Norsk nærsynthet og norske briller

Hvorfor tenker folk i Norge at Trump er eksponent for en ‘ekstrem˙høyre’ retning?

Jeg leser kommentarer i avisene og hører en og annen ytring, og det forundrer meg hvor feil de tar. Det er som om de registrerer  ulike trender i Europa, trender som roper på nasjonalisme og utestenging av  mennesker fra ulike andre kulturer, som tar til orde for at noen mennesker er mer verd enn andre , osv.  Vi kan med fordel være på vakt over slike trender i våre samfunn. De er destruktive og menneskefiendtlige. Vi kan gå dem i møte, ideologisk. Vi argumenterer ut fra en bevissthet om at ethvert menneske er  verdifullt. Begrunnelsen finner vi i at vi alle står overfor Gud som skaper livet.

Men hvor kommer den påtroppende presidenten i USA, Donald Trump, inn i dette? Hvor står amerikanerne i denne sammenhengen? Jeg har bodd 20 år i Ohio, og jeg kjenner republikanere av ulike slag, demokrater og partipolitisk uavhengige velgere. Å overføre Europas trender og holdninger på USA er en blødme basert i bind uvitenhet. Trump selv kan ikke kalles noe typisk ’ekstrem høyre’-figur. Han er pragmatiker og ikke ideolog. Han var tidligere New York-demokrat, nå er han med nød og neppe en ’republikaner’.  Han var ikke i Tea-party Movement eller i andre sterkt ideologiske grupper, men han har uttrykt noe om isolasjonisme. Har en rekke verdier jeg ikke vil kalle typisk republikanske – moralsk sett. Avisene Dagen og Vårt Land har fått det for seg at han var kristen, og det oppfattet de som bortimot blasfemisk. Jeg er ikke den som skal dømme hjertene – alene Gud tar den jobben – men jeg kan ikke se at Trump er mer eller mindre kristen enn våre egne stortingsrepresentanter, som fordi de engang ble døpt, kan kalles kristne, i alle fall kulturelt sett.

Når bedrevitere i Norge snakker om republikanerne i USA som om de var eksponenter for Europas høyreekstremisme, lurer jeg seriøst på hvilken horisont de forholder seg til. Er Europa alt som egentlig eksisterer, er det egentlige utspring for enhver ideologi, og andre deler av verden fungerer som en gjenklang?

USA er et unikum. Det er et konstruert samfunn, med innsats og godvilje fra så mange som mulig, for at hjulene skal fortsette å rulle. Det er et sprikende og konfronterende samfunn, hvor det finnes mange stemmer på en gang. Det er et levende demokrati, og jeg tror at styrken i det amerikanske samfunn ligger i muligheten til åpenhet og frihet til å tenke annerledes.  Jeg ser ikke bort i fra at det kan finnes ’høyreekstremisme’, og den er i tillegg anti-establishment, anti-government, og ligger lavt i terrenget som en sur liten understrøm av rasisme og smålighet.  Men det er ikke rasistisk og snakke om problemet med illegale immigranter. Selv ikke i Norge liker vi når noen sniker i køen. Selv ikke i Norge er det uproblematisk å oppholde seg i Norge illegalt. Det finnes like mye ’venstre-ekstremisme’ blant folk i USA. Det finnes også mange kristne, av ulike retninger. De bærer også sitt politiske ansvar på eget ideologisk grunnlag.

Jeg er ikke noe Trump-fan, men jeg vil respektere det valg som er gjort, og jeg vil vise respekt for USAs nye leder. Det ser jeg som en naturlig kristen-plikt. Jeg ser det også som en naturlig kristen foreteelse å be for dem som er valgt inn i politiske lederposisjoner.  Det forundrer meg litt at jeg ser oppslag i den kristne dagspressen som skaper et rama-skrik av at kristne mennesker i USA faktisk ber til Gud for den nye presidenten. Det skjedde da vitterlig med Obama også, uten at det den gang var noe å bemerke. Det betyr ikke at kristenflokken hyller en Ave Caesar! Det betyr heller at det er håp, for Gud hører bønn og er virksom gjennom mennesker og gjennom Ordet sitt. Her er det snakk om vidsyn med evighetsperspektiv.