Er staten mor og systemet far?

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å fornye og utarbeide nye læreplaner for ulike fag i norsk skole. De snakke om hele spekteret, og de legger også inn barnehager som en del av dette opplegget.

“Utdanningssystemet er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Deltakelse i barnehage og skole legger grunnlaget for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning.”(Meld. St. 28)

Jeg stusser umiddelbart på disse premissene. Jeg er lærer i videregående skole.  Utdanningssystemet er, etter mitt skjønn, ikke samfunnets viktigste bidrag, slik de legger det fram her. Skolen er en bistand til foreldre. Skolen skal bidra sammen med foreldre. Det er familien som er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Intet utdanningssystem kan ta mål av seg til å bidra på linje med familien i et barns liv.

Jeg regner med at alle ord og formuleringer i dette avsnittet fra stortingsmeldingen ( Meld St 28) er vel ment,  - og at undervisning i ulike arenaer og nivåer har mye positivt å bidra med, er jeg naturligvis enig i. Men det er på langt nær det viktigste, og det må aldri bli det, heller. Et undervisningssystem skal ikke definere etikken, ikke dirigere holdninger, har ikke autoritet til å forme livssyn og verdier hos den oppvoksende generasjon. Systemet kan aldri overprøve de rettmessige ansvarshavende for barn, som er foreldre.

Barnehager er, etter mitt skjønn, en institusjon som ikke skal ha det primære fokus å oppdra eller belære, men heller være en trygg og god lekeplass for barn som ikke har muligheten til å være sammen med foreldre i store deler av arbeidsdagen. Jeg skulle ønske meg et barnehagefritt samfunn, et sted hvor barn er mer viktige enn jobb og romslig økonomi. Deltagelse i barnehage legger ikke noe nødvendig grunnlag for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning. Det er de nære og varige bånd mellom foreldre og barn, mellom søsken og i storfamilien som skaper dette for folk flest.

Jeg glemmer aldri et lite radiointervju jeg hørte for en del år siden. Ulike unger ble spurt om hva de ønsket seg mest her i verden, og uten unntak var svaret: mer tid med mamma og pappa, mer tid til å bare pusle med sitt, mer tid til å være sammen.  De var – i ung alder – lei av å bli kjørt fra den ene aktiviteten etter den andre. De var lei av at alt de var med på var strukturert.

Dersom et system, som et utdanningssystem, griper det ansvaret det er å oppdra og følge opp barn, og foreldre villig overlater til det offentlige å ta denne rollen, får vi fort et samfunn der systemet er viktigere enn individene i det. Det som tjener systemet blir det høyeste gode. I Platons Staten ser vi det groteske i hvordan et samfunn med slike tendenser  blir: det som gir et menneske verd, er det som tjener staten. Har du ikke noen funksjon, eller du er blitt overflødig, skal du dø.

Jeg tror ikke verken regjering eller de som har utformet dette skrivet har bevisste baktanker. Likevel er det besnærende å registrere at det de skriver innledningsvis går på tross av opplæringsloven, som de jo har satt seg fore å gjennomføre.

I denne loven står det :

“Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.”

Det er klart uttrykt i Menneskerettighetene at foreldre er de som har det primære ansvar for barns oppvekst og skolegang. Foreldre velger utdanningstilbud; foreldre velger hvilke verdigrunnlag de ønsker å fostre i sine barn.

Egentlig tror jeg ikke det er noen uenighet om dette, men det er besnærende å lese Udir/regjeringen sin selvforståelse som  samfunnets viktigste bidrag til barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Som lærer vil jeg gjerne samarbeide, men jeg anerkjenner foreldrenes ansvar i denne  rollen, ikke systemet.

Frukt og grønnsaker

Om du tenker at dette har med helsekost å gjøre, må jeg  skuffe. Jeg skriver om å være en frukt eller en grønnsak.

Mitt liv som kristen, er det en frukt, en naturlig følge av at jeg får min livskraft og mulighet til å vokse og modnes i forholdet til Kristus? Eller er jeg en grønnsak – og her er metaforen en annen: eksisterer jeg alene på at livet opprettholdes kunstig, av stimuli utenfra, og jeg selv har intet bidrag?

Hva betyr det egentlig dette: å leve som kristen? Hvilke konsekvenser får det for valg, verdier, holdninger, og det jeg fyller dagene med? Det som kjennetegner en kristen er bekjennelsen at Jesus Kristus er Herre. Hva betyr så det?

Paulus uttrykker det slik i 12. kapitel av brevet til Romerne:  ”La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne”.

Det er en inaktiv holdning i dette, samtidig som det ikke er uten ansvar. Den inaktive formuleringen indikerer at det er en annen aktiv agent: Guds Hellige Ånd.

Samtidig ser vi noe av dynamikken i dette levende forhodet. Som individ er jeg ansvarlig overfor Gud i hva jeg også velger å la meg prege av. Det er en stadig oppfordring til å skjelne mellom det som er det gode, det som er til Guds behag, og det som bryter ned. Det er dermed en oppmoding til enhver av oss som kristne å ta oppgjør med ideologier og tankemønstre vi mer eller mindre bevisst har overtatt som en del av den kulturen vi har vokst opp i. Det er altfor lett å tenke at slik jeg tenker og lever er ’kristent’ fordi vi har hatt kristne tradisjoner i norsk historie. Det ligger videre et ansvar overfor Gud i hvordan vi bruker tid, krefter og midler. Det er ikke likegyldig hvordan jeg lever.

I studietiden var jeg med i et kristent fellesskap, Guds Fred,  hvor vi hadde en rekke bibeltimer med en kar som het Bjørn Dammann. Det er mange år siden, men de har satt varige spor i meg. Prinsippet var nettopp dette: alt jeg har og er, tilhører Herren, og jeg er en forvalter av min tid, mine krefter og mine penger.  Det var en stadig utfordring til å be over og tenke igjennom prioriteringer og verdier.

             

For noe år tilbake kom jeg over en bok av John Piper, Don’t Waste Your Life, og han kom med et eksempel som jeg festet meg ved. Et kristent ektepar nådde pensjonsalder og flyttet til Florida, og de koste seg med å spille golf og vandre langs stranden og samle på skjell. - Hva vil de vise fram for Gud når de står for hans trone? spurte han retorisk, og foreslo: Se, her, Gud, se på skjellene mine!

Poenget er naturligvis ikke det at det er ukristelig å spille golf eller koser seg og rusle langs stranden og finne skjell. Poenget er et spørsmål om hvilke konsekvenser det for  enhver av oss at Jesus Kristus er Herre. Pipers poeng med illustrasjonen var å spørre: Som kristen, lever du for deg selv, innhyllet i hedonisme?

Hva styrer mine valg? Er det jeg, i form av å tenke at jeg må ta på meg arbeid og ansvar på vegne av Gud? Hva betyr det da å bekjenne at Jesus er Herre, og ikke jeg selv?

Paulus underviser menighetene i sin samtid, og han legger ut om hvordan vi er nye skapninger i Kristus. Det får konsekvenser  for sinnelaget.

Vi har fått Den Hellige Ånd som skal veilede oss til sannheten om Kristus og Gud. Alene i Den Hellige Ånd kan vi si: Jesus Kristus er Herre.

Er Jesus Herre, så er jeg en tjener. Er Jesus Herre, har han ansvar for meg. Han vil kjempe for meg som en konge. Er Jesus Herre, vil han lede meg til ’vann der jeg finner hvile’, som en god hyrde.

Dette unike fellesskapet er et levende, autentisk forhold, basert i kjærlighet og frihet. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.”

Frukt: God frukt, frukt som modnes – og den skal ‘spises’, dvs. anvendes, i overført betydning. Dette er mer liv laga enn å være som en dvask og livløs ‘grønnsak’ med den mening at en holdes kunstig i live og har intet å gi.

Om herredømme

 Kan du tenke deg noe verre ord fra Jesus, du som tier:

“Hvorfor kaller du meg Herre og gjør ikke som jeg sier?”

Kristenhetens tidligste bekjennelse går ut på dette : Jesus Kristus er Herre.

Martyren Stefanus ga et sterkt vitnesbyrd i bønnen: “Herre Jesus, ta imot min ånd.”

Jeg tenker mye på det. Jeg har forestillinger om hva ordet ”herre” innebærer. Jeg får assosiasjoner til en sterk leder, en god leder, en hyrde som leder flokken. Jeg får assosiasjoner fra føydaltiden med riddere og en herre som har ansvar for dem som bor innenfor hans domene. Jeg ser for meg en sterk kriger, en som kjemper som en konge i fordums tid. Jeg leser i Skriften om Den rettferdige kongen, han som regjerer med rettferdighet og mildhet. Jeg tenker på en kosmisk duell og min Herre som en seirende helt.

Kanskje er mine forestillinger preget av Bibel + historiske anekdoter, og de siste kan alltids korrigeres. Uansett står jeg overfor en autoritet: Jesus Kristus er Herre – i verden, i universet, i evighet. Jeg står overfor en autoritet i mitt liv. For det å være kristen er å være en Jesu etterfølger, en tjener. Det betyr at mitt forhold til Kristus er et herre/tjener-forhold.

Betyr det at jeg må oppføre meg pent og være snill pike?  (Det skulle da bare mangle! tenker du kanskje, for dyden er vel det gode?). Betyr det at jeg legger meg flat for en annens autoritet i mitt liv? Betyr det at jeg skal underkaste meg, blindt , og håpe på det beste, eller tolke omstendigheter slik at det alltid forsvarer min Herre?

