fredag 3. juni 2022

En underlig verden

 

Jeg våkner til en verden der kvinnesak her til lands er kvinnens rett til å drepe sine barn. Noen få, med utenlandsk bakgrunn, setter fokus på jenters rett til utdanning, til stemmerett, til valgfrihet i ekteskap, til frihet til å si hva de tenker, til trosfrihet... men de får ikke mye støtte av medsøstre.

 

Jeg våkner til en verden der en mann er ikke lenger en mann, nødvendigvis, og en kvinne ikke heller en kvinne. Det foregår en holdningskampanje som vil skape usikkerhet om kjønn. 

Om en sier at dette høres jo unaturlig ut, er det uttrykk for hat.

Om en annen skriver om deg, eller til deg, i offentlige media og skjeller deg huden full med en ordlyd som viser forakt, avsky, ondsinnethet og med trusler på liv og velferd, så er det ingen reaksjon på det.

Jeg har også registrert at dette gjelder stort sett i sammenhenger der det er snakk om alternativ sex.

Om en sier noe om at dette er som et angrep på familien som menneskelig kjerne-enhet,

at vi som primater formerer oss via en kvinne og en mann, og at barn trenger mange år i dette fellesskapet for å vokse opp, får en stempel som ‘homofob’, utdatert, - mao. feil, og i tillegg blir man en som hater. 

 

En kan si sin mening om strømpriser, uten at det er hatefulle ytringer. En kan være for eller imot involvering i EU, uten at det kalles hatefulle ytringer. 

 

Stort sett er det stor konformitet i meningsfellesskapet i Norge. Ensretting er allment godtatt. Nå har det i tillegg kommet et militant ‘du får ikke lov til å mene noe annet’ krav til konformitet. Og det ser ut til at utrolig mange er helt enige i det.

 

Som sagt, jeg våkner til en underlig verden.

 

lørdag 26. februar 2022

SAD

 Ukraine bleeds. I sit here in relative safety and I carry people in Ukraine in my prayers. I struggle to understand, and give up. I had such hopes that people in the West and East could have more contact, more openness towards each other. I was thinking we in the West were too stuck in our cold war mentality, and I was hoping for a more normalised interaction with Russians and other former East-block countries.  Now that opportunity is lost, unless the common Russian causes things to change, over time. Putin will go down in history, not for the progress he has allowed in Russia, but as a thug, a mean, simple thug. 


I see headlines and articles trying to analyse the current events, but soon into the article I notice name calling, stereotyping, reference to other evil historical figures. That does not help much. Putin is Russian, of sorts. And he is a modern day thug. What do we know about Russia, the people groups, the sentiment in people? At a quick glance of history I can se a population used to strong leaders, used to despots and thugs. I wonder if the people within the Russian border will find strength to seek a better way than submitting to tyranny. Putin will go down in history for this war on Ukraina, for causing all the suffering war brings, for creating fear and instability, for creating another ice front to the rest of the civilised world. Russians, as seen from my perspective, are cultured, intellectual people with much to give and share with the rest of us in music, dance, art and architecture, and many other performing arts. But their leadership, with Putin at the helm, is tyrannical. Thugs. 


What will the reaction to this be, from ordinary people to responsible leaders of nations? I am no politician, and in times like this, I am thankful that I am not one to make the calls. It never hurts to pray,  though, so I pray for the ones who are in the position to respond to this aggression. Jesus said: pray for your enemies, pray for those who persecute you. Yes, I admit that I had to say a prayer for Putin, too, although my heart was like Jonah, the prophet. He did not want God to show mercy on Nineveh, for the evil in the city was so great. In the end, he did preach, and they repented and turned to God. I guess I should pray for the thug and his helpers in Kremlin. 


I think many react like I do: with deep sadness, bewilderment, grappling to understand but cannot, wanting to help, turning to God, and sifting through information and dis-information, facts and propaganda, for, as someone rightfully said: the first to die in a conflict is truth. 


søndag 13. juni 2021

Min helse er en privatsak

 

Jeg tenker på dette med korona-vaksine og offentlig verifisering, og jeg har kommet til at det skal få være en privatsak, om man er vaksinert for en sykdom eller ikke. Det er et privat valg i min helse. Det er ikke nødvendig, samfunnsmessig, å styre smittevern osv. når det ikke er noen reell fare for overbelastning av helsesystemet. Om noen blir syke, er det en naturlig ting. Vi kommer til å bli forkjølet, ha smitte av ulike typer virus, basiller og bakterier. Vi slutter ikke å bli syke.

Når vi nå åpner for alminnelig samkvem, for sammenkomster i offentlig og privat regi, må vi legge inn  - skal vi kalle det risikofaktorer - for at vi kan bli utsatt for smitte av ulik slag. Vi gjør personlige valg. Vi går ut blant folk, som individer, som familie, og vi skal ikke bli overvåket. Jeg tror, faktisk, at jeg vil nekte å vise koronasertifikat, og hevde at det er en privatsak. Det er likeledes en privatsak om noen ønsker å vise sine helseopplysninger, men deres valg skal ikke tvinge mitt.


fredag 30. oktober 2020

Førjulstid, advent og faste

 "Nei, dette er fasten jeg har valgt:

          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
          
     
7 å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne."

 

Ordene er fra Jesaja-boken i Bibelen, og du kan finne det i kap 58. Der går Gud i rette med folks religiøse ritualer, og det er klart at bønn og faste er en del av dem. Hva tenker du når du hører ordet "faste"? Hvis du tenker som meg, kommer ideer om å la være å spise, være litt asket for en dag eller så, eller å gi opp en uvane for å forbedre seg litt... men hva er det jeg leser i Den gode boken? Jo, her er det skarp kritikk av den type åndelighet som bare angår en selv, som viser seg i ritualer, og uten at hjertet er på rett plass.

 

Forut for det sitatet jeg kom med først, ser vi at folk klager på Gud, men han vet å svare gjennom profeten.

