Big Brother Sees You.

 Jeg fant fram Orwells bok “1984” og begynte å lese den.

De fleste av oss har hørt om den, og vi tenker at slik fremtids-fantasi har vist seg å være en overdrivelse. I det siste har jeg begynt å tenke mer over det. Tankepolitiet i boken er skremmende. Det er det politiske systemet, makthaverne som setter uvettige grenser for min frihet til å tenke, mene, eller skape…

Jeg bodde utenfor Norges grense i 20 år, og som en skjemt kommenterte jeg ofte det inntrykket jeg fikk når jeg var hjemme i Norge at alle så ut til å ha bare varianter av samme mening. Det var nesten urovekkende å oppleve enigheten, som om alle tanker hadde sitt felles utgangspunkt, var styrt i samme retning, hadde samme utforming. Dette var noe annet enn felles kultur og historie. Dette var meningsmonopol.

Den alminnelige bruk av internett har bidratt til å bryte dette monopolet. NRK ble ikke lenger den ene kilde til informasjon, ikke alene som ’sannhetsbærer’. Positive strømninger av sunt vett, egen tenkning, vurdering av kilder osv. bidrar i positiv retning. Men bruker vi denne redningsplanken?

Jeg kan ikke annet en å undre meg med ukomfortabel uro over at myndighetene, politiske maktfigurer, vil bestemme hvilke smykker jeg kan bruke, hvilke klær jeg ikke får bruke, hva jeg skal tenke i etiske spørsmål; for det er ikke tillatelig å ha andre meninger enn de som fastsettes av ’det politisk korrekte’. Mennesker har ikke egen samvittighet i dette systemet; nei samvittigheten tilhører myndighetene. Det kan bli livsfarlig å trosse dem. Ville vi forstå hva som skjer om vi blir tildelt en uniform og måtte bruke den, for den definerer vår rolle i samfunnet?

Hovedpersonen Winston i ”1984” lever i en frykt for å bli oppdaget fordi han ønsker å komme med egne reaksjoner og tanker i en liten dagbok, men han vet han er overvåket alle steder. Han vet han er kontrollert.

Vi er i ferd med å ligne det bisarre samfunnet beskrevet i ”1984”, og det kommer inn over oss uten at vi ser det. Jeg har registrert at det er liten forskjell på de politiske partiene i Norge – bortsett fra noen merkesaker, men i stor grad har vi sosialistisk høyre og sosialistisk venstre, samt noen småpartier, men alt i alt er de som produkter av nymarxismen som etablerte seg via individer i flere lag av samfunnet.

Noen ganger tenker jeg med forbauselse på likheter mellom Platons ”Staten” og holdninger jeg finner i mitt eget samfunn. Om Platon virkelig mente det var gode samfunnsløsninger at barn og gamle som ikke tjener staten, skal dø, vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke om han var ironisk, sarkastisk eller seriøs, når han foreslo bisarre forplantningsfester hvor utvalgte individer skal forplante seg med hverandre for å skape  ideelle statsborgere – men vi er nå i ferd med å skape slike tilstander. Barn er uønskede, særlig hvis de ikke blir til statens nytte. Eldre som  i likhet ikke lenger er nyttige, blir satt i moralsk forpliktelse til å velge å be om å dø. Eutanasi er et maktmiddel. Det skal lite til for at de egentlige valgene blir tatt av politikere og myndigheter.

Det er som om barn tilhører staten, og familier som ikke følger statens direktiver, må leve med frykten for at en dag kommer noen og tar barna vekk fra dem. Barna blir brutalt revet ut av sin familiesammenheng og satt hos fremmede folk som er lydige mot systemet.

Er dette virkelig  Norge i 2017?