Teologiens Begrunnelse

For noen år siden var jeg med på en internasjonal konferanse  for GT-studier i München. En av tingene jeg sitter igjen med er en utfordring fra en av de lutherske biskopene i Bayern, som frimodig – og frekt – utfordret deltagerne til at deres forskning og arbeid med tekster skulle ha som mål å styrke den kristne kirke! Det falt ikke i smak for de  fleste. Det var som om vitenskapelig, akademisk arbeid med historie, tekster og tolkninger ikke må la seg målbinde av pragmatiske fordringer av den type. Hm. Hva er egentlig teologiens begrunnelse, om den ikke har til hensikt å bygge opp om den levende Kristi kirke?

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint at han kom ikke til dem med menneskelig visdom, med stor talekunst og overbevisende argumenter, men det som overbeviste og skapte endring var Guds Ånd og kraft. Troen vår, sier han, er ikke basert på menneskelig kløkt, men på Guds kraft (1.Kor 2, 1-5)

Her ligger nøkkelen til all sann teologi.

Her ligger også en utfordring til et åndelig liv, et gudstjenesteliv som vil bidra til et dypere forhold til den levende Gud. Leser vi videre i kap. 2, legger Paulus det klart fram for oss at Guds Ånd lodder dybdene i Gud, og vi kan få del i noe av dette gjennom den samme Ånd som  er oss gitt som kristne.

Teologi som studium er et vidt felt, og naturligvis finnes det noe verdifullt. Det som ergrer meg er narsissistisk ’teologi’: en navlebeskuende akademisk øvelse som dissekerer gamle bibeltekster etter egne konstruerte teorier, med en dose vitenskapelig fantasi, og med rekonstruksjon av historien for at det skal passe inn i det teoretiske paradigmet. Det handler ikke om Gud, om åpenbaring eller om frelseshistorie. Det handler primært om teser og teorier om datering av tekstmateriale, og disse dateringene er underbygget med en argumentasjon som sier: ’Det er rimelig å anta’, f.eks at en tekst er komponert/redigert på et mye senere stadium enn det en tidligere teolog har foreslått.

Argumenteringen virker av og til tautologisk; den går i sirkler. Et utvalg bibelsk tekstmateriale blir antatt å være produsert i tiden etter babylonsk eksil fordi man tidligere har antatt at kildene til redaksjonen må være fra den tiden. Sånn er det fordi det er sånn. De bryr seg mindre om hva teksten angir om egen datering. De bryr seg mindre om det lingvistiske og språklige uttrykk som kan vise en språklig utvikling fra tidlige tekster til nyere tekster. De bryr seg ikke om innholdet i tekstene som sådan.

Hva tjener det til, lurer jeg på. Er det noe annet enn en lek?!

Wellhausens gamle teorier, og noe fantasifulle ideer, om urkilder og ulike tradisjoner i tekststrukturene florerer enda. Teorier som er avsannet og imøtegått for flere tiår siden florerer fortsatt i norske teologiske undervisningsinstitusjoner. GT presenteres i fragmenter med ulike tradisjoner som kildebakgrunn, og på et tidspunkt tok noe jobben med å redigere det sammen til et slags kompendium. Israelsfolkets historie er uttrykk for religiøs tolkning av menneskelig evolusjon, hvor religionen utvikler seg i tråd med utfordringene. Gud er ikke reell. Det er ikke snakk om noen gudsåpenbaring, men  en identitetsdannelse over tid.

De bibelske figurene, fra Adam, Abraham, kong David, m. fl. er fiktive figurer; de kan ha en virkelig person i utgangspunktet, men de vitenskapelige teologer vil forfekte at Abrahams historie er oppdiktet, slik at de gir grunnlag for å gi hevd på landområder.

Jeg undres på hvorfor de kommer på slike ideer? Hva er hensikten?

Er det for å undergrave jødenes tilhørighet til land og historie?

I åndsvitenskapene arbeider vi primært med tolkning.

Historie er noe som var, som har vært; vi kan tolke deler av den, og utvalget av det vi ser som viktig er til dels subjektivt. Ofte er utvalg av fortidens hendelser valgt ut fordi vi vil bruke dem til å belyse noe vi synes er viktig i nåtid. Sannheten om historie er at den var. Ingen kan gå tilbake i tid. Som vitenskap er historien upresis, og den er alltid tolket.

Historiske tekster har kommet til i tid og rom. Noen av dem, som litterære verk av Homer eller Shakespeare, kan ha en allmennmenneskelig gyldighet i det idetilfanget de presenterer. Man kan naturligvis dissekere dem og finne ulike kilder, tenke seg senere redaktører, osv. og bidra til på ’seriøs’ Homer-forskning, eller Shakespeare-forskning; man kan benekte datering og komme med nye forslag, kanskje rekonstruere historien litt - men uansett vil det ikke skape noe bedre litteratur. Det vil ikke behandle idematerialet. Egentlig har det ingen verdi, for det kommer ikke videre i det relasjonelle, det medmenneskelige som tekstene behandler. For å tolke tekstene må man gå inn i innhold og intensjon, med vilje til mening.

Bibelske tekster har også sin tid og sitt rom, men det er et annet element som gjør enhver bibeltekst annerledes: Guds Ånd. Det er Guds Ånd som gjør Ordet levende, som bruker Ordet til å utfordre mennesker til omvendelse og tro.

Sann teo-logi er å lære Gud å kjenne.

Slik er teologien en grunnleggende åndsvitenskap, som et utgangspunkt for liv og tro.

Dens vitenskapelige metode inneholder øvelser i gudstjenesteliv, i ydmyk bønn og i forventning til Guds Ånds åpenbaring av Guds vesen. Den forholder seg til innholdet i de bibelske tekstene, vitnesbyrdet om Guds åpenbaring og vilje til relasjon.

Dette er teologiens begrunnelse.