Hva er kjærlighet?

Nei, jeg skal ikke holde noe foredrag om filos, eros og agape. Jeg tenker mer på kjærlighetens funksjon enn på dens vesen. Når viser vi kjærlighet?

For vi vet hva kjærlighetens vesen er, ikke sant?

Om jeg ser et lite barn pirke i en huggorm, og jeg sier: du, så interessant!  Viser jeg kjærlighet? Eller jeg forblir i mine egne tanker, og bryr me lite – viser jeg kjærlighet?

Jeg oppfordrer barnet til forskertrang; jeg  gir jo barnet frihet til å gjøre feil. Eller jeg blander meg ikke borti dets valg.

Og om ormen hugger: er jeg fri for ansvar?

Om jeg står ved vannkanten en vårdag, og leser et skilt: Isen er utrygg. Jeg går ikke ut på den, men ser et par andre som skrider ut. Om jeg ikke roper og sier ifra, viser jeg kjærlighet? Og om jeg roper og de ikke vil tro meg, og jeg trekker meg tilbake og tenker ’kanskje de har rett’. Viser jeg kjærlighet?

Når Paulus skriver i sine brev at den som lever ut sin seksualitet i homofile forhold, ikke har evig liv i seg, men har en evig dom i vente, er det å vise kjærlighet om jeg fortier det? Er det greit om de går til grunne? Er det en ansvarlig handling å viske ut advarslene i  Skriften?

Når jeg ser ne bror eller søster bevege seg vekk fra troen på Jesus Kristus som Herre og frelser, viser jeg kjærlighet om jeg forblir taus, trekker meg unna eller late som om det er bare et privat anliggende? Har jeg ikke noe ansvar for mine søsken i troen?

Om jeg sier noe, gjør noe – om det er aldri så irriterende, så er det ut fra en nestekjærlighet som springer ut fra den livsglede jeg har i forholdet til Kristus.

Om det kommer ut litt klumsete, uferdig, eller bombastisk, så er det uttrykk for omsorg og omtanke; det er vilje til å våge å vise kjærlighet. Funksjonen er viktigere enn å fundere over kjærlighetens vesen, for uten at det omsettes i handling, er det bare statiske begrep og ord.

Det Ondes Problem – et personlig problem

Enkelt sagt er det ondes problem at det er der. Der ligger hele problemet: nettopp i det at det finnes. Ofte hopper vi over denne selvfølgeligheten og tenker løsninger: Hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal vi møte det, kurere det, finne plasterlapper… Hva gjør vi med det?

Hvordan kan vi tenke løsning om vi ikke tar tid til å kjenne det? Hva er det? Hvor kommer det fra? Hva kjennetegner det?

Vi kan definere det; og mange religiøse retninger har kommet med forslag. Det er et uttrykk for en grunnleggende brudd mellom Gud og menneske. Det er en nødvendig motsetning til det gode. Det er en illusjon. Det er djevelske åndsmakter som står i et opposisjonsforhold til de gode åndsmakter.

Men hvordan kan vi vite hva det er? Vi husker Kants forklaringer av den subjektive begrensning. Likevel, jeg vil påstå, ut fra min erfaring, at ondskap og lidelse forårsaket av ond vilje finnes. Heidegger gir meg en pekepinn – i forestillingene om hvordan det-ets egen virkelighet åpenbarer seg, som en indre kraft som trer fram. Jeg tenker i første rekke på hans behandling av kunstens vesen, men jeg trekker noe av samme tråder for åpenbaringen av det onde. Det må åpenbares innenfra, for å kunne vise sin sanne natur.

Når jeg som menneske, fra erfaring, bekrefter det ondes eksistens, må jeg innrømme at åpenbaringen av det kommer innenfra. Det er ubehagelig å medgi. Det betyr at jeg selv innehar kilden til det onde, til ondskap og onde handlinger. Likevel kvir jeg meg for ansvaret det innebærer. Var det mitt valg å åpne for dette? Er det mitt ansvar, om jeg er født slik?

