søndag 24. april 2016

Vigsel: Hva betyr det å gifte seg i kirken?

Vigsel: Hva betyr det å gifte seg i kirken?
Er det en handling innfor Gud, eller en kirkelig pyntesak?

Det siste bryllupet jeg var i var et bryllup der to kristne unge mennesker sto brud og brudgom. De hadde valgt et lokale som tidligere hadde vært et kapell, men var nå litt av hvert  - litt coffee shop, men utsalg av ulike ting. Man kunne leie det som et back drop for vielser. Paret hadde medbragt prest, hadde lagt opp seremonien i samarbeide med vigselsmannen, hadde lagt inn mange gode innslag – blant annet nattverd for de to.
            Den offentlige delen – med dokumenter som skulle undertegnes, osv – var dels gjort på forhånd, og dels gjort etter seremonien.  Egentlig var den juridiske delen av avtalen mindre viktig i dette bryllupet. Paret ville ha en offentlig markering av sine løfter til hverandre innfor Gud og familie og venner.

Andre i slekta, som ikke definerer seg innenfor den kristen tro, velger andre ’back drops’ for sin vielse.  Her til lands er det fortsatt en del som hopper over hele vigsel og seremoni-opplegget og flytter sammen uten å inngå noen spesiell samlivsavtale.

Ok, så nå kommer jeg snart til spørsmålet mitt: Hvem kvalifiserer til en kristen vielse innfor Gud? Er det nok at vedkommende bryllupsaspiranter fikk dåpsvann skvettet på seg i spebarns-alderen? Og skal de nå få ’skvette litt vievann’ på seg og fortsette i den kristelige tradisjonen? Så vidt jeg vet, kommer  kommende brudepar fortsatt til en samtale eller to for presten, men  om de forstår at de gir sine løfter innfor den Hellige Treenighet, vet jeg ikke. Og om de forstår at et møte med den Hellige har konsekvenser for liv og lære, det er jeg heller ikke sikker på.  Hva betyr det, egentlig, å gifte seg i kirken?
            Vi har hatt en heit debatt i aviser i det senere, hvor selve vigselsliturgien har kommet i fokus, primært fordi Dnk åpner for et kirkelig velsignelsesrite av to individer som klart lever i motsetning til Guds vilje. Men hva med alle andre, som også i sin vanlige ferdsel lever i motsetning til Guds vilje, mer eller mindre selvbevisst,  hvorfor kommer de til presten for å få Gud som vitne på sine ekteskaps-løfter?
Er det kanskje heller for å ha litt kirkepynt på dagen? Kan man ikke like godt leie et  passelig bygg, skape sine egne liturgier, og vil man ha Gud med, legg til rette for det. Vil man ikke, så legg til rette for det. Uansett er vigsel en offentlig, statlig handling. Pynten er noe annet.

Så vidt jeg har registrert, blir DnK skilt fra staten i 2017, og med det blir det spørsmål om hvilke statlig funksjoner kirken som institusjon skal ha. Det mest naturlig er at den ikke skal ivareta statlige funksjoner i det hele tatt, og dermed ikke skal finansieres via statlige midler, som nå, gjennom statsbudsjettet.

Kirkebygg ivaretas av kommuner i dag fordi de har et eierforhold til byggene. De er nok innviet til kirkelig bruk, skvettet med vievann i en liturgisk handling - men byggene brukes allerede i dag til konserter som ikke nødvendigvis har noe med kirken å gjøre. Det sakrale rom er i funksjon under en gudstjenestelig handling. Der Herren selv er tilstede, er tiden og rommet helliget.  Bortsett fra det, ligger det ikke noen ’hellighet’ i luften, i kroker og kriker.
             En kirkelig vielse av brudepar er en gudstjenestelig handling. I den er Herren nær, etter sitt løfte.  Kanskje, hvis flere ble oppmerksom på det, ville de unngå denne sammenhengen. De kunne velge seg andre steder og måter å feire på.
Sant nok, det finnes vel en mulighet innen DnK å presse fram og forvente en liturgi i kirkerommet som utelater alle former for referanse til Gud, Jesus Kristus og den Hellige Ånd. Det blir en passende, sekulær liturgi for folk flest.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar