Tanker om ‘liberal teologi’ og kristen ‘fundalisme’.

En av mine yngre venner tok opp dette med fundamentalisme i et av sine innlegg på hans egen blogg, og jeg ble inspirert til å sette noen tanker på papiret i en tidlig morgenstund.

Jeg tenker ar de fundamentalistiske strømningene i norsk kristenliv har kommet som reaksjon, og den er tidfestet, i og for seg kulturelt betinget. Det som var selvfølgelig, ble ikke poengtert. Det som ikke var stridsepler, ble liggende uten kommentar. At vi er Guds skaperverk, og lever med Guds velsignelse i mat, arbeid, klær, gode hjem, glede i fellesskap osv. var – og er – en selvfølge. Hvordan leve som kristen var innebygget i en kulturarv, og det hadde basis i kirkens lære, i Luthers katekismer. Det moralske kompasset var så å si innebygget. 

Når det jeg i store trekk kaller ‘liberal teologi’ kom som en strømning i akademiene, kom reaksjonene deretter. Metoden, en historisk-kritisk metode, ble anvendt på Hellige Skrifter, og metoden var mer sann enn innholdet i skriftene. Metoden var vitenskapelig, og for å hevde seg som vitenskapsmenn og - for noen bevise, for andre betvile – det bibelske innholdet, la man ulike teser og teorier fram. 

Det gjaldt datering av historisk materiale. Her kommer mange aspekter inn, for som kjent, kan man ikke gå tilbake i tiden, og ‘bevis’ dreier seg om grad av sannsynlighet. Her strides fortsatt de lærde, og ulike mer eller mindre oppfinnsomme teorier florerer. Dette har i grunnen blitt en egen gren av forskningen: nye teorier angriper tidligere teser og teorier, ...og man får sitt akademiske bidrag på trykk i en eller annen journal.

Datering av profeter og historiske bøker i bibelen har i denne ‘liberale’ tradisjonen et sterkt anliggende i å motsi den tidsrammen som det bibelske materialet selv indikerer. Dermed setter akademikere seg til doms, i sin bedreviten. 

Det gjaldt også å anvende systematisk tvil på opplysninger, påstander i det bibelske materialet, som f. eks. Abrahams og Sarahs eksistens, om kong David egentlig noen gang var konge, eller om disse fortellingene var anekdoter, oppdiktet for egne formål, osv. Var det politiske motiver som lå til grunn? 

Kanskje mer kjent er ulike teorier om Gen 1-11, ‘urhistorien’ og hvordan den har blitt gjenstand for mytologisering, bagatellisering, eller direkte fornektelse av at fortellingene har noen form for sannhetsverdi. Det finnes mange andre eksempler, men disse illustrerer greit nok.

Innenfor historisk-kritisk metode er det vanlig å oppfatte gamle, overleverte tekster som redigerte utgaver av sammensatt materiale, og arbeidet er å forsøke å identifisere ulike ledd. Da er det satt opp kriterier for sortering. Poenget er vel å komme fram til et mer originalt dokument, et ur-dokument, og da skal dette gi en mer opprinnelig mening. Her kommer vi inn på dissekering av bibeltekster, hvor ulike ord og vendinger blir plukket ut, fordi kriteriene tilsier at de kan komme fra en annen kilde. Kildegransking, kildekritikk, kildeteorier har ulike filosofiske begrunnelser. 

Det er ikke uvanlig at det idemessige utgangspunkt som ansporer til kildegranskingen finner sin begrunnelse, for en leter etter noe og avfeier alt annet som ikke passer inn i ideologien... 

Mye mer kunne sies om ‘liberal teologi’, men ankepunktet mot alt dette er at Guds Ord mister sin autoritet, dels fordi det oppfattes som menneske-ord og ikke åpenbaring av Gud i historien. Folk flest blir usikre på hva de kan ta til seg og ikke av Bibelen. Det blir mye forvirring, og det kjennes som om bare de lærde kan finne ut av hva som er sant og ikke.

