Life as Retired

 

Time flies. Weeks zoom by. Already Friday again...!?

Only a couple of Monday mornings with time on my hand, with cross word puzzle and third cup of coffee, I went back to school to sub for a colleague, just for two days. I had just started to feel the new routines of being retired, when I was needed in my old school.

In the lunch break our rector asked me: "How is it to be back?" "Quite ordinary," I said, smiling. It did not feel like I had been gone, really. I don't know if he thought 'ordinary 'was good or not good. I could have come up with a more descriptive term, I suppose. In hindsight, though, I thought about my first two sessions. It was a new class, so nobody knew me as a teacher. I was to introduce them to poetry on a Monday morning. Normally, that makes the class rather quiet and I go into some lengthy soliloquy about sound effects in word choice, condensed meaning, ways to explore, etc. And I have tried, on Monday mornings, to entice the young hopeful to interaction. Normally, I meet silence. This class, though, was different. It was the young fellows that were interacting and contributing. How sweet! Some of the girls were joining, too. 

 

Perhaps they are into poetry and lyrics, or perhaps it was the batty old lady in yellow pair of trousers with large paw prints on them (intentional, not accidental) with a British accent and quite bad of hearing that made the Monday morning session enjoyable. I noticed friendly young people, willing to share, willing to repeat - since one of my batteries in the hearing aid died - and willing to help. My hearing issues is one reason I think I work better in other settings than a classroom. At home I do not always use them, and we have some really funny misunderstandings - 

 

As I said, I was subbing for more than one class. The other class were older students, and apart for a couple of newcomers, they all knew me. It felt like family. 

 

Life as retired is still new to me. It is not hectic, but time flies! Before I know it, it is Friday again. I get easily absorbed in projects, but my priorities form the acts of the day - God, family and animals, friends, projects... health is intertwined, rest and restoration are intertwined. I seek meaningful 'workouts', hands-on projects with time to pray, time for breaks and games, for tea-time and talks, time for walks with our four-legged family member. We measure time in segments. I know God is above those limitations. I know I am in his care. He leads me to green pastures, to places of rest and restoration. Psalm 23. Coming to think of it, I used Psalm 23 in the Monday morning poetry session. 

Perhaps that could be a Monday morning Psalm for all of us:)

 

 

 

 

Kvinnelist, dolkestøt og baksnakking

 

Vil noen framholde kvinnelist, dolkestøt og baksnakking som kristelige verdier?

 

Når en dame ikke får det som hun vil, er det mange måter å jobbe på for å forsøke å få sin vilje. Kvinnelist kan det kalles. En kan dokumentere andres adferd for senere å komme med anklager. Det er ikke nødvendig med direkte konfrontasjon; da løses jo konflikten, og det er ikke poenget. Nei, en drypper små hint om at adferd er dokumentert. Det skaper en viss utrygghet, men livet går sin gang. Dokumentasjon kan gå på vurderinger av andres tro og kristelighet, på mangel av det en selv ville ønske seg, på faglig kompetanse i jobben -  som kan bli gjenstand for kritikk, eller dokumentasjon av følelser, hvordan en eller annen  har reagert, og mer av samme slag. Senere kommer anklager - i offentlige fora, hvor det er utrolig vanskelig å få gitt gjensvar og forsvar. Dette kaller vi ofte for dolkestøt.

 

Indirekte trusler og undergraving er en annen teknikk. En sender andre inn for å klage, konfrontere, skremme, for å skape uro og følelse av kompetansemangel hos mottageren. Poenget er å få vedkommende til å trekke seg unna, søke seg vekk fra arbeidsstedet, helt frivillig. 

 

Ved kvinnelist kan en få sine egne inn i maktposisjoner for å kreve endring. Det demokratiske systemet legger til rette for medvirkning. Det er sett på som en god gjerning å bidra i styre og stell; det er å gi av sin tid og sine evner.  I maktposisjoner kan en skape endringer, men selv der er en underlagt lov og rett. Det er ikke bare-bare å få en ansatt fjernet for å skape rom for sine egne. Lovene beskytter imot slike ting.

 

En kan bearbeide en støttegruppe ved å fortelle om sine opplevelser, som avsluttes med at der hun ikke får sitt innpass og sin vilje, der er det "heilt forferdeleg". Samtidig kommer overbevisende kroppsspråk, direkte blikk, øyne som blunker som en uskyldig fugl. Og hun sier: "Heilt forferdeleg". Enkeltpersoner blir omtalt, anklaget, nedvurdert. Arbeidsplassen hvor hun gjerne skulle ha innpass blir kritisert, og framstår som et sted det ikke er særlig godt å være, slik den nå er. Når de ikke åpner for å skape en arbeidsplass for henne, som jo har så mye godt å bidra med, skal de slaktes. Dette kalles oftest baksnakking.

 

Når en ønsker noe og gir uttrykk for det, men ikke får det en ønsker, kan det oppleves som å ikke bli hørt. Det skjer jo ikke noen endring.  En ble nok hørt, men ikke adlydt. 

 

Om dette er god, kristelig livsførsel, er egentlig ikke et spørsmål. 

Hvorfor det forekommer blant kristne, er et annet, mye vanskeligere spørsmål.

Hva om de tingene en vil se endret har utgangspunkt i kristen tro og lære? 

Hva om en misjonsorganisasjon sender ut en kandidat som ikke helt deler organisasjonens målsetting? Hva om de endringene en ønsker å se i arbeidsmiljøet ligger nærmere organisasjonens målsetting enn slik det er pr d.d.? Hva om en tenker at en selv er sendt for å rense opp i alt dette?

 

Rett-troenhet kan bli en snare. Den kan gi kraft til både kvinnelist, dolkestøt og baktalelse, der 'målet helliger midlene'. Og dette kan legges inn i kristelige ordelag.

 

Paulus advarer oss i Korinterbrevet, når han sier:

" Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
     ² Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
     ³ Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     ⁴ Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     ⁵ Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde."

 

 

 

Det er mer til det å være kristen enn å produsere teologisk korrekte sammenhenger. Det handler om medmenneskelighet, hvor Guds kjærlighet er utgangspunktet. Det handler om å favne og verne om dem som blir hakket på. Og det er rom for tilgivelse.