Jeg kan rasjonalisere det bort, og tenke at det to kilder til moral: det gode og det onde. I en slik sammenheng blir det en nødvendig del av helheten; og det viser i relieff hva som er det gode. Men  erfaringen indikerer at den lidelse ond vilje og handling forårsaker, den kan ikke forsvares moralsk. Det gjør vondt.

            Likevel, vi tenger å se det onde i relieff: vi trenger å kjenne det igjen i vårt eget indre: i tanker, følelser, holdninger, hemninger,…

            Hvordan kan vi se det? Noe er kan hende lett, fordi det er definert i lastekataloger, i moralske utsagn som ’du skal ikke myrde’. Vi trenger slike retningslinjer.

Og allikevel: hvordan kjenner vi det onde fra innsiden? Hvordan erkjenner vi det onde? Og hvordan i all verden kan vi leve med slik innsikt og erkjennelse uten at det ødelegger oss?

Jeg tenker på Guds lys. Jeg tenker på Kristi kors: et guddommelig oppgjør med det onde i seg selv, det onde i oss, og ondskapens ytterste konsekvens – døden. Oppgjøret ligger i en handling utenfor oss som griper inn i kjernen av det mørke som finnes i enhver av oss. Guds lys skinner i dette mørket.

         Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men  Kristus lever i meg. Det liv jeg lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg.

Jeg var innom kirken forleden, og når presten snakket om håp, snakket han om å finne det i oss selv. Å gå inn i seg selv og finne kilder til håp, ble for meg et motsetningsfullt utsagn. Joda, det finnes også positive aspekter i ethvert menneskes indre – men ikke noe som kan ta et oppgjør med det onde som er der. Det åpnet for narsissisme, selvforherligende navlebeskuelse og virkelighetsflukt, i motsetning til erkjennelse, bekjennelse og fornyelse innfor Guds ansikt.

Så ligger da kjernen i det ondes problem i meg selv som menneske, men løsningen ligger i forløsningen, som er av Gud, og det er utenfor mitt domene. Gud  griper inn i mitt innerste; jeg dør, men får et nytt liv. Og dette livet varer evig.

Tanker om tro og identitet

Hvem er jeg, og hvordan kan jeg vite hvem jeg er? 

Hvis jeg er en kristen, hvem eller hva definerer meg?

Svaret på det siste skulle være så enkelt som  et standard søndagsskolesvar: Jesus Kristus. Men hva mener vi med det? Er det noe mer i det enn en benevnelse? Ligger det et maktforhold i en værensbeskrivelse, i en definisjon av hvem jeg er – som kristen?

Vi er blitt vant med ord og vendinger fra Paulus’ brev til menighetene, som at vi er døde med Kristus, vi lever ikke lenger selv, men Kristus lever i oss. Men hvordan forholder vi oss til det? Hvilken virkelighet ligger i dette? Hva betyr det for meg tidlig om morgenen, ved frokost, og i mine ulike forhold til mennesker? Hva betyr det i henhold til hvordan jeg utfører jobben min?

Hvis trosforholdet definerer meg, hva gjør da tvil med meg som menneske? Hvis Gudsforholdet ligger til grunn for min selvforståelse, hva skjer når jeg trasser? Det virker fastlåst. Det virker lite fleksibelt. Men er det det?

Nei, det er ikke fastlåst eller ufleksibelt; det er ingen tvang, ingen tvingende nødvendighet, ingen selvfornektelse i dypeste forstand. Og hvordan kan jeg påstå det? Fordi det er forankret i guddommelig kjærlighet .

Når Kristus sier: du må dø, er begrunnelsen ikke ødeleggelse og fordømmelse, men muligheten for nytt liv. Han har makt til å gi liv; men han utfordrer oss til å ta imot det – i tro. Og vi kan ikke leve to liv; dobbeltliv fungerer dårlig innfor Guds ansikt. Det ene må dø, om man vil leve det nye. Og det nye er så mye bedre.

Ja, vi blir utfordret på makt, hvilken stilling vi inntar til Kristus, hvor han er den suverene Herre over liv og død, og vi selv er hans lykkelige tjenere – for lykke er å gi seg hen til den man elsker.

