Er staten mor og systemet far?

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å fornye og utarbeide nye læreplaner for ulike fag i norsk skole. De snakke om hele spekteret, og de legger også inn barnehager som en del av dette opplegget.

“Utdanningssystemet er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Deltakelse i barnehage og skole legger grunnlaget for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning.”(Meld. St. 28)

Jeg stusser umiddelbart på disse premissene. Jeg er lærer i videregående skole.  Utdanningssystemet er, etter mitt skjønn, ikke samfunnets viktigste bidrag, slik de legger det fram her. Skolen er en bistand til foreldre. Skolen skal bidra sammen med foreldre. Det er familien som er samfunnets viktigste bidrag til utvikling av barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger som grunnlag for å mestre eget liv i et demokratisk og mangfoldig samfunn. Intet utdanningssystem kan ta mål av seg til å bidra på linje med familien i et barns liv.

Jeg regner med at alle ord og formuleringer i dette avsnittet fra stortingsmeldingen ( Meld St 28) er vel ment,  - og at undervisning i ulike arenaer og nivåer har mye positivt å bidra med, er jeg naturligvis enig i. Men det er på langt nær det viktigste, og det må aldri bli det, heller. Et undervisningssystem skal ikke definere etikken, ikke dirigere holdninger, har ikke autoritet til å forme livssyn og verdier hos den oppvoksende generasjon. Systemet kan aldri overprøve de rettmessige ansvarshavende for barn, som er foreldre.

Barnehager er, etter mitt skjønn, en institusjon som ikke skal ha det primære fokus å oppdra eller belære, men heller være en trygg og god lekeplass for barn som ikke har muligheten til å være sammen med foreldre i store deler av arbeidsdagen. Jeg skulle ønske meg et barnehagefritt samfunn, et sted hvor barn er mer viktige enn jobb og romslig økonomi. Deltagelse i barnehage legger ikke noe nødvendig grunnlag for sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning. Det er de nære og varige bånd mellom foreldre og barn, mellom søsken og i storfamilien som skaper dette for folk flest.

Jeg glemmer aldri et lite radiointervju jeg hørte for en del år siden. Ulike unger ble spurt om hva de ønsket seg mest her i verden, og uten unntak var svaret: mer tid med mamma og pappa, mer tid til å bare pusle med sitt, mer tid til å være sammen.  De var – i ung alder – lei av å bli kjørt fra den ene aktiviteten etter den andre. De var lei av at alt de var med på var strukturert.

Dersom et system, som et utdanningssystem, griper det ansvaret det er å oppdra og følge opp barn, og foreldre villig overlater til det offentlige å ta denne rollen, får vi fort et samfunn der systemet er viktigere enn individene i det. Det som tjener systemet blir det høyeste gode. I Platons Staten ser vi det groteske i hvordan et samfunn med slike tendenser  blir: det som gir et menneske verd, er det som tjener staten. Har du ikke noen funksjon, eller du er blitt overflødig, skal du dø.

Jeg tror ikke verken regjering eller de som har utformet dette skrivet har bevisste baktanker. Likevel er det besnærende å registrere at det de skriver innledningsvis går på tross av opplæringsloven, som de jo har satt seg fore å gjennomføre.

I denne loven står det :

“Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.”

Det er klart uttrykt i Menneskerettighetene at foreldre er de som har det primære ansvar for barns oppvekst og skolegang. Foreldre velger utdanningstilbud; foreldre velger hvilke verdigrunnlag de ønsker å fostre i sine barn.

Egentlig tror jeg ikke det er noen uenighet om dette, men det er besnærende å lese Udir/regjeringen sin selvforståelse som  samfunnets viktigste bidrag til barn og unges kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Som lærer vil jeg gjerne samarbeide, men jeg anerkjenner foreldrenes ansvar i denne  rollen, ikke systemet.