Idealene og en kristen livsstil

             Ungdommelig idealisme er byttet ut med mer pragmatiske løsninger, men grunnspørsmålene holder seg likevel levende: hva betyr det å leve som kristen i samfunnet? På hvilken måte bidrar jeg til det gode? Hva er verdifullt? Hvilke filosofier driver meg i mine valg? Hva blir konsekvensene av min kristne livs- og verdensanskuelse?

             Ungdommelig idealisme er sunt og utfordrende, og jeg lurer på om modereringen er nødvendig eller ei. ”Ja til pedalkraft!” var en button jeg hadde på jakkeslaget og var rimelig motstander av privatbilisme, spesielt når det fantes kollektiv transport, og når det dreide seg om meg som enkeltindivid.  Jeg bodde i 10 år i ei hytte uten innlagt vann i studietida. Det var flott og billig. Deler av tida bodde jeg sammen med en venninne. Når hun giftet seg og flyttet ut, fikk jeg være forvert for hundeklubbens digreste hund, Angisoq i flere år. 

            Så fikk jeg etterhvert bil via mine foreldre – dels av praktiske grunner. Hva skjedde med idealet? Er det mer eller mindre kristelig å kjøre bil eller sykkel?

            Jeg var motstander av TV. Det er jeg enda. Jeg vil ikke bli slavisk påvirket og ikke bli utsatt for livsholdninger jeg ikke vil videreføre. Men avskjærer jeg meg dermed kontaktpunkter? TV tar mye tid, og jeg vil heller bruke tiden på å lese, lage ting, være kreativ. TV titting er passiviserende. Det er kan hende ikke så mye det en ser som er saken her, men å sitte foran en skjerm og bli underholdt i timesvis. Det samme kan forsåvidt være sant i henhold til hvordan man bruker en PC. Jeg har ikke noe imot å lese ting på internett, google ditt og datt.  Men hvilke livsholdninger ligger til grunn, og i hvilen grad kan jeg bygge opp under mine valg fra et kristent ståsted?

            I ungdommelig idealisme var jeg skeptisk til materialismens grunnprinsipper. Og i dag? Vel, jeg vil ikke skryte, men jeg er ingen shopper, må ikke ha alt nytt; jeg er stor-fan av brukt-butikker for veldedige formål, av finn.no, av å gi bort ting, av bytte varer og tjenester – gjøre gode ting for hverandre og leve enkelt. Jeg liker å lage ting, å sy egne klær, lage egne duker og gardiner osv. Jeg liker å skape, for jeg er et kreativt vesen; men i mange tilfelle er det ikke økonomisk lønnsomt, og motivasjonen daler. Da kommer naturlig nok spørsmålet: hvorfor skal det være lønnsomheten som er det drivende prinsipp?

Jeg liker å kjøre rundt i en gammel bil. Den blir 20 år til neste år, og den bruker lite drivstoff.  For øvrig bor vi slik til at jeg går til jobben. Jeg har ikke noen kvaler i dette henseendet – og for så vidt ikke når det gjelder å reise for å besøke en av sønnene mine som studerer i USA. Jeg reiser med fly. Men her veier meningen med å besøke sønnen min og hans kone mye tyngre enn generelle idealer om drivstoff-forbruk og forurensning.  Hadde jeg trumfet igjennom en ideologi som sier at jeg ikke skal bruke fly, og dermed ikke kan reise for å ta del i deres liv og hverdag, ville jeg si at jeg sviktet mitt kall som mor og min kristenplikt i å vise dem omsorg og kjærlighet. Et prinsipp veier ikke mer enn et menneskes verd.

Hva med klima-problematikken? Jeg må innrømme at jeg forstår anliggendet, men at jeg samtidig ser en horde av kirkeledere som hiver seg over den som om den er det mest presserende tema i våre dager. Jeg er mye mer opptatt av kristenforfølgelsene. Det behøver ikke være noe enten-eller, men jeg synes klima-problematikken får uforholdsmessig mye oppmerksomhet.  Det er blitt en motesak. Hva skal vi gjøre? Jeg tror på en Gud som er den som opprettholder verden; han er en skapende, dynamisk, virkekraftig Gud.  Naturligvis har vi ansvar i henhold til forurensning. Mye har blitt gjort i den siste generasjonen for å forbedre ting, og den utviklingen vil fortsette. Hysteriet omkring klima og endringer i klimaet overbeviser ikke meg. Saken har aktualitet, ja, men prognosene er apokalyptiske. Forresten registrerte jeg en ny prognose: om 30 år får vi en ny istid igjen (hm, ja, det var skremselspropaganda om en istid for ca 30 år siden også…)

Kristne har politisk ansvar. Kristne er absolutt kalt til å bidra i politikken, i diskusjoner om det gode samfunn, om verdier, om ideologier. Likevel er jeg mindre begeistret for flagrende geistlige gevanter i mote-saker som klima. Det virker avledende på mer presserende saker. Det er ufarlig å sitte og være sint på stor-industri, kapitalisme, på ting som egentlig ikke angår dem selv. 

Vi kan legge ned oljeindustrien, og vi kan gi bort hele oljefondet til de fattige.  Kan hende bidrar det ikke stort til å løse problemene i den fattige verden, men det er i og for seg ikke poenget. Jeg har til dags dato ikke fått noen positiv respons på forslaget.

Idealismen – er den egentlig død? Er den bare ungdommelig? Hvordan forenes den med ansvar? Er moderasjoner det samme som å spille falitt? Ble jeg en alminnelig ’besteborger’?

Jeg bodde i mange år i USA – den store, forferdelige, den uansvarlige forbruksmaskin i norske øyne – og så naturligvis at der var allerede tradisjonen for gjenbruk mye eldre enn i Norge. For 30 år siden fantes det ikke biler med blybensin i utslippet (Norge lå langt etter her). Gjenvinning av søppel var en ny og interessant industri, med mange kategorier av sortering – gjort i spesialbiler som hentet søppelet. I USA har det vært et kreativt miljø i henhold til forurensning-saker, og det er gjort mye forskning på det. Tilsvarende forskning er gjort i andre deler av verden, i Europa, og resultatene er ulike, og det er også tolkningen av dem. I sedvanlig Europeisk arroganse, tar de sine tall for å være de egentlige, de sanne, de upolitiske – akk, ja.  Hva skal en kristen sjel tenke? Er Amerika (USA) ’den store skjøge’ som forfører verden med sitt ’horeri’? Skjønner du hvorfor jeg er skeptisk til klima-hysteriet?

Tilbake til forbruk og ansvar, til ting vi kan selv gjøre noe med.

En kristen livsstil har mye å gjøre med hvordan jeg lever: det som gjør meg kristen er mitt forhold til Kristus. Det er ydmykhet innfor Gud som gir meg livet. Det er å leve til velsignelse for mine medmennesker. Det er å bry seg, å vise vennlighet, å fortelle enhver som vil høre om det håpet som bor i meg: om forholdet til Gud og om det evig live. Alle kan få det i et liv med Gud.  Mitt sinn fornyes i samvær med Kristus. Jeg får komme i kirken hver gang det er en gudstjeneste der. Jeg får møte Gud hver morgen.

Jeg forholder meg til Jesu ord, hans bud, han leveregler – det gode liv. Det gir et godt familieliv, som er en sentral byggekloss i samfunnet. Det gir meg å finne mine roller i samfunnet, til glede for meg selv og andre. Det er mange ting jeg kan gjøre og være. Men spørsmålene om hva som er verdifullt og hva som er viktig vil alltid utfordre meg som kristen.