Her kommer altså flere utfordringer i kjølvannet av denne ‘liberale teologien’: fornektelse av Guds Ord som Guds-ord, forvirring, og dermed makt til dem som sier de vet. Det er ingen appell i forkynnelsen, fordi autoriteten i Bibelens ord er angrepet. 

Når denne spesielle autoriteten som åpenbaringsord ikke har noen appell, forblir mennesker i sin uvitenhet om Gud, om frelse og evig liv, og om det gode liv her og nå. Når jeg sier ‘det gode liv’, tenker jeg på hvordan det er å leve som kristen i hverdagen, med sine gleder og sin indre kamp fra tid til annen.

Ok, så kommer reaksjoner fra grasrothold og fra kristenledere som tar til motmæle mot hvordan Guds Ord blir behandlet, mot at mennesker blir avskåret fra å komme til tro og få evig liv. Det blir særlig viktig å proklamere Ordet, gi det tilbake autoritet, og dermed stå imot ‘liberale teorier’. 

For mange ble det best å ikke ha noe med det akademiske teologiske klimaet å gjøre, og bare ta Guds Ord som det sto, ta til seg det en fikk noe ut av og la resten ligge. Dette var vel en lavkirkelig, folkelig, reaksjon. Det ble viktig å stå for det som var rett og sann tro, å stå imot akademisk vranglære, og videre skille seg fra generell religiøsitet, og betone synd/nåde- motsetningen, og ha en himmelvendt holdning til livet. 

Det er vel noe av dette vi kaller kristen fundamentalisme. 

Men hva så , når denne fundamentalismen blir satt i system? Det skjer naturlig nok etter et par generasjoner. Formen og innholdet blir videreført, men det opprinnelige kulturelle klimaet har endret seg, og mange selvinnlysende ting blir ikke uttrykt, mye av det gode blir tiet om. Så ender en opp med en ny skjevhet, hvor selv det enkle og fundamentale blir en slags ny tvangstrøye. 

Så, hvor står jeg selv i alt dette?

Som teolog og har jeg lest/hørt meg lei på finurlige teorier som ikke leder til å bygge opp om de helliges samfunn. Jeg er skeptisk til ideer og ideologier innen historieforskningen, fordi jeg ser politiske motiver for å fornekte historietilknytning,  f.eks.  mellom folk og land i jødisk historie. Jeg er tvilende til sannsynlighetsargumentene om datering av ulike skrifter, fordi kriteriene er så selektive at en kan få det resultat en selv helst vil. 

Forskning på bibelens tekster som ikke har til hensikt å bygge opp om kirken og de helliges samfunn er etter min bedømmelse nokså fåfengt og unyttig. 

Jeg har full tiltro til Gud, og han åpenbarer seg i historien gjennom Bibelens mange tekster, gjennom Jesus Kristus, og sender sin Hellige ånd, så vi kan komme til tro og få en ny fødsel, nytt liv som varer inn i det evige. Jeg vet Gud er skaper og opprettholder, og er dermed tilstede i min hverdag. Ånden er min veileder, og i valg mellom hva som er rett og godt og etter Guds vilje, får jeg klare råd. Jeg blir minnet på Guds-ord. Bibelen har mange bøker, og vi har mange vitnesbyrd om hvem Gud er, om rettferd og nåde, om å leve i forholdet il Gud, og til medmennesker. Det er nedtegnet av mennesker, i tid og rom, men Gud er den samme. Jeg er takknemlig for Salmenes bok, for her er det bønner fra et oppriktig (og syndig) hjerte, men samtidig sterk bevitnelse om hvem Gud er i livets stormer. Visdomslitteraturen er nyttig. Alle de historiske bøkene vitner som Guds ledelse, hans omsorg, hans vilje, og om synd og nåde... for det er svært menneskelig å yte motstand mot Gud. Evangelietekstene forteller om Jesus, og gir glimt inn i Guds verden – det kan være nokså umulig å forstå, men det er ikke alltid nødvendig å presse alle sannheter inn i forstandskategorier. Her har vår kultur noe å besinne seg på. Hva Paulus deler av innsikt og åpenbaringer er gull verd, og det gjelder også de andre brevene fra apostlene. 