 

3 «Hvorfor ser du ikke at vi faster,
          hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?»
          Se, på fastedagen gjør dere som dere vil,
          dere driver alle arbeidsfolk hardt.
          
     
4 Se, når dere faster, blir det strid og trette
          og slagsmål med urettferdige never.
          Dere faster ikke slik i dag
          at stemmen deres kan høres i det høye.
          
     
5 Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?

 

Så svarer han på dette - og kommer med klare forestillinger om hva den gode faste er:

Stå opp imot urett, løs lenker til dem som er urettmessig frarøvet sin frihet. 

Spreng de båndene som binder et menneske til sitt åk, til sin arbeids-byrde som er for tung. 

Sett de undertrykte fri; bryt hvert åk i stykker: og det er slike ting som holder folk nede i ufrihet.  Jeg tror det er snakk om sosiale forhold i denne teksten. Det er snakk om ting som vi har makt og anledning til å gjøre noe med.






Del ditt brød med den som sulter. La hjemløse stakkarer komme i hus. Sørg for klær når du ser en som trenger det. Her er medmenneskeligheten , det sosiale ansvaret vi har for hverandre, så klart uttrykt at vi kan ikke vende det døve øret til. Og vi skal heller ikke bare overlate det til velferdsstaten, systemet, etatene. En god 'faste' er å bry seg, å gjøre det gode. Det er en sunn og sann gudstjeneste.


 Legenden om St Nicholas fra Bari, biskopen som er kilde til dagens SantaClaus, forteller om en mann med stort hjerte for dem som lider, for barn som trengte mat og klær, og han samlet sammen for å gi til den som trengte det. 

 

Det siste dette avsnittet av teksten jeg siterte sier, er at Gud vil at vi skal ikke glemme våre egne, ikke snu ryggen til dem, ikke svikte våre egne.

Midt oppi all velmenende åndelighet og gode gjerninger for folk rundt oss, kan vi faktisk ofre våre egne - og det er absolutt på sin plass å bli minnet om å ta vare på dem som er nærmest!

 

Hvordan har dette forbindelse med førjulstid og advent?

Gammel kirketradisjon har advent som en forberedelsestid for Kristi komme, og i den forbindelse en måneds tid med 'faste'. I min oppvekst var det litt igjen av det, men det gikk stort sett på at vi hadde litt mer fisk og litt mindre kjøtt til middag. Siden det er julegavetid og folk har spanderbuksene på, kommer de årlige tiggerbrevene for ulike organisasjoner.  Noe av gavmildheten ligger enda igjen i oss, vi gir kanskje mer til organisasjoner enn ellers. Samtidig kan jeg oppleve det som utidig mas.

 

I våre dager har førjulstiden blitt et kappløp for butikk-bransjene, med lange åpningstider, søndagsåpent, lange arbeidsdager, mer fortjeneste, lite fritid... Hva sier Gud gjennom profeten? "Dere driver jo handel på fastedagen og presser arbeidsfolkene hardt"

 

Da jeg kom tilbake etter 20 år i USA, lærte jeg om den nye Adventskalender her til lands: ungene skulle få en gave hver dag i adventstida. Hver dag? Jeg tenker på innholdet i det Gud uttrykte gjennom Jesaja. Kanskje vi i denne fastetiden kunne gjøre noe godt for andre og hverandre hver dag i denne fastetida, noe som bidrar til det gode samfunn, til glede i hverdagen, til nye krefter, og ikke svikte våre egne... 

 

Og hva sier Gud vil følge av dette?

 

8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.
          
     
9 Da skal du kalle, og Herren skal svare,
          du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
          Om du tar bort hvert åk hos deg,
          ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
          
    
10 om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag.
          
    
11 Herren skal alltid lede deg
          og mette din sjel i det tørre landet.
          Han skal styrke kroppen din
          så du blir som en vannrik hage,
          en kilde der vannet aldri svikter.
"

 

 

Så, nå vet vi mer av hva "faste" kan bidra til. Det blir en fin førjulstid.




 

 

lørdag 5. september 2020

Life as Retired


 

Time flies. Weeks zoom by. Already Friday again...!?

Only a couple of Monday mornings with time on my hand, with cross word puzzle and third cup of coffee, I went back to school to sub for a colleague, just for two days. I had just started to feel the new routines of being retired, when I was needed in my old school.

In the lunch break our rector asked me: "How is it to be back?" "Quite ordinary," I said, smiling. It did not feel like I had been gone, really. I don't know if he thought 'ordinary 'was good or not good. I could have come up with a more descriptive term, I suppose. In hindsight, though, I thought about my first two sessions. It was a new class, so nobody knew me as a teacher. I was to introduce them to poetry on a Monday morning. Normally, that makes the class rather quiet and I go into some lengthy soliloquy about sound effects in word choice, condensed meaning, ways to explore, etc. And I have tried, on Monday mornings, to entice the young hopeful to interaction. Normally, I meet silence. This class, though, was different. It was the young fellows that were interacting and contributing. How sweet! Some of the girls were joining, too. 

 

Perhaps they are into poetry and lyrics, or perhaps it was the batty old lady in yellow pair of trousers with large paw prints on them (intentional, not accidental) with a British accent and quite bad of hearing that made the Monday morning session enjoyable. I noticed friendly young people, willing to share, willing to repeat - since one of my batteries in the hearing aid died - and willing to help. My hearing issues is one reason I think I work better in other settings than a classroom. At home I do not always use them, and we have some really funny misunderstandings - 

 

As I said, I was subbing for more than one class. The other class were older students, and apart for a couple of newcomers, they all knew me. It felt like family. 

