Secret of Sacred Art

Perhaps you think I will unveil the code to understand what it is that attracts us to the artwork, and what pull the reflections of the sacred, the things of God, has on us. Perhaps you have stared at a painting from another time and wondered with a slight confusion and uncertainty about what it really means?

Perhaps you, too, have felt like a small and rather insignificant creature in the midst of a spacious cathedral. Was it an uncomfortable reminder of your own position in the larger scope of things?

As a typical western culture thinker, I would like to start defining the words ‘sacred’ and ‘art’. Immediately another strand of my human experience protests. Why, I think to myself, why shall we limit the quest to logical categories, to clearly defined concepts, to rational cognition? Are we not more than thought?

How then, do we relate to the human expression in art, which goes beyond the earthly limitations? I wonder.

The need for meaning is apparent for many of us; yet, we have lived with theories of art, which adamantly denies the usefulness or purposefulness of any artwork. It is not created to have a function, but is in itself an end. The work of art is a product of a genius of sorts, and this genius is slightly out of touch with his or her geniality, in as far as they seem like mere media of another power. Hm. If this ‘other power’ has no message, no intent, no purpose in relations to the rest of us, then we may as well contemplate the white sheet, the unpainted canvas. So, as a result, we do see this expression at times: the book without words, a blank canvas. Naturally, these contributions to the history of art will not become classics. They were like a voice, still in their silence: a voice of nihilism, nonsense, void.

What is it about art that we treasure it? Why do we value it? It is not the precious oils, pigments, or acrylics for that matter; it is not he building materials of the built environment or the hours of labour which the creating artists put into the work.

It is the expression; we may connect. It makes us pause. As we react, we sense an intuitive response and try to make sense of it. There is something about the precious artwork that brings an intuitive sense of facing truth.

Religious art has themes from the sacred books, and in my world, that is the Bible. There are stories, there are moments in history, and these are reflected in various ways on canvas, or in interior décor of the sacred space. There are underlying theological considerations in layout of a church, of the building material, of focus and direction. Without any understanding or experience with any of this, the images are veiled in ignorance, but still, intuitively, we may sense a moment of truth. The problem is, naturally that we feel uninformed and perhaps afraid of being fooled, and we turn somewhat skeptical to this intuitive impulse. It may urge us to learn, to find out more, to seek the source of the image.

For the theologically informed, the imagery of religious art is a source of contemplation. The artwork is like a window, an icon pointing to something else. It has a function.

Sacred art is religious art within the sacred space and has a different, perhaps more practical purpose in the events that take place in the cathedral, parish church or chapel. There may be icons of former saints, symbolic artifacts like a naked cross, a crucifix or image of a lamb. The tabernacle, the cup of wine, the unleavened bread on silver plates: They may carry the contemplative reminder function for the believer who knows the meaning of these forms, but more so do they have a real connecting function. Through physical means we connect with God. Is it the artwork that has such qualities? No, nor is it the craftsmanship of any artifacts which may carry such power. We miss the point if we focus on the means. The only reality behind the connection with God is in his own promise, like Jesus himself gave us as he instituted the Eucharist. In Christ Jesus we have forgiveness of sins and a direct connection to God. 

The secret of sacred art is not really in the art itself. It is in the promises of God. Good art and fine craftsmanship may catch our attention and challenge us to face truth, either about ourselves or about God’s promises. I suppose we could call it a function, but its meaning is not the intention of the human creator. The function is not in the work of art itself. It is like a window. 

Andakt: Du skal hedre din far og din mor

2.Mos. 20:12

Du skal hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet.

Ja, i dag kommer jeg til å si mye upopulært. Jeg kommer ti å tråkke i salaten.

Jeg leste igjennom et par katekismer som tok for seg dette budet: Luthers store katekisme fra 1500tallet og Thomas Watsons utlegging av Westminster Catechism fra slutten av 1600tallet.

For å begynne med Luthers lille katekisme, forklarer han budet på denne måten:

” Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke setter oss opp mot foreldrene våre eller andre som Gud har satt over oss, men viser dem ære, elsker og lyder dem.”