Gud er ikke en teoretisk størrelse som jeg kan filosofere over. Gud er Gud.

Jesus Kristus er Gud. Den hellige Ånd er Gud. 

Enhver som tar sin tilflukt til Kristus, blir født på nytt av Guds Ånd og begynner det evige livet med Gud. På Capernwray hørte jeg mye om «Christ who lives in you and through you”, og det er et livskraftig kristent prinsipp som Paulus snakker mye om. Det er snakk om livet her og nå, og ikke bare om livet etter døden. Det vektlegger også en virksom Gud, en levende Kristus, som møter mennesker gjennom mitt liv i hverdagen. 

Capernway Hall 

Jeg kunne fortsette å snakke om livet med Gud, men jeg kom til å slite ut min leser. Det handler om å leve, vet du, og det er livsviktigJ

Møte med dype røtter

Det var Jonsok, eller Sankthans, som vi sier, og jeg hadde kledd meg opp i et middelalder-kostyme som minnet om de gamle sagakvinner. Vi skulle til Eidsborg og være med på St. Nikuls-vandring. 

Museet ved den gamle stavkirka er moderne, og de serverer ganske alminnelig kafemat. Jerry og jeg satt der og inntok et lite måltid i relativ taushet, og jeg kjente at her satt jeg litt på utstilling. Jeg lot som ingenting. 

Ute vokste jeg, dvs. jeg kjente en indre tilhørighet med grusvegen bort til kirka. Klærne passet. Jeg kjente på et eierskap som steg opp fra dypet. I denne kirka har mine forfedre gått, og flere av dem er gravlagt på kirkebakken. 

Vi roet oss på en benk langt framme. Lys fra en av vinduslukene falt på gamle gulvplanker på trappa opp mot alterringen: slitte, lys brune, vide planker. «Mitt», tenkte jeg. Dette er mitt. Det jeg var med på var ikke ‘interessant’; det var mitt.

En eldre kar håndterte trøorgelet med tonearter fra europeisk barokk. Jeg tok imot det som en gave fra den vide verden. Isolasjon er ikke liv laga. Vesper er en liten aftensgudstjeneste. Liturgen fylte rommet med klar stemme; det var bare under andakten han var uklar. Det ble fort tydelig at den teksten han leste, om Nikodemus’ nattlige møte med Jesus, var noe han selv ikke forsto.  Hva betyr det, å bli født av vann og ånd? Det er en ny fødsel, av Guds Ånd, til et evig liv. Jeg undret meg. Han er lærer for folket, og vet ikke dette... Jesus sier noe om at Ånden er som vinden; vi kan ikke kontrollere og beherske den. Den er ikke i vår makt, og heller ikke grepet i vårt intellekt. Vi kan kjenne Gud ved hans Ånd, og den får vi ved en ny fødsel.

Salmene vi sang var ukjente for meg, men trosbekjennelsen og Herrens bønn var fine, gjenkjennelige kjerneelementer. Språket var moderne; men det var nynorsk. 

Inn kom unge gutter, kledd i kostymer fra museet. De fant St Nikuls-statuen som var plassert på en båre med tak som en baldakin. Vi begynte vår prosesjon, først rundt kirka, så nedover til Eidsborg-tjernet. Kantoren sang en strofe, og vi gjentok, som et ekko, som vekselsang.

Nicolaus Pontifex

Nosrtum est refugium

Clericis et laicis

Clericorum est amator

Laicorum consolator

Omniumque confirmator

In omnia angusti

Nicolae, Nicolae

Prebe nobis gaudia!

Gangen rundt tjernet var både ulendt og delvis i myr, og vi gikk noe i stillhet, men ofte med vekselsangen rungende utover bygda. Jeg så opp mot noen av gårdene og på ei hytte øverst i lia. Eva og Kristoffer, Lars og Anniken... pappas fettere bodde der. Der er borte nå.