 

Life as retired is still new to me. It is not hectic, but time flies! Before I know it, it is Friday again. I get easily absorbed in projects, but my priorities form the acts of the day - God, family and animals, friends, projects... health is intertwined, rest and restoration are intertwined. I seek meaningful 'workouts', hands-on projects with time to pray, time for breaks and games, for tea-time and talks, time for walks with our four-legged family member. We measure time in segments. I know God is above those limitations. I know I am in his care. He leads me to green pastures, to places of rest and restoration. Psalm 23. Coming to think of it, I used Psalm 23 in the Monday morning poetry session. 

Perhaps that could be a Monday morning Psalm for all of us:)

 

 

 


 

torsdag 3. september 2020

Kvinnelist, dolkestøt og baksnakking


 

Vil noen framholde kvinnelist, dolkestøt og baksnakking som kristelige verdier?

 

Når en dame ikke får det som hun vil, er det mange måter å jobbe på for å forsøke å få sin vilje. Kvinnelist kan det kalles. En kan dokumentere andres adferd for senere å komme med anklager. Det er ikke nødvendig med direkte konfrontasjon; da løses jo konflikten, og det er ikke poenget. Nei, en drypper små hint om at adferd er dokumentert. Det skaper en viss utrygghet, men livet går sin gang. Dokumentasjon kan gå på vurderinger av andres tro og kristelighet, på mangel av det en selv ville ønske seg, på faglig kompetanse i jobben -  som kan bli gjenstand for kritikk, eller dokumentasjon av følelser, hvordan en eller annen  har reagert, og mer av samme slag. Senere kommer anklager - i offentlige fora, hvor det er utrolig vanskelig å få gitt gjensvar og forsvar. Dette kaller vi ofte for dolkestøt.

 

Indirekte trusler og undergraving er en annen teknikk. En sender andre inn for å klage, konfrontere, skremme, for å skape uro og følelse av kompetansemangel hos mottageren. Poenget er å få vedkommende til å trekke seg unna, søke seg vekk fra arbeidsstedet, helt frivillig. 

 

Ved kvinnelist kan en få sine egne inn i maktposisjoner for å kreve endring. Det demokratiske systemet legger til rette for medvirkning. Det er sett på som en god gjerning å bidra i styre og stell; det er å gi av sin tid og sine evner.  I maktposisjoner kan en skape endringer, men selv der er en underlagt lov og rett. Det er ikke bare-bare å få en ansatt fjernet for å skape rom for sine egne. Lovene beskytter imot slike ting.

 

En kan bearbeide en støttegruppe ved å fortelle om sine opplevelser, som avsluttes med at der hun ikke får sitt innpass og sin vilje, der er det "heilt forferdeleg". Samtidig kommer overbevisende kroppsspråk, direkte blikk, øyne som blunker som en uskyldig fugl. Og hun sier: "Heilt forferdeleg". Enkeltpersoner blir omtalt, anklaget, nedvurdert. Arbeidsplassen hvor hun gjerne skulle ha innpass blir kritisert, og framstår som et sted det ikke er særlig godt å være, slik den nå er. Når de ikke åpner for å skape en arbeidsplass for henne, som jo har så mye godt å bidra med, skal de slaktes. Dette kalles oftest baksnakking.

 

Når en ønsker noe og gir uttrykk for det, men ikke får det en ønsker, kan det oppleves som å ikke bli hørt. Det skjer jo ikke noen endring.  En ble nok hørt, men ikke adlydt. 

 

Om dette er god, kristelig livsførsel, er egentlig ikke et spørsmål. 

Hvorfor det forekommer blant kristne, er et annet, mye vanskeligere spørsmål.

Hva om de tingene en vil se endret har utgangspunkt i kristen tro og lære? 

Hva om en misjonsorganisasjon sender ut en kandidat som ikke helt deler organisasjonens målsetting? Hva om de endringene en ønsker å se i arbeidsmiljøet ligger nærmere organisasjonens målsetting enn slik det er pr d.d.? Hva om en tenker at en selv er sendt for å rense opp i alt dette?

 

Rett-troenhet kan bli en snare. Den kan gi kraft til både kvinnelist, dolkestøt og baktalelse, der 'målet helliger midlene'. Og dette kan legges inn i kristelige ordelag.

 

Paulus advarer oss i Korinterbrevet, når han sier:

" Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
     
2 Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
     
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
"

 

 

 

Det er mer til det å være kristen enn å produsere teologisk korrekte sammenhenger. Det handler om medmenneskelighet, hvor Guds kjærlighet er utgangspunktet. Det handler om å favne og verne om dem som blir hakket på. Og det er rom for tilgivelse. 

onsdag 29. juli 2020

Old Notes And New Thoughts

 

I came across some old notes from my student days. The paper was brownish, slightly crumbled and torn. I read it. Interesting.

On the top of the page was a reference to Plato's 'the ethical good'. The idea of cosmos, of cosmic order, is not based on physical reality, but in higher ideals, way beyond the happenings in time and space, e.g. out reality. The ideas of order, of essential and real order in the higher realms is a challenge to humanity. 

 

Interesting.

I ponder the present havoc of disruption, the strange display of hooliganism and total disrespect for authority. I look with disbelief at the venomous hatred in public places, in speeches and in social media, and I wonder what happened to professional journalism in the more established avenues. 

 

Further in my old notes it says: The human core, our inner being is not passion, exertion of power or dynamic creativity. Rather, it is 'erkjennelse' - coming to an inner understanding of, or cognition of, one's ability to display ethical goodness, and as such, function as one ought.

 

Ok, so it is not based on Bible and our Christian tradition. Still, it speaks. We have a human ability to self-control, to know what is good and to act accordingly

 

My notes then delves into an inner discussion in some of Plato's writings. That does not concern me now.  However, there is a comment on ignorance, in which one confuses what is good with what is evil. To strive for evil is an ontological impossibility. We strive for something existing, something substantial. Evil is negative; it is a void, and as such impossible to strive for.

 

So, if that is so, do the ones who express their vile and destructive behaviour, do it for something good? It seems to me there is a high degree of confusion. 

 

Anyway - I was nicely disturbed in my musing over old notes and new thoughts, as I was called to family time and Bible reading. We read Psalms these days, and Psalm 145 was today's portion. God is eternal, good and righteous. And he will set the record straight with the evildoers, in his wisdom and love. He is in control, in the end.

 


 

tirsdag 14. juli 2020

Er det virkelig sant?



Sist gang jeg skrev noe om sannhet og løgn, var det alminnelige tanker som flere av oss deler. 
Jeg kommer litt nærmere det jeg tenker på i dette innlegget. Det har med virkelighet og kommunikasjon å gjøre. Vi kommuniserer med hverandre til daglig, fordi vi har tilsvarende referansebakgrunn. Sett at den faller vekk!?

Drøm er noe en kan oppleve, av og til huske, gjenfortelle og analysere. Drøm er da noe virkelig. 
Vi tenker vel ulik om hva det er - om det er en form for 'defragging', bearbeidelse av opplevelser og følelser i underbevisstheten eller noe. mer sofistikert innen teorier og ideer innenfor tolkning av slike tilstander.. Uansett hva som ligger til grunn for de fortellingen som utspiller seg, møter vi en realitet der vi er selv med, både som deltager og aktør.

Fantasi er en form for kinetisk virkelighet. Vi skaper med tanken. Vi kan sette ord på det som om det er noe håndgripelig. Vi kan se for oss hvordan det kan bli virkelighet. Vi kan oppdage hvordan vi skal kunne få det til å bli en fysisk virkelighet. Uten fantasi ville vi ha sv'rt lite å henvise til av funn og forskning av ulikt skag.

Drøm er privat subjektiv og har ikke none felles referanseramme med noen andre i de fortellingen og forestillingene som kommer fram. Det vi har felles med andre er fenomenet 'drøm'. vi kan forstå hva den andre har opplevd selv om vi selv ikke har opplevd det samme.

Fantasi er privat og subjektiv. Likevel kan den fungere som inspirator til en selv og andre. det er mulig å kommunisere ideer i fantasien. det er mulig å ta utgangspunkt i dett som egentlig ikke 'er' og la det nedfelle seg i en felles virkelighet. Uten å gå i detaljer kan jeg nevne hvordan jeg fantaserte om å kunne snakke med et annet menneske på den andre siden av kloden, med bilde og lyd, som om vi snakket ansikt til ansikt... det var uvirkelig da, men nå gjør jeg det via FaceTime eller Skype osv.

Et sammenbrudd av kommunikasjonen oppstår når vi ikke forstår hverandres referanserammer. Vi trenger et felles 'språk' for å kalle det det. Det språket er verbalt , kulturelt, historisk, personlig og inter-personlig.  Manglende kommunikasjon kan det skje at den ene forstår den andre men ikke motsatt. Å lytte intenst, men ikke greie å fatte hva ordene skal signalisere, er mildt sagt slitsomt, helt inntil en fatter hva som skjer og at det finnes systemer i symbol-bruken. 

Jeg har ikke tenkt å kommentere konkrete tilfeller av aktuelle sammenbrudd på kommunikasjonen - jeg tenker på de kreftene som skaper mobb-mentalitet, hvor samfunn oppløses, respekt og dannelse fordrives til fordel for å hope seg sammen i ideologiske skyttergraver og fyre løs med alt en har av ammunisjon...
Anarkiet er kortlevd. Ingen er tjent med det.  Det er kanskje bare et stadium, et destruktivt stadium før en kommer inn i et maktvakuum. Hvordan dette fylles, er det store spørsmålet. Det kan åpne for ideologier som vil dekonstruere historien, som vil omdefinere verdier vi har gradvis kjempet oss fram til over tid, med vel overveide valg. Drøm og fantasi er virkelige når de får form av ideologi og idealisme og i tillegg ser vi at de formidles med intense følelser. Ideologene roper høyt og aggressivt. Andre får ikke komme til orde.

Det er ikke noe nytt under solen. Vi er ikke bedre mennesker i våre dager, tross teknologiske vinninger. Om vi kan skape gode ting ut fra drømmer og fantasier, kan vi likeså skape ødeleggelse, ideologier som vil viske ut det historiske referansegrannlaget vi har dannet oss over tid, og bryte ned det verdigrunnlaget vi har funnet fram til som et samfunn. 

Nå synes jeg at jeg må si noe kristelig noe som peker på det håpet vi har i en virkelighet som ligger utenfor våre menneskelige makt-sfærer. Guds rike er virkelig. Guds Ord er sant. Verdier som sannferdighet og tilgivelse er livgivende. Kristus er veien, sannheten og livet. 
Det er både virkelig og sant.




fredag 26. juni 2020

Sannhet og Løgn


 

Vår generasjon har problemer med å fatte hvordan vi skal forstå og forholde oss til ordet sannhet

 

Sannhet har vært definert bl.a. som "noe som svarer til virkeligheten". Det problematiseres igjen ved å stille seg skeptisk til ordet virkelighet

Din sannhet er ikke min sannhet for din virkelighetsoppfatning er ikke min virkelighetsoppfatning... Og slik skaper vi underlige relative, ensomme øyer i hav av virkelighet. 

 

Sant å si tror jeg det kan ha noen med hvordan sannhet og virkelighet fungerer i henhold til hverandre sosialt og etisk. Vi vil ikke vite av en moral som begrenser selvtilfredsstillelse. Vi vil ikke vite at det vi gjør, er galt.

 

"Å se sannheten i øynene", er et uttrykk for å innrømme noe, for å godta en sannhet som er ubehagelig. Sannhet og ærlighet er beslektet. De bygger opp om hverandre. "Å komme til sannhets erkjennelse", er også å innrømme at en har tatt feil, eller en har gjort feil. 

