Om Russland og kristne

Jeg leste en artikkel i Dagen, 2.mai, med tittelen ”Kaster ut vestlige misjonærer”.

Ja, var det egentlig det det dreide seg om?

Sitter vi fast i gamle holdninger fra den kalde krigen?

Kan vi våge å tro at det kan komme noe godt fra østfronten?

Er et ikke slik, som vi har hørt i alle år, at samme hva ledelsen i Russland gjør, så må det være mistenkelig? Ja, det må være fordekt gammel-kommunisme!

Og den russisk-ortodokse kirken, kan den ha noe  genuint kristelig ved seg?

I ingressen i innlegget i avisen kunne vi lese at russiske myndigheter  vil begrense vestlig innflytelse, og at de får støtte fra den russisk-ortodokse kirken.  Om det i den sammenheng også blir et ’nei-takk’ til kristen virksomhet med vest-europeisk kulturell bagasje, er det ikke så underlig.

            Det har vært en god del skriving her i avisene i det siste om oppgjør med usunne kristne grupper med karismatiske makt-personer; den norsk folkekirken har nylig avgjort å bryte med de store, gamle kirkesamfunn og deres tradisjon i og med at det legges til rette for enkjønns-vigsel. I vesten har de protestantiske kirkene produsert et stort mangfold av varianter av kirkesamfunn, mer eller mindre bevisste i sin Gudstro.

            Tror vi, kan hende, at vi vet mer om hva sann kristendom egentlig er fordi vi er vestlige – at vi vet bedre enn det eldste kirkesamfunn i verden? Har vi hørt Kirill, Patriarken av Moskva og hele Russland preke? Jeg leste påskebudskapet hans for de tre-fire siste årene, og jeg ble glad. Jeg fikk nytt mot. Her var det sann og ekte kristendom. Jeg frydet meg over den stillingen han har i Russland og i forhold til styresmaktene.

           

Jeg leser en bok, ”The Holy Place, Architecture, Ideology and History in Russia” om katedralen i Moskva som kalles Frelseren Kristus-katedralen. Der kommer mye av Russlands forhold til Europa og de vestlige ideologier fram. Det er med utgangspunkt opplysningstidens anti-kristelige sentiment at de ser forfallet i moderniteten. I Russland  var det en selvforståelse blant kirkens menn at de var bærere av sann kristen tradisjon og de var Europas vei til nytt håp. Mye av dette ble overkjørt i kommunismes tid – men nå har kirken fått et mye større fotfeste blant folk flest enn før kommunismen.

            I en artikkel jeg leste i Aftenposten for noen dager siden, gikk det fram at økningen i dem av befolkningen som definerte seg som kristne i Russland har gått opp fra 30% til 72%.

Jeg har vært nysgjerrig på den ortodokse kirke og gikk på et ”Orthodoxy 101’-kurs i den gresk-ortodokse kirken nær der jeg bodde for noen år siden. Jeg har lest igjennom introduksjonsbøker av Kallistos Ware og fr Calton. Jeg har lest igjennom liturgien flere ganger og bruker en liten ortodoks bønnebok i andaktslivet. Jeg møter en levende tro i det jeg leser, og en verden som åpner for Guds virkelighet i mange aspekter av livet. Det er rom for undring, tvil, glede, tillit. Det er rom for det vakre, for kontemplasjon over Kristus og hans Ord. Det er rom for å være et menneske i Guds rike.

Kanskje det er på tide å vende blikket østover, et forventningsfullt blikk. Kanskje finner vi fram til hverandre som brødre og søstre i Ånden. Den kalde krigen er over; den ateistiske kommunismen er død. Gud er Gud; Kristus lever.