Et banalt spørsmål: er det egentlig snakk om penger?

Jeg har ikke villet tenke denne tanken. Det kan da ikke være tilfelle, tenker jeg, at enhetens-argumentasjonen i DnK er grunnet i en uvilje mot å ta økonomiske konsekvenser av et teologisk standpunkt, når dette standpunktet blir stilt på prøve, og det har en naturlig følge å trekke seg ut av sin kirkelige post.

Det er godt å ha lønnet arbeid. Man har tross alt ansvar for familien. Hva annet skal man gjøre -  med teologisk utdannelse? En del er bosatt i utkantstrøk med mindre mulighet til alternative jobber. ”Ja, de penga er til bekymring, for fattig og for rik”, sang Alf Prøysen.

Er det egentlig derfor vi ser et lunken reaksjon fra de fleste prester i Norges land? Er det kjærligheten til penger som er sterkere enn trofastheten til Kristus og Guds åpenbarte Ord?  Nå virker det som om biskopene og andre kirkelige ledere håper at alt skal bare roe seg og konflikten skal stilne, og livet blir som det var tidligere. Så kan man kose seg i sine fine stuer, ha en kaffe latte på Starbucks og ellers være hyggelig.

”Dere kan ikke tjene to herrer,” var det en som sa. ”Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” Dere vil elske den ene og hate den andre, sa han.

Det er et nokså banalt spørsmål å stille om det egentlig er snakk om penger. Kanskje det er også snakk om makt og muligheter, strategier for fremtidige kirkevalg og demokratiske prosesser, pragmatiske hensyn… for jeg har enda til gode å se et vektig teologisk argument for kompromisset.