Jeg trasket i det høye våte graset, sang latinske fraser, og kjente en egen trass og stolthet blande seg i spillet. Slekta var vel ikke så ‘religiøse’ og jeg trasket jeg rundt og prakket kristendom på dem. Var det derfor? Kanskje. Ritualet, slik det var praktisert som kirkerituale i århundrer, er en fysisk innvielse av jord og vann, av naturen vi lever i. Draug og vetter må vike. Her er Kvitekrist og St. Nikuls som en av hans veivisere. Åndskrefter står i en brytningstid. Kanskje det fortsatt gjør det, og jeg kjente det som å trå djevelen under fot.

Ved veis ende gikk kantoren ut i vannet med en gammel bibel og en einerkvast. Han slengte vanndråper på Nikuls og på oss, mens vi sang Nicolaus Pontifex. 

Så var det hele over.

Vi gikk opp igjen til bilen, sjekket mobilen og livet var tilbake i dette århundret.

Sometimes I Ponder

Sometimes I ponder seemingly useless things, and I wonder why I even bother.

There are two ways of reflecting on objects (at least). One is the carefree and immediate acceptance that things, objects are there, and we simply live with them. We react and interact with the images we see and the physical reality of the thing, without any need to know more. 

The other approach is pondering the object in front of me, wondering how I can know it. We have generations of thinkers in our western tradition who have pondered some of the same and issue their understanding. Kant is famed for the distinction between ‘Das Ding für mich und das Ding an sich’, concluding that we are naturally limited in our subjectivity, and we are likewise without capacity to know the thing in itself.  Still, is that good enough, to say that there is no way we can know? 

There are different ways about going about trying to come closer to the essence, or spirit, if you like of an object. Some will assert that the thing is its chemical components as matter, and it has some sorts of physical function. Thereby we can describe its molecular structure, the compounds and see the usefulness of the object by its function. This is an approach which may be scientifically viable, with its naturalist material view that all there is, is matter, deep down.

Others may approach the thing, rather abstractly and talk about the ‘thingliness’ of the object, as some form of attributes or essence, something which makes a coffee table that special coffee table.  

I never really know if I understand Heidegger and his ‘unearthing’ of things, but I relate to it in my own experience. It is like the object, in this case a coffee table, emerges out of a foggy oblivion and shows itself, only for a time, and then sinks back into the impersonal realm. 

You may suggest the moments of relating to the object as a psychological state in me; and perhaps it is. I could agree, since I am rather alone in my delightful experience of the thing. Have you sometimes heard a person next to you say: look at the beautiful…(a thing in the moment, often enhanced by light)? The joy bubbles over into a wish to share. You can see what I see; yes, even if we are differently gifted at aesthetical appreciation, we can learn to be observers of the beauty in the ordinary as well as the extraordinary.

I ponder the element of revelation. 

I know I cannot get to know you if you do not reveal to me who you are, by sharing, by expressing yourself. Neither can I know God, if He does not reveal himself to me in words and deeds. So what about objects? 

Can I treat an object more scientifically, in order to understand it, in order to come to grips with its nature, if the thing somehow revealed itself to me? Is it really necessary to know what a thing is, to understand it on its own terms, in order to expand my epistemological horizon?

Just in case you wonder: I haven’t gone ‘nuts. I do not believe things have personalities and an inner life. No, they are as such ’dead’ things, but things emanate beauty, they strike a chord in a living person, they shine in front of us.  

There is an approach called Object Oriented Ontology, which I was reading about lately, and I find some of the same considerations expressed there. There is an aesthetical approach, and, as I recall, they suggest, using the literary metaphor as a way to come closer to describing the thing more completely. Perhaps so, but I had a question in mind about the revelation…

So, as you see, I ponder seemingly useless things.

Why useless? I live with things, with thoughts and dreams, with people and animals. I live with the real and the fantasies. They are all in a sense objects I relate to and therefore thy are equally real.

