Vi lever i en tid hvor det er utfordrende å våge å stå for det en innerst inne er overbevist om. Følelsen av å stå litt alene, stå imot kulturelle trender som ikke samsvarer med troen på Gud og Bibelen som Guds ord, kan drive en til å hegne om seg og sine. Det kan påskynde en form for skyttergravs-mentalitet, der vi gjemmer oss, men vet at vi kan bli angrepet, og at vi må forsvare oss og familien. Vi ønsker ikke konflikt, men vil samtidig kan vi ikke leve i en uærlighet som tier om det vi kjenner som sant. Av og til velger vi bort å komme i konflikter, og dermed skyr mennesker som kan representere noe annet enn det vi står for. Vi samles i egne kretser og bekrefter hverandre idet vi kjenner igjen egne tanker og holdninger hos de andre.
Dypest sett er vi redde, og ber til den Allmektige. Vi sukker og ber og legger våre byrder over på ham, i alle fall i teorien. Den Allmektige Gud ser oss. Han kjenner våre tanker og vår uro. Han er Den allmektige. Noen ganger undrer jeg meg, for det er som om vi ikke helt tror...selv om vi tror. Det underlige er at midt i vår sterke overbevisning om vår rett-troenhet, viser vi en mangel på tillit til Gud.
Vi kan endog gå inn i en form for lidelse, hvor vi setter oss selv i en konfliktsituasjon hvor vi tenker at vi må gjøre dette (avskjedige ledere eller andre, få folk til å innse at de er i feil rolle, etc), fordi det er et overordnet gode, fordi det trengs en katarsis – enten av en kristen menighet, en kristen institusjon, eller organisasjon, ... Vi setter oss opp mot det vi tenker er feil, lar oss selv bli utsatt for kritikk og uvilje, men vi holder ut, fordi vi tror fullt ut at det er en nødvendig lidelse å vise slik motstand.
Det er da at rett-troenheten viser sin forunderlige forvrengning. Den snare man faller inn i er at idet man tenker å gjøre noe godt, bidra til en god utvikling, stå for det er sant, så trår vi folk under fot og ser dem ikke som kostbare for Kristus, så kostbare at han gikk i døden for dem. På forunderlig vis er det mangel på tro og tillit til at Gud gjør noe i vår verden som viser seg.
Hva er det som gjør dette så vanskelig? Er det ikke rett å stå imot verdsliggjøring? Jo, jeg vil være enig i det. Er det ikke rett å si klart ifra og være villig til å gå inn i en ubehagelig rolle, om det skulle komme til det?
Paulus sier det ettertrykkelig i brevet til menigheten i Korint: «Om jeg profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv for å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.»
Paulus snakker ikke om toleranse, snillisme, romantiske følelser eller seksuelle dragninger. Han snakker om sann kjærlighet, en Guds gave som vi selv tar imot og som får vokse fram i samfunnet meg Ham. Den har sitt utspring i en sunn og sann tillit til den treenige Gud.
I møte med Kristus og hans kjærlighet, kan vi finne ro og tillit. Vi kan våge å leve i ydmyk tillit til at Han vet og Han kan. Dypest sett er det vi selv som trenger en renselse, en katarsis. Vi trenger å bli satt fri fra rett-troenhetens snare.
Om Den levende Kristus sender oss ut i vår hverdag i møte med mennesker, er han med oss. Om han møter mennesker gjennom oss, er det hans ansvar.
«I stillhet og tillit skal deres styrke være» sier Gud gjennom Jesaja.
Gud er den samme i dag, så de ordene kan vi gjerne ta til oss.