 

Språket vårt har mange referanser til hvordan sannhet fungerer. Vi har kanhende til dels en intuitiv forståelse av sannhet, men den må justeres - og en nyttig og nødvendig kilde til justering er Gud og hans ord. Vi trenger en norm som er utenfor oss selv.

 

" Du skal ikke vitne falskt mot din neste" står det i De ti bud. Vi leser dette og forstår: du skal ikke lyve.

Løgn er sannhetens motstykke. "Løgn kommer i mange former", sa min mor, "svart løgn, hvit løgn, og statistikk!" Det er mye sant i det, men løgn er også halvsannheter, fordreide sannheter, manipulering, og mer av det slaget.

 

Siden 'sannhet' ble relativ, og den form for subjektiv relativisme som serveres, blir alle normer irrelevante for hvordan vi forventer å fungere i et samfunn. Hvordan kan vi leve med en flytende grense på hva som er godt eller ondt, hva som er rett eller galt?

 

Siden løgnen bærer preg av sannhet, hvordan kan vi stole på det vi ser og hører?

 

Vi har blitt vant til benevnelsen 'fake news', hvor nyheter blir fabrikkert, eller påstått fabrikkert. Nyheter er noe for seg selv i disse dager, for journalistene er ikke lenger ute etter å gi opplysninger slik at folk kan danne seg egne meninger, men de har i utgangspunktet en ideologi, en verdensanskuelse, som de vil fremme. Dermed blir nyhetsstoff valgt ut fra den bakgrunnen. 

 

Jeg leste en artikkel i Forbes i dag hvor de tok for seg fenomenet 'deepfake'.

Med teknologi som middel kan en Artificial Intelligence skape videoer der personer blir tillagt ord, meninger, innrømmelser osv. som de aldri har sagt eller gjort. Poenget med artikkelen i Forbes var at her står vi overfor en avsindig form for løgn som kan ødelegge demokratiet, skape politiske kriser, endog bidra til krigsutløsning. Slike videoer har allerede florert på sosiale media. Hvordan forberede seg på enda et slag mot tillit og sannferdighet? Hva er sant, av den en leser, ser eller hører?

 

 

 

Hvis noen er interesserte i å lese artikkelen i Forbes, er lenken her: https://www.forbes.com/sites/robtoews/2020/05/25/deepfakes-are-going-to-wreak-havoc-on-society-we-are-not-prepared/?fbclid=IwAR3qtnMcBvYPMRTXQ055Te1eEAiB6wiW5LEk8UzJN1oNfagns4ro2XiLZOE#5bae82e37494

 

 

mandag 18. mai 2020

Who and What Decides? Politicians in a Squeeze



Honestly, I am glad I am not a politician these days. Politicians have to make decisions, quickly, and may be leaning on information that may or may not be relevant, fully true, good - or it may be just accurate. No noe truly knows the future, well, apart from God.

I do not follow the news too closely, but I hear some reactions to news, and I pick up some from different media sources. The hard thing is that we cannot fully trust the news to want to spread information, since they also have an ideological, perhaps also political, agenda.

I do not live in the US any longer, but I sense the decadence of an opposition, people in the game who seem more interested in one person losing a reelection than for the nation to pull together and reestablish the economy. They will have an election where this issue is decided, but to use, I would say, abuse, the situation with a halted economy in many states, to play political games, that is simply sinful. I understand that the current president has a persona which is abrasive and annoying to many, but it must be possible to put aside the personal grudges for the better good for people.

In the US they bought into the scientific prognoses that many, perhaps millions of people would die, unless drastic measure were taken. Did all simply buy into this science? Were other voices ignored?
In Norway the same drastic measures were taken, and abruptly. We have started opening up again, and much will resume,  but many smaller and some larger businesses may not be able to open again. I think the scenario in Italy was the one which scared the leaders to take severe measures. I know it must have been really difficult to make any such dramatic move; it is like war time and martial law.

What we knew, initially, is that this is a new virus, contagious, and particularly harmful for older and weaker people with other health issues. I jokingly said to my friends and family: send us ( 60+) to some nice resort in the mountains;) There we will camp out until the rest of the population has developed a herd immunity.  I should have boldly stated my  idea. It would have saved many livelihoods, and the tourist business would have had a great season...

I don't know what to think about the US these days - I realise each state has their government, and the federal government has limited power. Still, the elected body of leaders should be able to cooperate  and pull together in times like this. Simply to gripe about status quo, or to come with general criticism of how the crisis is handled, is useless without  a plan of action.

It is still a land of law, and the Constitution prevails. If the leaders in the various states make decisions which the people find unbearable, the people have the right to challenge such government.
The unalienable rights to life, liberty and the pursuit of happiness may be at stake.

It is easy to criticise. I, for one, am happy I do not have to bear the burden of responsibility for political decisions about how to meet the virus. I think it has been an over-reaction but at the same time am I unwilling to lift the restrictions on my life. Rational though meets irrational caution.

In the end, I know my life rests in God's creative hands. He is in charge. There is the real comfort.







mandag 13. april 2020

Sad story: Christians who claims natural calamities as God’s punishment for sins



Easter: Christ Jesus died for the sins of the world, for my sins, and this message is a gift to all who believe it.  Through faith in Him, who suffered the punishment for sins, who broke the causal chain of death, we have eternal life.

Such is the Christian message.

I read time and again in my bible about how God is near to the brokenhearted, to the ones who suffer, the ones who are sick, weary and crushed. I read how His anger is expressed over injustice, and how He cares for the victims. He has righteous anger. One day we will all need to answer before Him. There is a judgement day. There is a day of reckoning. And we all will be judged. The judgment will be in the hands of the risen Christ, and whoever believes in Him will not perish, but have eternal life.

Such is the Christian message.