Den store katekismen er på rundt 10 A4 sider – og han går nøye inn å hva som ligger i dette ’å hedre sin far og sin mor’. Første halvdel handler om å vise respekt for foreldre og den autoriteten som er gitt dem, den andre halvdelen dreier seg om andre personer  som har autoritet i samfunnet.

Jeg skal bare forholde meg til foreldre i denne lille andakten.

Vi har alle en far og en mor.

De er mennesker som har et naturlig ansvar for oss. Det er i seg selv en ære å være far og være mor. Det er Guds vilje i dette budet at vi som barn skal vise heder og ære til disse menneskene som er våre foreldre.

Luther forklarer at vi skal vise heder ved at vi adlyder våre foreldre, at vi gir  dem rett når vi har konflikter, at vi gir oss og følger deres råd.

Blir du provosert nå? Vil du protestere?

Tenker du kanskje: mine foreldre bryr seg katten ikke om meg! De kjenner meg ikke; de forstår meg ikke! Jeg vil ikke ljuge og si noe godt om dem!

Eller du tenker: Jeg kjenner ikke faren min. Come on: hvorfor skal han ha ros og heder!? Han har ikke vært der for meg eller for mamma!

Eller: Mine foreldre, de lar meg gjøre som jeg vil, de. De er ikke noen autoritet for meg. De liker best at jeg tar mine egne avgjørelser.

Selv Luther – på 1500tallet – visste at foreldre kan være” uverdige, fattige, svakelige og mangelfulle,”  Men – sier han videre: de er fortsatt dine foreldre.

Det er Gud som har gitt dette budet i sin visdom: Du skal hedre din far og din mor – ikke fordi de er suverene og uten feil – men fordi  du selv skal få det godt i livet. ” Så det går deg godt og du får leve lenge i landet”

Å vise respekt og ære til sine foreldre, på tross av om de fortjener det eller ei – har en iboende velsignelse for den som gir foreldrene slik oppmerksomhet.

Om å lyde dem – ja, det er ikke populært, for vi hører stadig i disse dager at en må bryte fri fra alle slike hemninger – men la oss se litt nærmere på det:

Om jeg skal lyde min far, betyr det at han må også vise vei. Han får utfordringen til å forsøke å finne gode løsninger for meg. Han må tenke på hva som er til beste for hele familien sin.

Om du som et barn – nå som en ungdom – fikk forholde deg klart til en veiledning av din egen far og mor, så har du noe å gripe fatt i. For noen blir det noe å kjempe imot – for å komme til sannhets erkjennelse om hvem man selv er. For andre blir det som hjelp til å bære ansvar i livet, og de trenger ikke streve med opposisjon. I begge tilfeller er foreldrenes autoritet til gagn for oss.

I begge tilfelle vil vi se at en dypere respekt mellom barn og foreldre får vokse fram over tid.

Sitter du enda med uro i deg?

Hva om du kjenner på trass og bitterhet overfor det en far eller en mor har gjort som har såret deg dypt? Og her kommer jeg å snakker om at Gud vil du skal gi ære og heder til den personen!? Aldri!

Det er til å gråte over. Har ikke Gud skjønt at dette er urimelig? 

Å, jo, mine unge venner, han kjenner dine innerste tanker og følelser.

Men han har også en løsning.

Nøkkelen til å forstå Gud ligger i dette: ”du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din kraft. Og: du skal elske din neste som deg selv.” Luther sier i katekismen sin foran hver forklaring av budene: ”Vi skal frykte og elske Gud, ”

Når vi har utgangspunktet for hele livet har gudsfrykt og kjærlighet til Gud, vil han hjelpe oss med tilgivelse; for i den er det helsebot for enhver.

Poenget jeg vil nevne er at

Dette budet er gitt av Gud, i hans visdom, og dermed er det et godt bud.

Poenget med å elske og ære foreldre er at du selv skal få en indre ro og et godt og trygt liv. Det er Guds løfte. Han bryr seg virkelig om oss.

Så la oss minne hverandre om denne leveregelen fra Gud:

Du skal hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet.

