bevis;
det er mer innlysende å tro på Guds eksistens enn på noe annet.
Tvilens
idioti kan illustreres med følgende eksempel: Du som leser dette, du eksisterer
ikke. Du er et produkt av min fantasi. Jeg kan skape deg til å være både
interessant og tiltrekkende i min fantasi, men i virkeligheten eksiterer du
ikke. Om andre skulle protestere og si at de kan bevitne din eksistens, kan jeg
like fullt – og med rette – si at de er naive troende, men de har naturligvis ikke
rett. Det de tror på er alene en fantasifigur.
Uansett
hva du vil gjøre for å bevise din eksistens for meg, er fåfengt, hvis jeg
velger å tro at du ikke finnes. Vi har et vell av rasjonelle begreper jeg kan
ta i bruk for å forsvare min overbevisning om at du ikke finnes.
Selv den mest skeptiske av oss, kan være med på at dette er en tvilens
idioti, og det er like innlysende å tro på din eksistens som på min egen.
Når det
gjelder Gud: der står vi ikke på likefot. Gud er Gud, jeg er jeg. Om jeg,
som menneske, kan bekrefte din eksistens som medmenneske, dels for å ikke slå
beina under min egen tilværelse, kan jeg ikke bruke sammen resonnement overfor
Gud. Alene Gud selv kan bidra til å gi informasjon om hans væren og vesen.
Den
ivrige tviler vil fastholde at Gud ikke er der, at han har aldri vist seg i
verken skapelse, historie eller i former for kommunikasjon. Den idiotiske
tviler skuer ned på sin egen navle og med sin ”demon of self interest”[1]
søker å avgjøre om det finnes en gud skapt i subjektiv menneskelig erfaring,
for så å gå i rette med dette monsteret.
Forholdet
mellom Gud og menneskelig erfaring som sådan er et mye større felt, og et
kraftfelt hvor ingen intellektuell tviler eller eksistensiell navlebeskuer
våger å bevege seg. Der møter vi mennesker som i livets mange utfordringer
bevitner en sterk og trofast Gud. Vi møter de helliges samfunn.
