Det var Jonsok, eller Sankthans, som vi sier, og jeg hadde kledd meg opp i et middelalder-kostyme som minnet om de gamle sagakvinner. Vi skulle til Eidsborg og være med på St. Nikuls-vandring.
Museet ved den gamle stavkirka er moderne, og de serverer ganske alminnelig kafemat. Jerry og jeg satt der og inntok et lite måltid i relativ taushet, og jeg kjente at her satt jeg litt på utstilling. Jeg lot som ingenting.
Ute vokste jeg, dvs. jeg kjente en indre tilhørighet med grusvegen bort til kirka. Klærne passet. Jeg kjente på et eierskap som steg opp fra dypet. I denne kirka har mine forfedre gått, og flere av dem er gravlagt på kirkebakken.
Vi roet oss på en benk langt framme. Lys fra en av vinduslukene falt på gamle gulvplanker på trappa opp mot alterringen: slitte, lys brune, vide planker. «Mitt», tenkte jeg. Dette er mitt. Det jeg var med på var ikke ‘interessant’; det var mitt.
En eldre kar håndterte trøorgelet med tonearter fra europeisk barokk. Jeg tok imot det som en gave fra den vide verden. Isolasjon er ikke liv laga. Vesper er en liten aftensgudstjeneste. Liturgen fylte rommet med klar stemme; det var bare under andakten han var uklar. Det ble fort tydelig at den teksten han leste, om Nikodemus’ nattlige møte med Jesus, var noe han selv ikke forsto. Hva betyr det, å bli født av vann og ånd? Det er en ny fødsel, av Guds Ånd, til et evig liv. Jeg undret meg. Han er lærer for folket, og vet ikke dette... Jesus sier noe om at Ånden er som vinden; vi kan ikke kontrollere og beherske den. Den er ikke i vår makt, og heller ikke grepet i vårt intellekt. Vi kan kjenne Gud ved hans Ånd, og den får vi ved en ny fødsel.
Salmene vi sang var ukjente for meg, men trosbekjennelsen og Herrens bønn var fine, gjenkjennelige kjerneelementer. Språket var moderne; men det var nynorsk.
Inn kom unge gutter, kledd i kostymer fra museet. De fant St Nikuls-statuen som var plassert på en båre med tak som en baldakin. Vi begynte vår prosesjon, først rundt kirka, så nedover til Eidsborg-tjernet. Kantoren sang en strofe, og vi gjentok, som et ekko, som vekselsang.
Nicolaus Pontifex
Nosrtum est refugium
Clericis et laicis
Clericorum est amator
Laicorum consolator
Omniumque confirmator
In omnia angusti
Nicolae, Nicolae
Prebe nobis gaudia!
Gangen rundt tjernet var både ulendt og delvis i myr, og vi gikk noe i stillhet, men ofte med vekselsangen rungende utover bygda. Jeg så opp mot noen av gårdene og på ei hytte øverst i lia. Eva og Kristoffer, Lars og Anniken... pappas fettere bodde der. Der er borte nå.
Jeg trasket i det høye våte graset, sang latinske fraser, og kjente en egen trass og stolthet blande seg i spillet. Slekta var vel ikke så ‘religiøse’ og jeg trasket jeg rundt og prakket kristendom på dem. Var det derfor? Kanskje. Ritualet, slik det var praktisert som kirkerituale i århundrer, er en fysisk innvielse av jord og vann, av naturen vi lever i. Draug og vetter må vike. Her er Kvitekrist og St. Nikuls som en av hans veivisere. Åndskrefter står i en brytningstid. Kanskje det fortsatt gjør det, og jeg kjente det som å trå djevelen under fot.
Ved veis ende gikk kantoren ut i vannet med en gammel bibel og en einerkvast. Han slengte vanndråper på Nikuls og på oss, mens vi sang Nicolaus Pontifex.
Så var det hele over.
Vi gikk opp igjen til bilen, sjekket mobilen og livet var tilbake i dette århundret.
