Jeg våkner til en verden der kvinnesak her til lands er kvinnens rett til å drepe sine barn. Noen få, med utenlandsk bakgrunn, setter fokus på jenters rett til utdanning, til stemmerett, til valgfrihet i ekteskap, til frihet til å si hva de tenker, til trosfrihet... men de får ikke mye støtte av medsøstre.
Jeg våkner til en verden der en mann er ikke lenger en mann, nødvendigvis, og en kvinne ikke heller en kvinne. Det foregår en holdningskampanje som vil skape usikkerhet om kjønn.
Om en sier at dette høres jo unaturlig ut, er det uttrykk for hat.
Om en annen skriver om deg, eller til deg, i offentlige media og skjeller deg huden full med en ordlyd som viser forakt, avsky, ondsinnethet og med trusler på liv og velferd, så er det ingen reaksjon på det.
Jeg har også registrert at dette gjelder stort sett i sammenhenger der det er snakk om alternativ sex.
Om en sier noe om at dette er som et angrep på familien som menneskelig kjerne-enhet,
at vi som primater formerer oss via en kvinne og en mann, og at barn trenger mange år i dette fellesskapet for å vokse opp, får en stempel som ‘homofob’, utdatert, - mao. feil, og i tillegg blir man en som hater.
En kan si sin mening om strømpriser, uten at det er hatefulle ytringer. En kan være for eller imot involvering i EU, uten at det kalles hatefulle ytringer.
Stort sett er det stor konformitet i meningsfellesskapet i Norge. Ensretting er allment godtatt. Nå har det i tillegg kommet et militant ‘du får ikke lov til å mene noe annet’ krav til konformitet. Og det ser ut til at utrolig mange er helt enige i det.
Som sagt, jeg våkner til en underlig verden.
