Spørsmålet
om presteroller og kjønn er egentlig ikke vanskelig å finne svar på om man
leser i Den Hellige Skrift. Der står det en klar utfordring til menn til
å gå inn i denne rollen. Det er videre en klar oppmoding til menn til å
undervise, oppmuntre, være forbilde, gå sammen med den yngre garde for å lære
dem om livet og troen på Gud. [1]
Jeg er
fullt klar over at en del vil finne utsagnene om slik rollefordeling i
bibeltekstene betinget av historie, av fordums skikker og lignende. Dermed legger
de det til grunn for å hevde at det som står, faktisk ikke er gyldig. Det
moderne menneskes forhold til tekst, tolkning og tekstforståelse er et kapittel
for seg. Uansett kommer man ikke bort i fra at teksten har et rimelig klart
innhold: Det er en utfordring til menn å tre inn i rollene som åndelig leder og
mentor. Det er rollen som prest.
Jeg er
selv kvinne, og det er ikke snakk om negativt
kvinnesyn eller seksualisering av
en arbeidsplass – egentlig er det ikke snakk om kvinnen som sådan i det hele
tatt.
Det
dreier seg ikke om kvinner og deres rett til å utfolde seg i arbeidslivet. Det
dreier seg om et mannssyn.
Jeg vil
gjerne presisere litt, selv om det virker noe selvfølgelig, det jeg sier:
Spørsmålsstillingen
dreier seg om en rolle som prest i den kristne kirke. Denne rollen er menn utfordret til å ta. Det
er ikke fordi en kvinne ikke kan, ikke er i stand til å utføre det. Det har
ikke noe med kvinnen å gjøre. Det har alt med mannen å gjøre. Det er snakk
om å utfordre menn til å ta ansvar, til å gå inn i en vanskelig og
utfordrende rolle som åndelig leder. Igjen, det er ikke fordi en kvinne er
mindre egnet, mindre villig til ansvar
osv. Det er ikke på grunn av eller på tross av kvinnen – uansett
hvordan man ser det. Her har vi klare utfordringer til den del av befolkningen
som er menn.
En mann
kalles til å være prest for Gud, i tjeneste for Gud og medmennesker. Dette er
noe vi kvinner ikke skal ta ifra ham. I mye større grad skal vi oppfordre og
bidra til å utfordre mannen til å ta slikt ansvar. Det dreier seg om
å ha lære-ansvar, lederansvar, tjenersinn, forbønns-ansvar. Det dreier seg
om å gå i tjeneste for Gud, en ydmyk og krevende holdning til livet: Gud, du er
stor; jeg er avhengig av din storhet.
Som
kvinne har jeg også en viktig rolle. Jeg har likeledes forbønns-ansvar. Jeg har
ansvar for å dele mine tanker og spørsmål. Jeg har ansvar for å vite at
det vi hører, det vi blir lært, er i samsvar med Guds Ord. Min rolle er å bidra
til at mannen får fullbyrde sin rolle. Vi arbeider for et felles mål, og det er
ikke noe poeng å lage en konkurranse av det.
For meg
er det derfor et poeng at vi damer ikke trer inn, ikke tar ansvar og arbeid som
en mann skulle gjøre, og med det umyndiggjør ham, og lar ham forbli i sin latskap.
Mange menn er glad til om de ikke må trå til, om de kan surre med sitt og gjøre
det de har lyst til. Men de er kalt til noe annet.
Noen blir
nok forarget over en overskrift som ”Prest med pupper?’ fordi det oppleves
som en provoserende sammenstilling, og noe blir spesielt interesserte fordi det
er seksuelt ladet. Kjønnslig sett kan man se det vakre i bildet om pupper som
nærings-givende organ for spebarn. Vi kvinner har våre naturlige bidrag. Det
gjelder også menigheten. Jeg ønsker meg
flere nedslagsfelt og nye samarbeidsformer der kvinner også finner utløp
for sin kjærlighet til Gud og nesten, og hvor hun kan tjene Gud på heltid
i meningsfulle oppgaver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar