Encouragement

It is a good thing to share a word of joy, thanks, a smile, or an acknowledgement – that sort of thing encourages me in my writing. All I am doing is some opining. I love the open discussion forums in the newspapers these days. More people share their reactions – and it is not edited by an opinionator. In the days before internet, net-versions of newspapers, I sent in some letters to the editor, but was never accepted. My views were not politically correct. It is not that I thrive on going against the grains, but since my fundamental views are formed by reflections on my being as a Christian, I naturally think differently. I live and learn; I grow in faith, but I also stumble along – and I admit that I am not always right (well, I only see this in retrospection) – but I enjoy the freedom of speech. No longer do I feel suppressed by a monopoly of opinions, all directed by a rather leftist perspective.

I was encouraged today. A lady called and shared her joy over something I had said in a radio program. I had encouraged her, and now she called to share her joy – and she encouraged me. I sensed a wonderful, gentle and God-loving soul on the telephone. Personally I had not made myself listen to the radio-program, because I was embarrassed to hear my own voice. I would probably listen for all my goofs and mistakes; thought about how I could have been clearer, how I fumbled along and lost my thread –so I did not listen. But she did, and it made her day filled with joy. J

I opined about something in the newspaper Dagen – just a small thought, really, about why the bishops thought there was a need to sacrifice truth for the sake of ‘unity’ in the organization of the Norwegian folk church. I wondered if it was because of money and comfort -? I did not want to believe it was; but since there is no real argument for the ‘unity’ theologically, I pondered more worldly options. Clergy is paid by the state, and they are paid reasonably well. And if you were to reject the pro-gay wedding ritual being accepted as part of the official church teachings, then a consequence might be to abdicate your position.

Anyway – somebody commented right away. And the comment was an encouragement. He liked the way I posed questions. I sensed that he was chuckling a little as he wrote. It was a friendly remark. He liked the way I prodded into things without coming with the ‘correct’ answer, but let the questions linger – and the readers would be stimulated to their own opining J   

I was much encouraged. I am a teacher by profession; I am a teacher at heart. Stimulating to reflection is part of what I do.

Et banalt spørsmål: er det egentlig snakk om penger?

Jeg har ikke villet tenke denne tanken. Det kan da ikke være tilfelle, tenker jeg, at enhetens-argumentasjonen i DnK er grunnet i en uvilje mot å ta økonomiske konsekvenser av et teologisk standpunkt, når dette standpunktet blir stilt på prøve, og det har en naturlig følge å trekke seg ut av sin kirkelige post.

Det er godt å ha lønnet arbeid. Man har tross alt ansvar for familien. Hva annet skal man gjøre -  med teologisk utdannelse? En del er bosatt i utkantstrøk med mindre mulighet til alternative jobber. ”Ja, de penga er til bekymring, for fattig og for rik”, sang Alf Prøysen.

Er det egentlig derfor vi ser et lunken reaksjon fra de fleste prester i Norges land? Er det kjærligheten til penger som er sterkere enn trofastheten til Kristus og Guds åpenbarte Ord?  Nå virker det som om biskopene og andre kirkelige ledere håper at alt skal bare roe seg og konflikten skal stilne, og livet blir som det var tidligere. Så kan man kose seg i sine fine stuer, ha en kaffe latte på Starbucks og ellers være hyggelig.

”Dere kan ikke tjene to herrer,” var det en som sa. ”Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” Dere vil elske den ene og hate den andre, sa han.

Det er et nokså banalt spørsmål å stille om det egentlig er snakk om penger. Kanskje det er også snakk om makt og muligheter, strategier for fremtidige kirkevalg og demokratiske prosesser, pragmatiske hensyn… for jeg har enda til gode å se et vektig teologisk argument for kompromisset.

Demokrati i DnK?

Det er et spørsmål om struktur, om valg og forutsetninger for deltagelse og ansvar, men i hvilken grad fungerer det?

For fire år siden ble kirkens egne organer, som for eksempel Kirkerådet og bisperådene, de facto øverste lederorganer i kirken. Dette er en del av avviklingen av DnK som den statskirke, og i 2017 går prosessen videre. På sett og vis kan vi kalle det et ’regjeringsskifte’ i DnK, men det underlige var at i 2012 ble alle ’regjeringsmedlemmene’, dvs biskoper utnevnt av statsråd, sittende – som om intet var hendt. Jeg tok til orde i avise Dagen den gangen og forundret meg over at hele den gamle staben av u-valgte kirkelige ledere skulle fortsatt fungere i samme posisjon. Hvorfor skulle de ikke alle velges etter de nye ordningene?