A Christian in the Public Space

As Christians we are marginalized in our society. We meet opposition. I agree that there is a lot of senseless bigotry against us, and we are called anything from gullible, stupid or naive to hateful, arrogant or dangerous. I read in the paper today a call for Christians to speak up, clear the air, advocate our beliefs – and I applaud the ones who do. It spurred me on to want to be one of those voices, but as I was staring into the diffuse colours of the autumn foliage, it dawned upon me that my calling was not of such a character.

It is not with a mandate in the Holy Scriptures that we demand our voice to be heard in the public place, that our rights as citizens of a democracy should be advocated, that our careers in the work place should be necessarily fair. This mandate is from an egalitarian philosophy, rooted in a sense of human worth, which can be easily justified by the teachings of the Good Book. Many aspects of the outcome are positive.

As I stood brooding over this, I sensed a much stronger voice, a more powerful strategy laid out for us, as Christians, in the Holy scripture: Let your voice be heard before God, let you voice be heard in prayers. Call on God to deliver us from unrighteousness, from unfairness and from enemies who revile us. Pray the Psalms.

God unleashes his power in our world, in my local society, through his Holy Spirit. This is something I have no control over, but I am urged to pray and come before God with all things. I go to the just ruler. I go to my protector. I go to my king who fights for me. I go to my God, who sees my thoughts and feelings. There, in this meeting, He deals with me in my less applaudable sides, but he also strengthens me, comforts me, gives me the assurance that I need not face the challenges of life alone. He is with me. He makes a way where there is no way.

At times he sends me to the public space, to speak up, to speak about justice and responsibility, to be a voice of a Christian, to share my stories.

God’s realm is of a different kind, but He transforms our society when we pray, for in this process he challenges us to be changed. I live in a local neighbourhood. I am one of the components in a society; may I be a catalyst for change.

So, Christians are an integral part of the public space, but when we speak, let us not simply demand our democratic rights and sulk over lack of fairness, but let us go the One who are stronger than us, to God, who is a just ruler. Then we will see where the real problems lie, and slowly we may gain the eternal perspective of life.

My little prayer room

Big Brother Sees You.

 Jeg fant fram Orwells bok “1984” og begynte å lese den.

De fleste av oss har hørt om den, og vi tenker at slik fremtids-fantasi har vist seg å være en overdrivelse. I det siste har jeg begynt å tenke mer over det. Tankepolitiet i boken er skremmende. Det er det politiske systemet, makthaverne som setter uvettige grenser for min frihet til å tenke, mene, eller skape…

Jeg bodde utenfor Norges grense i 20 år, og som en skjemt kommenterte jeg ofte det inntrykket jeg fikk når jeg var hjemme i Norge at alle så ut til å ha bare varianter av samme mening. Det var nesten urovekkende å oppleve enigheten, som om alle tanker hadde sitt felles utgangspunkt, var styrt i samme retning, hadde samme utforming. Dette var noe annet enn felles kultur og historie. Dette var meningsmonopol.

Den alminnelige bruk av internett har bidratt til å bryte dette monopolet. NRK ble ikke lenger den ene kilde til informasjon, ikke alene som ’sannhetsbærer’. Positive strømninger av sunt vett, egen tenkning, vurdering av kilder osv. bidrar i positiv retning. Men bruker vi denne redningsplanken?

Jeg kan ikke annet en å undre meg med ukomfortabel uro over at myndighetene, politiske maktfigurer, vil bestemme hvilke smykker jeg kan bruke, hvilke klær jeg ikke får bruke, hva jeg skal tenke i etiske spørsmål; for det er ikke tillatelig å ha andre meninger enn de som fastsettes av ’det politisk korrekte’. Mennesker har ikke egen samvittighet i dette systemet; nei samvittigheten tilhører myndighetene. Det kan bli livsfarlig å trosse dem. Ville vi forstå hva som skjer om vi blir tildelt en uniform og måtte bruke den, for den definerer vår rolle i samfunnet?

