De fleste
av oss har hørt om den, og vi tenker at slik fremtids-fantasi har vist seg å
være en overdrivelse. I det siste har jeg begynt å tenke mer over det.
Tankepolitiet i boken er skremmende. Det er det politiske systemet, makthaverne
som setter uvettige grenser for min frihet til å tenke, mene, eller skape…
Jeg bodde
utenfor Norges grense i 20 år, og som en skjemt kommenterte jeg ofte det
inntrykket jeg fikk når jeg var hjemme i Norge at alle så ut til å ha bare
varianter av samme mening. Det var nesten urovekkende å oppleve enigheten,
som om alle tanker hadde sitt felles utgangspunkt, var styrt i samme retning,
hadde samme utforming. Dette var noe annet enn felles kultur og historie. Dette
var meningsmonopol.
Den
alminnelige bruk av internett har bidratt til å bryte dette monopolet. NRK ble
ikke lenger den ene kilde til informasjon, ikke alene som ’sannhetsbærer’.
Positive strømninger av sunt vett, egen tenkning, vurdering av kilder osv.
bidrar i positiv retning. Men bruker vi denne redningsplanken?
Jeg kan ikke
annet en å undre meg med ukomfortabel uro over at myndighetene, politiske
maktfigurer, vil bestemme hvilke smykker jeg kan bruke, hvilke klær jeg ikke
får bruke, hva jeg skal tenke i etiske spørsmål; for det er ikke tillatelig å
ha andre meninger enn de som fastsettes av ’det politisk korrekte’. Mennesker
har ikke egen samvittighet i dette systemet; nei samvittigheten tilhører
myndighetene. Det kan bli livsfarlig å trosse dem. Ville vi forstå hva som
skjer om vi blir tildelt en uniform og måtte bruke den, for den definerer vår
rolle i samfunnet?
Hovedpersonen
Winston i ”1984” lever i en frykt for å bli oppdaget fordi han ønsker å komme
med egne reaksjoner og tanker i en liten dagbok, men han vet han er overvåket
alle steder. Han vet han er kontrollert.
Vi er i
ferd med å ligne det bisarre samfunnet beskrevet i ”1984”, og det kommer inn
over oss uten at vi ser det. Jeg har registrert at det er liten forskjell på de
politiske partiene i Norge – bortsett fra noen merkesaker, men i stor grad har
vi sosialistisk høyre og sosialistisk venstre, samt noen småpartier, men alt i
alt er de som produkter av nymarxismen som etablerte seg via individer i flere
lag av samfunnet.
Noen
ganger tenker jeg med forbauselse på likheter mellom Platons ”Staten” og
holdninger jeg finner i mitt eget samfunn. Om Platon virkelig mente det var
gode samfunnsløsninger at barn og gamle som ikke tjener staten, skal dø, vet
jeg ikke. Jeg vet heller ikke om han var ironisk, sarkastisk eller seriøs, når
han foreslo bisarre forplantningsfester hvor utvalgte individer skal forplante
seg med hverandre for å skape ideelle
statsborgere – men vi er nå i ferd med å skape slike tilstander. Barn er
uønskede, særlig hvis de ikke blir til statens nytte. Eldre som i likhet ikke lenger er nyttige, blir satt i
moralsk forpliktelse til å velge å be om å dø. Eutanasi er et maktmiddel. Det
skal lite til for at de egentlige valgene blir tatt av politikere og
myndigheter.
Det er
som om barn tilhører staten, og familier som ikke følger statens direktiver, må
leve med frykten for at en dag kommer noen og tar barna vekk fra dem. Barna
blir brutalt revet ut av sin familiesammenheng og satt hos fremmede folk som er
lydige mot systemet.
Er dette
virkelig Norge i 2017?
