Byråkrater, makt og rettssikkerhet

Er Norge en rettsstat?

Er det lover og forskrifter som ligger til grunn for innbyggernes rettigheter?

Har byråkrater makt til å handle uten at rettsapparatet gir dem myndigheten?

Disse spørsmålene dukker opp i kjølvannet av barnevernssaken i Nausdal og når det blir klart at dette ikke er et enestående tilfelle.

Mange som arbeider i barnevernet er mennesker med et glødende hjerte, av og til et blødende hjerte, med vilje til det gode, med en sterk rettferdighetssans og mot til innsats og handling. Det er sterke følelser som kommer inn i bildet.

            Det som blir problematisk er når disse følelsene hos et individ, eller i en liten gruppe som deler tilsvarende sentiment, blir grunnlag for rettslige handlinger.  For hva er det gode? Hva er rettferdighet? Dersom dette blir opp til byråkraten, står vi overfor et subjektivt vurderingsgrunnlag for etikk, og i den grad byråkraten har makt, blir det også et subjektivt vurderingsgrunnlag for retten.  

            Hvilken makt har egentlig byråkratene i Norge som rettsstat?

En familie får en representant fra barnevernet på døra – uten forvarsel, uten rettslig begrunnelse, og blir fratatt sine egne barn med makt, og blir dømt før noen rettslig instans har bearbeidet saken i mot dem. De blir blir fradømt foreldreansvar og omsorg for sine barn uten å kunne forsvare seg med rettsvesenet i ryggen. Byråkraten, som selv mener å ha monopol på det rette, det sanne, det gode, har utøvd sin makt.

            Finnes det ikke bedre alternativ? Finnes det ikke samarbeidsvilje med familien for å bevare familie-enheten? Ingen er ufeilbarlige; fysisk avstraffelse er inne i bildet. Så hva sier legen? Er det snakk om helsefarlige tilstander? Nei. Ingen tegn på det var registrert. Feil er begått – men hva er den utmålte straffen, i følge loven?

                       

Byråkrater i en instans som barnevernet har en vanskelig oppgave, og kan lett komme under kritikk for ikke å handle tidlig nok, og i andre tilfeller, hvor man begår en grundig feil ved å handle uten tilstrekkelig grunn.  Hvordan ivaretar rettsstaten deres  anliggende? Hvordan kan rettsstaten på samme tid gi dem handlingsrom og ivareta rettssikkerheten for våre innbyggere?

           

Det internasjonale søkelys som har kommet på Nausdal-saken er en gave til Norge. Vi må få øynene opp for det som skurrer i vårt eget samfunn. Mange reagerer på saken fordi familien i Nausdal er kristen. Vi må spørre oss: er dette et utslag av ideologisk

diskriminering? Er byråkratenes anti-kristelige holdninger en av grunnene til deres handlinger? Hvis så, snakker vi om forfølgelse av kristne i vårt eget land.

Det er i tillegg et spørsmål om saken i Nausdal er brudd på menneskerettighetene vi har forpliktet oss på som nasjon. Der er det uttrykkelig slått fast at foreldre har primæransvar for sine barn og har rett til å oppdra dem i sin religiøse tradisjon, har rett til å opplære dem og velge skole i henhold til sin overbevisning.

Dersom vi vil fungere som en demokratisk rettsstat, må vi sikre innbyggerne våre mot subjektivt verdibaserte vurderinger hos byråkrater, og at disse ikke har tilgang til å utøve makt. Utøvende maktinstans må har rettslig kjennelse til grunn. 

Er ikke dette innlysende?

 

16.april, 2016 demonstrasjon