Så blir det kjærligheten til Kristus som definerer meg som troende menneske, og det er Guds gave i det nye livet som gir meg visshet om hvem jeg er i Ham.

Tatt ut av sin sammenheng blir mange av Jesu fordringer vanskelige; men satt i sin relasjons-kontekst, blir de til det gode, både for en selv og for andre.

Det er noe helt annet å forholde seg til Kristus og hans makt enn det er å stå overfor et maktsystem eller sterke personligheter som i sin begrensning  forsøker å fylle roller større enn dem selv.

Byråkrater, makt og rettssikkerhet

Er Norge en rettsstat?

Er det lover og forskrifter som ligger til grunn for innbyggernes rettigheter?

Har byråkrater makt til å handle uten at rettsapparatet gir dem myndigheten?

Disse spørsmålene dukker opp i kjølvannet av barnevernssaken i Nausdal og når det blir klart at dette ikke er et enestående tilfelle.

Mange som arbeider i barnevernet er mennesker med et glødende hjerte, av og til et blødende hjerte, med vilje til det gode, med en sterk rettferdighetssans og mot til innsats og handling. Det er sterke følelser som kommer inn i bildet.

            Det som blir problematisk er når disse følelsene hos et individ, eller i en liten gruppe som deler tilsvarende sentiment, blir grunnlag for rettslige handlinger.  For hva er det gode? Hva er rettferdighet? Dersom dette blir opp til byråkraten, står vi overfor et subjektivt vurderingsgrunnlag for etikk, og i den grad byråkraten har makt, blir det også et subjektivt vurderingsgrunnlag for retten.  

            Hvilken makt har egentlig byråkratene i Norge som rettsstat?

En familie får en representant fra barnevernet på døra – uten forvarsel, uten rettslig begrunnelse, og blir fratatt sine egne barn med makt, og blir dømt før noen rettslig instans har bearbeidet saken i mot dem. De blir blir fradømt foreldreansvar og omsorg for sine barn uten å kunne forsvare seg med rettsvesenet i ryggen. Byråkraten, som selv mener å ha monopol på det rette, det sanne, det gode, har utøvd sin makt.

            Finnes det ikke bedre alternativ? Finnes det ikke samarbeidsvilje med familien for å bevare familie-enheten? Ingen er ufeilbarlige; fysisk avstraffelse er inne i bildet. Så hva sier legen? Er det snakk om helsefarlige tilstander? Nei. Ingen tegn på det var registrert. Feil er begått – men hva er den utmålte straffen, i følge loven?

                       

Byråkrater i en instans som barnevernet har en vanskelig oppgave, og kan lett komme under kritikk for ikke å handle tidlig nok, og i andre tilfeller, hvor man begår en grundig feil ved å handle uten tilstrekkelig grunn.  Hvordan ivaretar rettsstaten deres  anliggende? Hvordan kan rettsstaten på samme tid gi dem handlingsrom og ivareta rettssikkerheten for våre innbyggere?

           

Det internasjonale søkelys som har kommet på Nausdal-saken er en gave til Norge. Vi må få øynene opp for det som skurrer i vårt eget samfunn. Mange reagerer på saken fordi familien i Nausdal er kristen. Vi må spørre oss: er dette et utslag av ideologisk

diskriminering? Er byråkratenes anti-kristelige holdninger en av grunnene til deres handlinger? Hvis så, snakker vi om forfølgelse av kristne i vårt eget land.

Det er i tillegg et spørsmål om saken i Nausdal er brudd på menneskerettighetene vi har forpliktet oss på som nasjon. Der er det uttrykkelig slått fast at foreldre har primæransvar for sine barn og har rett til å oppdra dem i sin religiøse tradisjon, har rett til å opplære dem og velge skole i henhold til sin overbevisning.

Dersom vi vil fungere som en demokratisk rettsstat, må vi sikre innbyggerne våre mot subjektivt verdibaserte vurderinger hos byråkrater, og at disse ikke har tilgang til å utøve makt. Utøvende maktinstans må har rettslig kjennelse til grunn. 

Er ikke dette innlysende?

 

16.april, 2016 demonstrasjon