Some Christian leaders may have a theology which puzzles them when calamities come, and such calamities are indiscriminating – they hit the good and the bad, the beautiful and the ugly. Perhaps they have theology that says that all good things, all wealth and prosperity is given the ones who honor God. So, when we meet calamity: how can this be? There must be something wrong on the human end, for anything else is unthinkable. There is something wrong with the faith, the fervor, the dedication, the …? 
Good things do follow the ones who trust in the Lord: peace, joy, endurance, love, grace…and more. When hard days come, when sickness take our strength, when accidents happen to us, then we still know that we are not alone, that God will be with us, and we have hope. For even death can not separate us from Him. 

Or perhaps there is a theology of God’s sovereignty which plays out in such a way that anything that happens, perhaps particularly things we cannot control, must be an act of God. If not, where does it come from? Sometimes we make rational patterns in theology, so flavoured with the scientific mind of the enlightenment that we struggle to explain God. Of course, He is not contained in our rationality. He is beyond that. Is He sovereign? I believe so, but he is not the originator of evil nor suffering.  He does not act arbitrarily; but He reveals himself in the history of the bible, through people, in His word, through His Spirit, in his creation, and in this He is not limited. I am sorry for the ones who struggle to defend God. They have rather little faith in Him; for He is fully able to defend himself.

Let no one bring a theology that brings the salvation of Christ to naught. It is not the wrath of God that brings calamity. In the present case, it is a virus. 
Let no one bring a theology of a pathetic God who needs systematic, scientific, limited human minds to explain Him. God allows the sun to rise over the righteous and the unrighteous, and in this fallen world, there is calamity, suffering, death. In his own time, He will set the record straight; in His own time, he will judge the world.  
Let us all be ready when that day comes. 
Christ is the way, the truth and the life. Whoever believes in Him, shall not perish, but have everlasting life.

Such is the Christian message. 


søndag 22. mars 2020

War and Dominion




I hesitate to share my thoughts. They are not particularly encouraging. They are not solution oriented. I have concerns. The political reactions to the Corona virus have caused economic instability, uncertainty, and the western world is on halt. Here we need time, political control, ability and will to repair. Large sums of money have been allotted to the project of restitution. I see many, too many, grabbing for more in this basket. We need time, in all countries with the lockdown, where people have been unable to work and contribute, since they are in mandatory or voluntary quarantines. We need time to sort out details in fair restoration.

I heard, yesterday, that Norway was among the countries under the protection of the US dollar, meaning there is a guarantee from the US that we will not go bankrupt. Can the US give such guarantees? Are they able to be like the big brother to many? As a nation, Norway has been in good shape economically and has had a surplus, no national debt, and a wealth fund to cover generations. This fund is most likely considerably down in value now, following the plummeting indexes. In time, it may recover, if the world economy stabilizes, if it is given time to recover.

The price of oil is down, and that hurts Norway’s economy, but this in not virus-related. It is not due to national politics. There is a trade war in oil, where the Saudis want to control this market, want the price to go up, and therefore use their surplus to flood the marked – causing too low price now, and forcing many smaller competitors to close down. They are particularly aiming at Russia.

Could this lead to a real, global, economic depression?
Could it all lead to a new world war?

Or will it simply pass?

It seems unreal, as I sit here in my comfort zone, in beautiful natural surroundings, looking at the morning sun touching the mountain tops. There is peace and tranquility. All my needs are met. We read the Psalms together these days, as an evening routine. So, I tell the Lord of this universe my disquieting thoughts, my concerns. Most of it I cannot do anything else with, but to leave in in the hands of our God. This I have learnt from the psalmist.

sharing my view


onsdag 18. mars 2020

Not An Evil Intent, But A Virus

It will be interesting to see what the long term effect of this corona virus outbreak will be. I think many will consider how vulnerable we are to international trade, international relations in economy and health. Perhaps there will be a push for being more self sufficient, or perhaps to spread out the contracts for production of vital parts or products. I was told that more than 90% of Ibuprofen I USA is manufactured in China. An unspecified amount of other vital drugs are produced there, too. I have seen videos explaining the economic dependency of Chinese productions plant, from high tech electronics to car parts. Naturally the halt in production creates a domino effect in the supply line.
The surprising part was how vulnerable the whole system seems to be.

It was a virus that caused countries to shut down, make businesses to go bankrupt or to lose value on the stock market. The index has plummeted. People are scared. They may lose their jobs, and may not be able to meet their economic responsibilities. Perhaps they will lose their house.

It was not any evil intent, like a terror act or a war that caused the western world to stumble. It was a virus. As we all take measures to curtail the spread of this virus, we have some time to think.
We have time to pray.
We have time to be kind and considerate.
We have time to see that life is precious, and our true wealth is not in the stock market. It is not in our ability to earn more than others.
It is time to come close to God, with our fears and frustrations, with our losses, and find comfort in his care. He never promised us a smooth ride through life, but he promised to be with us in it all.


tirsdag 6. august 2019

Tanker om ‘liberal teologi’ og kristen ‘fundalisme’.

En av mine yngre venner tok opp dette med fundamentalisme i et av sine innlegg på hans egen blogg, og jeg ble inspirert til å sette noen tanker på papiret i en tidlig morgenstund.


Jeg tenker ar de fundamentalistiske strømningene i norsk kristenliv har kommet som reaksjon, og den er tidfestet, i og for seg kulturelt betinget. Det som var selvfølgelig, ble ikke poengtert. Det som ikke var stridsepler, ble liggende uten kommentar. At vi er Guds skaperverk, og lever med Guds velsignelse i mat, arbeid, klær, gode hjem, glede i fellesskap osv. var – og er – en selvfølge. Hvordan leve som kristen var innebygget i en kulturarv, og det hadde basis i kirkens lære, i Luthers katekismer. Det moralske kompasset var så å si innebygget. 