Jesus Kristus er i dag en levende realitet. Han troner i Guds rike. Han har all makt i himmel og på jord. Dette er ikke bare noe jeg tror, det er et faktum, samme hva en tror om det. Spørsmålet som melder seg er da: Hvordan bruker Jesus Kristus sin makt og sin autoritet?

”Får Sønnen frigjort dere, er dere virkelige frie”, sier apostelen Johannes.

Her finner vi en dyp sammenheng mellom frihet og lydighet.

En Herre som setter oss fri er en Herre som ser vårt fangenskap, som kan bryte lenker og frigjøre oss.

Frihet har alltid sine grenser; det er aldri snakk om grenseløshet. Grenser gir trygghet. Tenk på et barn i en barnehage – uten gjerder ville det ikke være en god lekeplass.

Grenser definerer betingelse for lydighet, men det er ikke dydens stoiske idealer som ligger til grunn for disse betingelsene, men noe mye bedre: kjærligheten.

Jeg kommer med tillit og frimodighet fram for min Herre i alle livets omstendigheter, og jeg er inderlig takknemlig for at Jesus er Herre, og ikke jeg selv. Jesus er Herre og ikke mannen min eller ungene, familien, jobben eller  venner.  I dette ligger også at min Herre har ansvar for meg og mitt liv; min framtid ligger i hans hender.

Det ligger er ufattelig frihet i å leve med det.

Hva så med fordringene?

Hva med det som ligger i rollen som tjener, etterfølger, osv.? Hva krever det av meg?

Kanskje hadde det vært greit om jeg kunne liste opp de 10 bud, generelle leveregler for god kristelig livsførsel med utgangspunkt i  å elske Gud og min neste, eller mer konkrete tilfeller av bibelsk moral i GT eller Paulinske brev.  Nei, da havner vi fort i en form for  ’gjerningskristendom’ som Paulus tar kraftige oppgjør med .

Fordringen ligger i forholdet til Kristus selv: Han er en  Herre som kjempet og led for meg, gjorde det i kjærlighet.. Han reddet meg fra en dødsfelle og satte meg fri. Han gir meg en ny gave, livets gave: et nytt liv, ny start, med en ny Ånd.  Så ligger det da et nytt fundament, et grunnleggende nytt forhold mellom meg og Gud i Kristi Herredømme. Jeg har fått Den Hellige Ånd til å leve det kristne livet. Det er ikke dydens stoiske idealer som kjennetegner meg som en Kristi tjener, men den gjennomgripende kjærligheten mellom oss. Fruktene av dette dynamiske forholdet er det gode liv.

The House - Moving in Slowly

We are in the process of moving. We are in the process of making the house our home.  I have tried my hand at wall papering this week. There is a bedroom upstairs we now call ‘the library’ – and it is going to house quite a number of the books. Since we plan to fill it up with bookshelves, I wondered if I really should bother with the walls behind them, but then we got some shelves without the traditional backing, and they inspired me to change the walls. I’ll put up some photos (on demand!), and if you wish, you may be part of the process…

A house is only fulfilling its intention if it is a home to someone or something. I already feel like this house is a place where I have the freedom to be me. It has friendly measures when I try to remodel; smooth ride, so far.

Before...

The room had original wall paper from 1946, and it was well worn, with numerous nail in the walls, and the corners were wrinkled. A bit of prepping was needed, but I opted to no remove all the old wall paper. I tested it out on liquid and saw it would stick.

I have not done much wall papering in my life, so I had to google a bit to get some good pointers. I like the website Vi i Villa. I learnt about corners and the rub down of the old wall paper with sanding blocks. It was a very dusty job, so the old vacuum cleaner that came with the house was very useful.

First wall done:)  Brilliant colors and patterns, don't you think?? Is this really my choice? It is. I am no minimalist and I do not care for interior with all white and light grey - but the walls - behind the shelves, they may do well with the serene look.
I found the wall paper at Claes Ohlsson in Kongsberg. Perhaps the price was inviting - ! - typical me.

Here in Norway it was not easy to find pre-pasted wallpaper, like the ones we had in the States. Here we use glue, and I smear glue on the wall.How much? I don't know. Enough, for sure.

 Here is a peak at the living room.

Moving is a messy affair, even if it is for short distances!

View from the living room

            

 It is starting to take shape . Two opposing walls will have the stripes and two will be in single colour, light grey.    

I measure the lengths on the floor, and I have a nice, sharp X-acto cutter, a metal square (vinkeljern) and a cutting board. The walls are 2.5 m (8.2ft)  tall, and the length f wall paper kept rolling back up, and I was struggling with them. then I hunted around in the well stocked living room for something that could function as weights on the bottom - and that helped my frustration.

The Wall. Dad likes it! Then it is good. It is nice when he complements my efforts in such a genuine way.

I just had to  put in a picture from the kitchen;) Unique. It stays.

                                             

   

I