Hovedpersonen Winston i ”1984” lever i en frykt for å bli oppdaget fordi han ønsker å komme med egne reaksjoner og tanker i en liten dagbok, men han vet han er overvåket alle steder. Han vet han er kontrollert.

Vi er i ferd med å ligne det bisarre samfunnet beskrevet i ”1984”, og det kommer inn over oss uten at vi ser det. Jeg har registrert at det er liten forskjell på de politiske partiene i Norge – bortsett fra noen merkesaker, men i stor grad har vi sosialistisk høyre og sosialistisk venstre, samt noen småpartier, men alt i alt er de som produkter av nymarxismen som etablerte seg via individer i flere lag av samfunnet.

Noen ganger tenker jeg med forbauselse på likheter mellom Platons ”Staten” og holdninger jeg finner i mitt eget samfunn. Om Platon virkelig mente det var gode samfunnsløsninger at barn og gamle som ikke tjener staten, skal dø, vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke om han var ironisk, sarkastisk eller seriøs, når han foreslo bisarre forplantningsfester hvor utvalgte individer skal forplante seg med hverandre for å skape  ideelle statsborgere – men vi er nå i ferd med å skape slike tilstander. Barn er uønskede, særlig hvis de ikke blir til statens nytte. Eldre som  i likhet ikke lenger er nyttige, blir satt i moralsk forpliktelse til å velge å be om å dø. Eutanasi er et maktmiddel. Det skal lite til for at de egentlige valgene blir tatt av politikere og myndigheter.

Det er som om barn tilhører staten, og familier som ikke følger statens direktiver, må leve med frykten for at en dag kommer noen og tar barna vekk fra dem. Barna blir brutalt revet ut av sin familiesammenheng og satt hos fremmede folk som er lydige mot systemet.

Er dette virkelig  Norge i 2017?

A Very Good Day

It was a very good day. It was Sunday. It was a day of rest. This morning we travelled to the next village to attend church, and I was looking forward to seeing the new artwork again. The church has four new icons, all depicting important events in the life of Jesus.

Images, icons, religious art inside a sanctuary may speak words clearer than a preacher. The Lord of creation can use these visual aides to speak to our hearts and minds, perhaps in a less rational way, at times. They are never meant to replace anything.

We arrived just after they had started the first hymn, and I marched towards the front. I wanted to sit a bit close, so I could see some of the details in the artwork.

These icons are contemplative. They bring me into the events they picture. I singled out one in particular, which I interacted with. It was the Last Supper, a Mysterion of the common meal. I was struck by the outsider in the picture, Judas Iscariot. He had no golden halo. He was clearly not part of the saints. This part of the story is dark. Then I looked at all the others. They were all in a fellowship. I chose to look beyond the one, to the centre, to the Christ figure. He knew of the all, but one. He knows our hearts and minds.

It came clear to me once again that God, the King of Heaven and earth, never uses force to cause us to choose right. There is no compelling force; there is always a freedom.

The local fellow who was leading the service and preaching brought a serious, but simple, message. All the texts were about warning against false prophets. Man, could we use this today! It was almost eerie. Yes: we will know the true nature of a prophet by the fruits, about how they live and the ethics they follow. The litmus test is how they relate to Jesus Christ, if they confess Him as true man and true God.

These days we have many false prophets and teachers in the Norwegian Church, but perhaps not only there.  As a believer, it is my responsibility to test what they say, and to speak up from time to time. It is my responsibility towards them and God to state my views. It may cause others to think; it may likewise bounce back in my lap  - and I may have to rethink my own statements. It is the Word of God which is the authority for how we live and what we teach as Christians. With the guidance of the Holy Spirit, and in relationship with the risen Christ, we will be rightly guided.

It is puzzling to me to realise how much nonsense we humans have produced over the years, how many false prophets and teachers have tried to mess up the message of God’s salvation through Jesus Christ, and still, to this day the message has survived.  It is a great testimony to me about a real and living God, one who is loving and patient with us in our continuous folly. There is hope!

As I said, it was a very good day.

After our service, we had guests over for coffee, and we had good talks. When we meet heresy, what, then do we do? Do we pretend it is not really there and want to keep the unity (at all costs?)