Når det jeg i store trekk kaller ‘liberal teologi’ kom som en strømning i akademiene, kom reaksjonene deretter. Metoden, en historisk-kritisk metode, ble anvendt på Hellige Skrifter, og metoden var mer sann enn innholdet i skriftene. Metoden var vitenskapelig, og for å hevde seg som vitenskapsmenn og - for noen bevise, for andre betvile – det bibelske innholdet, la man ulike teser og teorier fram. 
Det gjaldt datering av historisk materiale. Her kommer mange aspekter inn, for som kjent, kan man ikke gå tilbake i tiden, og ‘bevis’ dreier seg om grad av sannsynlighet. Her strides fortsatt de lærde, og ulike mer eller mindre oppfinnsomme teorier florerer. Dette har i grunnen blitt en egen gren av forskningen: nye teorier angriper tidligere teser og teorier, ...og man får sitt akademiske bidrag på trykk i en eller annen journal.
Datering av profeter og historiske bøker i bibelen har i denne ‘liberale’ tradisjonen et sterkt anliggende i å motsi den tidsrammen som det bibelske materialet selv indikerer. Dermed setter akademikere seg til doms, i sin bedreviten. 

Det gjaldt også å anvende systematisk tvil på opplysninger, påstander i det bibelske materialet, som f. eks. Abrahams og Sarahs eksistens, om kong David egentlig noen gang var konge, eller om disse fortellingene var anekdoter, oppdiktet for egne formål, osv. Var det politiske motiver som lå til grunn? 
Kanskje mer kjent er ulike teorier om Gen 1-11, ‘urhistorien’ og hvordan den har blitt gjenstand for mytologisering, bagatellisering, eller direkte fornektelse av at fortellingene har noen form for sannhetsverdi. Det finnes mange andre eksempler, men disse illustrerer greit nok.

Innenfor historisk-kritisk metode er det vanlig å oppfatte gamle, overleverte tekster som redigerte utgaver av sammensatt materiale, og arbeidet er å forsøke å identifisere ulike ledd. Da er det satt opp kriterier for sortering. Poenget er vel å komme fram til et mer originalt dokument, et ur-dokument, og da skal dette gi en mer opprinnelig mening. Her kommer vi inn på dissekering av bibeltekster, hvor ulike ord og vendinger blir plukket ut, fordi kriteriene tilsier at de kan komme fra en annen kilde. Kildegransking, kildekritikk, kildeteorier har ulike filosofiske begrunnelser. 

Det er ikke uvanlig at det idemessige utgangspunkt som ansporer til kildegranskingen finner sin begrunnelse, for en leter etter noe og avfeier alt annet som ikke passer inn i ideologien... 

Mye mer kunne sies om ‘liberal teologi’, men ankepunktet mot alt dette er at Guds Ord mister sin autoritet, dels fordi det oppfattes som menneske-ord og ikke åpenbaring av Gud i historien. Folk flest blir usikre på hva de kan ta til seg og ikke av Bibelen. Det blir mye forvirring, og det kjennes som om bare de lærde kan finne ut av hva som er sant og ikke.
Her kommer altså flere utfordringer i kjølvannet av denne ‘liberale teologien’: fornektelse av Guds Ord som Guds-ord, forvirring, og dermed makt til dem som sier de vet. Det er ingen appell i forkynnelsen, fordi autoriteten i Bibelens ord er angrepet. 

Når denne spesielle autoriteten som åpenbaringsord ikke har noen appell, forblir mennesker i sin uvitenhet om Gud, om frelse og evig liv, og om det gode liv her og nå. Når jeg sier ‘det gode liv’, tenker jeg på hvordan det er å leve som kristen i hverdagen, med sine gleder og sin indre kamp fra tid til annen.

Ok, så kommer reaksjoner fra grasrothold og fra kristenledere som tar til motmæle mot hvordan Guds Ord blir behandlet, mot at mennesker blir avskåret fra å komme til tro og få evig liv. Det blir særlig viktig å proklamere Ordet, gi det tilbake autoritet, og dermed stå imot ‘liberale teorier’. 

For mange ble det best å ikke ha noe med det akademiske teologiske klimaet å gjøre, og bare ta Guds Ord som det sto, ta til seg det en fikk noe ut av og la resten ligge. Dette var vel en lavkirkelig, folkelig, reaksjon. Det ble viktig å stå for det som var rett og sann tro, å stå imot akademisk vranglære, og videre skille seg fra generell religiøsitet, og betone synd/nåde- motsetningen, og ha en himmelvendt holdning til livet. 
Det er vel noe av dette vi kaller kristen fundamentalisme. 

Men hva så , når denne fundamentalismen blir satt i system? Det skjer naturlig nok etter et par generasjoner. Formen og innholdet blir videreført, men det opprinnelige kulturelle klimaet har endret seg, og mange selvinnlysende ting blir ikke uttrykt, mye av det gode blir tiet om. Så ender en opp med en ny skjevhet, hvor selv det enkle og fundamentale blir en slags ny tvangstrøye. 


Så, hvor står jeg selv i alt dette?
Som teolog og har jeg lest/hørt meg lei på finurlige teorier som ikke leder til å bygge opp om de helliges samfunn. Jeg er skeptisk til ideer og ideologier innen historieforskningen, fordi jeg ser politiske motiver for å fornekte historietilknytning,  f.eks.  mellom folk og land i jødisk historie. Jeg er tvilende til sannsynlighetsargumentene om datering av ulike skrifter, fordi kriteriene er så selektive at en kan få det resultat en selv helst vil. 
Forskning på bibelens tekster som ikke har til hensikt å bygge opp om kirken og de helliges samfunn er etter min bedømmelse nokså fåfengt og unyttig. 