Hvorfor har det ikke vært noen reell konsekvens av maktskiftet? Er det fordi, som en av mine kirke-venner anslo, at det ville være for mye styr? Det ville bli for mye arbeid.

DnK ville vært tjent med en total utskiftning – men så lenge vi nå – i de neste 4 år – har individer i kirkeorganisasjonens ledelse som ikke fullt ut anerkjenner kirkens overhode, kan vi gjerne vente.

For øvrig, biskoper bør ikke sitte på livstid; det er usunt (og udemokratisk, om man vil hive seg på det argumentet). De bør sitte i en 4-årsperiode, og ha et par år etterpå med  en vara-funksjon.

Siden det siste valget for delegater til kirkemøtet ble vunnet av homoliberale kandidater med til dels liberal teologi som veiledende grunnsyn, er det fullt mulig for tradisjonelle kristne med et mer konservativt bibelsyn å innta sentrale roller i neste valg. Det er fullt mulig å arbeide for dette i de neste fire årene. Det er mulig i fremtiden å vedta ny kirkeordning, og nye liturgier som ikke gir rom for vigsel av andre enn en mann og en kvinne i den kristne kirken.

Men, kommer vi til å arbeide for det; eller blir det for mye bry?

Spørsmålet mange stiller seg: hva kjemper vi da egentlig for? Er det tradisjonsmodellen med en gudstjeneste en gang i uka, og hvor kirkebygget ellers er lukket? Er det en historisk identitet i folkekirka vi vil opprettholde? Ønsker vi å arbeide fram en konfesjons-kirke, hvor de som deltar er bevisste troende? Gudstjenester og møter er åpne for enhver som vil komme, men skal dåpen alene - uten tilslutning i tro -  være grunn nok for stemmerett?

Kanskje det kunne være en ide å forhøre seg med kirkens overhode, øverste leder – Kristus. De troende samles i bønn og ber ”vingårdens herre” (Gud) om å sende ut arbeidere i vingården.  Arbeid i Guds rike er å stå i et lydighetsforhold til Kristus. Det høres ikke spesielt demokratisk ut, men det er grunnlaget for sant demokrati mellom mennesker. I tillegg har vi også modeller i NT og formingen av nye menigheter, valg av roller og ledelse.

Kanskje vi skal kaste av oss gamle kulturfrakker med politisk korrekte slagord på jakkeslaget, og komme tilbake til kildene for tro og virke: Kristus og den Hellige Skrift, med veiledning av Den hellige Ånd. Det skader heller ikke å kjenne til den kristne tradisjonen i historien. Mange hellige menn og kvinner har gitt oss forbilder i tro og liv.

Demokrati i menighetsliv, i kirkesammenheng, fungerer så lenge hver av delegatene er bundet til Gud i sin samvittighet, og dermed stiller med ’bundet mandat’.

Vigsel: Hva betyr det å gifte seg i kirken?

Vigsel: Hva betyr det å gifte seg i kirken?

Er det en handling innfor Gud, eller en kirkelig pyntesak?

Det siste bryllupet jeg var i var et bryllup der to kristne unge mennesker sto brud og brudgom. De hadde valgt et lokale som tidligere hadde vært et kapell, men var nå litt av hvert  - litt coffee shop, men utsalg av ulike ting. Man kunne leie det som et back drop for vielser. Paret hadde medbragt prest, hadde lagt opp seremonien i samarbeide med vigselsmannen, hadde lagt inn mange gode innslag – blant annet nattverd for de to.

            Den offentlige delen – med dokumenter som skulle undertegnes, osv – var dels gjort på forhånd, og dels gjort etter seremonien.  Egentlig var den juridiske delen av avtalen mindre viktig i dette bryllupet. Paret ville ha en offentlig markering av sine løfter til hverandre innfor Gud og familie og venner.

Andre i slekta, som ikke definerer seg innenfor den kristen tro, velger andre ’back drops’ for sin vielse.  Her til lands er det fortsatt en del som hopper over hele vigsel og seremoni-opplegget og flytter sammen uten å inngå noen spesiell samlivsavtale.

