Ikke min egen herre...

Jeg sitter her og ber innimellom jobbing og kabal - og jeg kommer tilbake til takken over Jesus er min Herre, og ikke jeg selv. Jeg skal ikke måtte klare å holde alle ting sammen; jeg trenger ikke bekymre meg om å forstå og kjenne alle ting, mestre helheten. Jeg får stole helt og fullt på at Han har kontrollen.

Jesus er min Herre og jeg er en tjener. Ja, jeg er også et Guds barn, medarving, en søster, men mitt forhold til Universets Konge er slik at jeg er hans tjenenr, en lykkelig tjener.

          Jeg lærte noe av Kant i mine unge voksne år: Plikten er positiv. Det var nytt for meg. Men jeg ble overbevist, og jeg kunne glede meg over det gode i plikten. Det kan vel hende at noen får grøss på ryggen av slik tale, men Jesus sier noe tilsvarende når han sier: "dersom du elsker meg, holder du mine bud. "Det demret litt bedre for meg da jeg selv hadde små barn og gledet meg over deres lydighet i kjærlighet.

Man mister ikke sin integritet, sin troverdighet som et tenkende menneske, når man overgir seg til Gud. Slipp å føle ansvar for at alt skal fungere, at alt skal gå godt. Gud kan.

          Jeg minnes den gangen for da jeg var 15 år og gikk hjem alene etter et møte. Gud møtte meg på veien. Jeg stanset og så opp mot himmelen. Det var som om to livsveier lå foran meg: den ene var min vei, den andre var Guds vei. Jeg sto ved et veiskille og fikk valget: min veg eller Guds vei. Jeg stirret på min egen vei, og så mye kaos, ingen klar ledelse, ingen klar framtid. Det var temmelig uoversiktlig. Og så så jeg Guds vei, med trygghet, ro, orden, framtid, håp... Men jeg kunne ikke fortsette og gå begge - valget var ikke vanskelig. Et Ja til Guds vei. Det har fått konsekvenser for livet mitt siden. Og det vil fortsette å ha konsekvenser inn i evigheten.

          Lydighet er en slik konsekvens - men det er ingen mekanisk lydighet. Den er grunnet i kjærlighet. Liksom plikten, er lydigheten noe godt og livsbejaende. Er virkeligheten snudd på hodet? Neida. Som kristen har jeg Guds ånd, men samtidig har jeg min menneskelige ånd - den gamle natur - og disse står i spennigsforhold fra tid til annen. En kan føle seg som kusken i Faidros, Platon-dialogen om sterke krefter som trekker hestene Eros og Psyche i hver sin retning. Joda, kamp kan det bli, og det er ikke alltid enkelt - men jeg står ikke ene og forlatt i slike situasjoner. Gud sender sine engler, mektige krigere i åndeverdenen, som kjemper for meg. Jeg kan overgi meg til Gud og skjule meg i ham. Jeg er ikke min egen herre, men forventer at min Herre skal stride for meg. Sånn er det.