Jeg har full tiltro til Gud, og han åpenbarer seg i historien gjennom Bibelens mange tekster, gjennom Jesus Kristus, og sender sin Hellige ånd, så vi kan komme til tro og få en ny fødsel, nytt liv som varer inn i det evige. Jeg vet Gud er skaper og opprettholder, og er dermed tilstede i min hverdag. Ånden er min veileder, og i valg mellom hva som er rett og godt og etter Guds vilje, får jeg klare råd. Jeg blir minnet på Guds-ord. Bibelen har mange bøker, og vi har mange vitnesbyrd om hvem Gud er, om rettferd og nåde, om å leve i forholdet il Gud, og til medmennesker. Det er nedtegnet av mennesker, i tid og rom, men Gud er den samme. Jeg er takknemlig for Salmenes bok, for her er det bønner fra et oppriktig (og syndig) hjerte, men samtidig sterk bevitnelse om hvem Gud er i livets stormer. Visdomslitteraturen er nyttig. Alle de historiske bøkene vitner som Guds ledelse, hans omsorg, hans vilje, og om synd og nåde... for det er svært menneskelig å yte motstand mot Gud. Evangelietekstene forteller om Jesus, og gir glimt inn i Guds verden – det kan være nokså umulig å forstå, men det er ikke alltid nødvendig å presse alle sannheter inn i forstandskategorier. Her har vår kultur noe å besinne seg på. Hva Paulus deler av innsikt og åpenbaringer er gull verd, og det gjelder også de andre brevene fra apostlene. 

Gud er ikke en teoretisk størrelse som jeg kan filosofere over. Gud er Gud.
Jesus Kristus er Gud. Den hellige Ånd er Gud. 

Enhver som tar sin tilflukt til Kristus, blir født på nytt av Guds Ånd og begynner det evige livet med Gud. På Capernwray hørte jeg mye om «Christ who lives in you and through you”, og det er et livskraftig kristent prinsipp som Paulus snakker mye om. Det er snakk om livet her og nå, og ikke bare om livet etter døden. Det vektlegger også en virksom Gud, en levende Kristus, som møter mennesker gjennom mitt liv i hverdagen. 

Capernway Hall 
Jeg kunne fortsette å snakke om livet med Gud, men jeg kom til å slite ut min leser. Det handler om å leve, vet du, og det er livsviktigJ

mandag 24. juni 2019

Møte med dype røtter



Det var Jonsok, eller Sankthans, som vi sier, og jeg hadde kledd meg opp i et middelalder-kostyme som minnet om de gamle sagakvinner. Vi skulle til Eidsborg og være med på St. Nikuls-vandring. 

Museet ved den gamle stavkirka er moderne, og de serverer ganske alminnelig kafemat. Jerry og jeg satt der og inntok et lite måltid i relativ taushet, og jeg kjente at her satt jeg litt på utstilling. Jeg lot som ingenting. 

Ute vokste jeg, dvs. jeg kjente en indre tilhørighet med grusvegen bort til kirka. Klærne passet. Jeg kjente på et eierskap som steg opp fra dypet. I denne kirka har mine forfedre gått, og flere av dem er gravlagt på kirkebakken. 
Vi roet oss på en benk langt framme. Lys fra en av vinduslukene falt på gamle gulvplanker på trappa opp mot alterringen: slitte, lys brune, vide planker. «Mitt», tenkte jeg. Dette er mitt. Det jeg var med på var ikke ‘interessant’; det var mitt.

En eldre kar håndterte trøorgelet med tonearter fra europeisk barokk. Jeg tok imot det som en gave fra den vide verden. Isolasjon er ikke liv laga. Vesper er en liten aftensgudstjeneste. Liturgen fylte rommet med klar stemme; det var bare under andakten han var uklar. Det ble fort tydelig at den teksten han leste, om Nikodemus’ nattlige møte med Jesus, var noe han selv ikke forsto.  Hva betyr det, å bli født av vann og ånd? Det er en ny fødsel, av Guds Ånd, til et evig liv. Jeg undret meg. Han er lærer for folket, og vet ikke dette... Jesus sier noe om at Ånden er som vinden; vi kan ikke kontrollere og beherske den. Den er ikke i vår makt, og heller ikke grepet i vårt intellekt. Vi kan kjenne Gud ved hans Ånd, og den får vi ved en ny fødsel.
Salmene vi sang var ukjente for meg, men trosbekjennelsen og Herrens bønn var fine, gjenkjennelige kjerneelementer. Språket var moderne; men det var nynorsk. 

Inn kom unge gutter, kledd i kostymer fra museet. De fant St Nikuls-statuen som var plassert på en båre med tak som en baldakin. Vi begynte vår prosesjon, først rundt kirka, så nedover til Eidsborg-tjernet. Kantoren sang en strofe, og vi gjentok, som et ekko, som vekselsang.

Nicolaus Pontifex
Nosrtum est refugium
Clericis et laicis

Clericorum est amator
Laicorum consolator
Omniumque confirmator

In omnia angusti
Nicolae, Nicolae
Prebe nobis gaudia!

Gangen rundt tjernet var både ulendt og delvis i myr, og vi gikk noe i stillhet, men ofte med vekselsangen rungende utover bygda. Jeg så opp mot noen av gårdene og på ei hytte øverst i lia. Eva og Kristoffer, Lars og Anniken... pappas fettere bodde der. Der er borte nå.
Jeg trasket i det høye våte graset, sang latinske fraser, og kjente en egen trass og stolthet blande seg i spillet. Slekta var vel ikke så ‘religiøse’ og jeg trasket jeg rundt og prakket kristendom på dem. Var det derfor? Kanskje. Ritualet, slik det var praktisert som kirkerituale i århundrer, er en fysisk innvielse av jord og vann, av naturen vi lever i. Draug og vetter må vike. Her er Kvitekrist og St. Nikuls som en av hans veivisere. Åndskrefter står i en brytningstid. Kanskje det fortsatt gjør det, og jeg kjente det som å trå djevelen under fot.

Ved veis ende gikk kantoren ut i vannet med en gammel bibel og en einerkvast. Han slengte vanndråper på Nikuls og på oss, mens vi sang Nicolaus Pontifex

Så var det hele over.
Vi gikk opp igjen til bilen, sjekket mobilen og livet var tilbake i dette århundret.