Objects are not useless; no, they are things I live with, am surrounded by, share, sit on, bump into. I use them pragmatically, at least the coffee table, and chairs and sofas.  And because I live so closely with them, they bump into me, they hold me from falling on the floor, they greet me with their funny shapes and colours, and they make me feel that I am real.

That is the ultimate response: The things – as well as people and animals – confirm my own blessed existence. That is not useless. That is real.

Rett-troenhetens forunderlige snare

Vi lever i en tid hvor det er utfordrende å våge å stå for det en innerst inne er overbevist om. Følelsen av å stå litt alene, stå imot kulturelle trender som ikke samsvarer med troen på Gud og Bibelen som Guds ord, kan drive en til å hegne om seg og sine. Det kan påskynde en form for skyttergravs-mentalitet, der vi gjemmer oss, men vet at vi kan bli angrepet, og at vi må forsvare oss og familien. Vi ønsker ikke konflikt, men vil samtidig kan vi ikke leve i en uærlighet som tier om det vi kjenner som sant. Av og til velger vi bort å komme i konflikter, og dermed skyr mennesker som kan representere noe annet enn det vi står for. Vi samles i egne kretser og bekrefter hverandre idet vi kjenner igjen egne tanker og holdninger hos de andre. 

Dypest sett er vi redde, og ber til den Allmektige. Vi sukker og ber og legger våre byrder over på ham, i alle fall i teorien. Den Allmektige Gud ser oss. Han kjenner våre tanker og vår uro. Han er Den allmektige.  Noen ganger undrer jeg meg, for det er som om vi ikke helt tror...selv om vi tror. Det underlige er at midt i vår sterke overbevisning om vår rett-troenhet, viser vi en mangel på tillit til Gud. 

Vi kan endog gå inn i en form for lidelse, hvor vi setter oss selv i en konfliktsituasjon hvor vi tenker at vi må gjøre dette (avskjedige ledere eller andre, få folk til å innse at de er i feil rolle, etc), fordi det er et overordnet gode, fordi det trengs en katarsis – enten av en kristen menighet, en kristen institusjon, eller organisasjon, ... Vi setter oss opp mot det vi tenker er feil, lar oss selv bli utsatt for kritikk og uvilje, men vi holder ut, fordi vi tror fullt ut at det er en nødvendig lidelse å vise slik motstand. 

Det er da at rett-troenheten viser sin forunderlige forvrengning. Den snare man faller inn i er at idet man tenker å gjøre noe godt, bidra til en god utvikling, stå for det er sant, så trår vi folk under fot og ser dem ikke som kostbare for Kristus, så kostbare at han gikk i døden for dem. På forunderlig vis er det mangel på tro og tillit til at Gud gjør noe i vår verden som viser seg. 

Hva er det som gjør dette så vanskelig? Er det ikke rett å stå imot verdsliggjøring? Jo, jeg vil være enig i det. Er det ikke rett å si klart ifra og være villig til å gå inn i en ubehagelig rolle, om det skulle komme til det? 

Paulus sier det ettertrykkelig i brevet til menigheten i Korint: «Om jeg profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv for å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.»

Paulus snakker ikke om toleranse, snillisme, romantiske følelser eller seksuelle dragninger. Han snakker om sann kjærlighet, en Guds gave som vi selv tar imot og som får vokse fram i samfunnet meg Ham. Den har sitt utspring i en sunn og sann tillit til den treenige Gud. 

I møte med Kristus og hans kjærlighet, kan vi finne ro og tillit. Vi kan våge å leve i ydmyk tillit til at Han vet og Han kan. Dypest sett er det vi selv som trenger en renselse, en katarsis. Vi trenger å bli satt fri fra rett-troenhetens snare.

Om Den levende Kristus sender oss ut i vår hverdag i møte med mennesker, er han med oss. Om han møter mennesker gjennom oss, er det hans ansvar.

«I stillhet og tillit skal deres styrke være» sier Gud gjennom Jesaja.

Gud er den samme i dag, så de ordene kan vi gjerne ta til oss.