Identitet i fellesskap

Jeg leser en bok en av sønnene mine sendte meg  (i PDF format) som han og broren hadde lest sammen i sommer – ”The Ethics of Authenticity” av Charles Taylor. Den handler bl.a. om hvordan vi i vår post-moderne tid forholder oss til idealet om å være seg selv og finne sin egen identitet. Han går inn på en del av kulturkritikken som han ser som lite produktiv, fordi den surmuler over hvor ille folk er i våre dager i henhold til fordums idealer. Han stiller likeledes spørsmål ved validiteten av ’la-skure’-holdninger på den andre siden, hvor det ikke er noen reaksjon mot det dekadente, hedonistiske og det selv-forherligende i å finne seg selv for seg selv. Han ønsker å dvele ved forståelsen av hva det er vi finner – det autentiske – og hvordan vi kan finne det.  Han kommer fram til at det er alltid et spenningsfelt, og han inviterer til å gå inn i denne kampen, fordi det ekte i et menneske er verd å kjempe for.

Jeg finner gjenklang for at det autentiske selvet bare kan realiseres i sammenheng med andre, og at fellesskap er dermed nødvendig. Jeg har en del bagasje med fra mitt møte med noe av det Emmanuel Levinas også legger fram i sin filosofi – og han tar til orde for at vi har et etisk, kanskje også et etisk-eksistensielt ansvar for hverandre.

            Jeg har vært litt på krigsstien mot de udefinerte idealene som finnes i kulturen vår om individualismen, og jeg finner klangbunn i det Charles Taylor skriver. Taylor er katolikk og han er naturlig nok åpen for og bevisst på hvilke roller Gud spiller i denne sammenhengen, men jeg setter pris på at hans argumentasjon er filosofisk basert.

Det selvmotsigende er jo at jeg pusler med disse tankene og ideene stort sett alene! Ja, jo, jeg har jo muligheten for å trekke den yngre generasjon inn i denne funderingen. Og litt har jeg vel gjort –men jeg må komme ut av denne tendensen til å kjøre solo.

Jeg hadde forresten en god og oppbyggelig erfaring for noen dager siden. Jeg var i butikken og hadde hyllet meg inn i min lille ’boble’, hvor jeg ikke la merke til folk rundt meg, men var lukket i mitt eget sinn. Så sa en sambygding ”Hei!” Jeg ble forfjamset (jeg var ikke forberedt på å bli sett). Ikke nok med det, men han fortalte litt løst og fast om livet, og å spurte han: hvor har du det for tiden? Tenk, noen spurte om det! Jeg kunne ikke annet enn å gi svaret litt tid, og lot det skinne igjennom at livet var litt vanskelig. Og midt i butikken, ved grønnsaksdisken, fikk jeg en god utveksling av erfaringer. Jeg ble oppmuntret. Jeg opplevde situasjonen som et ekte møte med et medmenneske. Jeg kjente en sterkere tilhørighet til nærmiljøet. Jeg kjente at Gud er ikke langt borte fra noen av oss.