Ok, så nå kommer jeg snart til spørsmålet mitt: Hvem kvalifiserer til en kristen vielse innfor Gud? Er det nok at vedkommende bryllupsaspiranter fikk dåpsvann skvettet på seg i spebarns-alderen? Og skal de nå få ’skvette litt vievann’ på seg og fortsette i den kristelige tradisjonen? Så vidt jeg vet, kommer  kommende brudepar fortsatt til en samtale eller to for presten, men  om de forstår at de gir sine løfter innfor den Hellige Treenighet, vet jeg ikke. Og om de forstår at et møte med den Hellige har konsekvenser for liv og lære, det er jeg heller ikke sikker på.  Hva betyr det, egentlig, å gifte seg i kirken?

            Vi har hatt en heit debatt i aviser i det senere, hvor selve vigselsliturgien har kommet i fokus, primært fordi Dnk åpner for et kirkelig velsignelsesrite av to individer som klart lever i motsetning til Guds vilje. Men hva med alle andre, som også i sin vanlige ferdsel lever i motsetning til Guds vilje, mer eller mindre selvbevisst,  hvorfor kommer de til presten for å få Gud som vitne på sine ekteskaps-løfter?

Er det kanskje heller for å ha litt kirkepynt på dagen? Kan man ikke like godt leie et  passelig bygg, skape sine egne liturgier, og vil man ha Gud med, legg til rette for det. Vil man ikke, så legg til rette for det. Uansett er vigsel en offentlig, statlig handling. Pynten er noe annet.

Så vidt jeg har registrert, blir DnK skilt fra staten i 2017, og med det blir det spørsmål om hvilke statlig funksjoner kirken som institusjon skal ha. Det mest naturlig er at den ikke skal ivareta statlige funksjoner i det hele tatt, og dermed ikke skal finansieres via statlige midler, som nå, gjennom statsbudsjettet.

Kirkebygg ivaretas av kommuner i dag fordi de har et eierforhold til byggene. De er nok innviet til kirkelig bruk, skvettet med vievann i en liturgisk handling - men byggene brukes allerede i dag til konserter som ikke nødvendigvis har noe med kirken å gjøre. Det sakrale rom er i funksjon under en gudstjenestelig handling. Der Herren selv er tilstede, er tiden og rommet helliget.  Bortsett fra det, ligger det ikke noen ’hellighet’ i luften, i kroker og kriker.

             En kirkelig vielse av brudepar er en gudstjenestelig handling. I den er Herren nær, etter sitt løfte.  Kanskje, hvis flere ble oppmerksom på det, ville de unngå denne sammenhengen. De kunne velge seg andre steder og måter å feire på.

Sant nok, det finnes vel en mulighet innen DnK å presse fram og forvente en liturgi i kirkerommet som utelater alle former for referanse til Gud, Jesus Kristus og den Hellige Ånd. Det blir en passende, sekulær liturgi for folk flest.

Sense of Loss

I have a string of entries in Norwegian on my blog recently. There are things I reflect on which relates to issues here in the country, and on occasion I send things to the newspapers. They have online debate forums, and often I see my contributions in the printed versions of the paper, as well.

I have a sense of loss, but at the same time, new optimism. I learn how to live as I live. The sense of loss is connected to the development in our church denomination – which is complicated, and I have found it best to withdraw from the organization. I have no new affiliation at the moment; it feels liberating, at least for a while. I still meet with the local believers.

I have lost a friend, partly due to strong objections to how to relate to the Lord Jesus Christ. It is painful to see; and I have meddled – probably too much, and need to back off. But with this loss of faith comes the loss of friendship. The Lord himself is not finished with my friend; I will leave all in His mighty and creative hands.

I have a sense of opposition of a different nature, spiritual oppression, and I see a family member struggle. I see the pain, the need for rest and restoration. How to build up after a collapse, I don’t know; and it is hard to connect with anyone with knowledge and experience about it.  We can talk and listen, hug, laugh and pray; I can fight in prayer – and my faithful Saviour listens. In due time, He will answer.

           

Politically I sense the loss of democracy, morally the sense of dignity.

I see the ugly head of anti-Semitism rearing its head in the political arena.

I see the taunt and aggression from the pro-gay crowd as they share their intolerant bias against the ones who might not support their cause.

So, I put in my two cents of words in the public arena, and the hail pours. Such is life.

I sense a loss of innocence in our nation; but that might have been a delusion.

But I rejoice in the Lord, who gives me power and strength for each new day, who guides me and guards me in my dealings with people and issues. I care, sometimes too much, and I learn to back off. I care for people, and I carry them in my heart, bring them before the Lord in prayer. I am shy and introverted, but a creative soul. Sometimes I burst with creativity, most of which come out in words these days.

I am the Lord’s and He is mine.